Vis tillit til profesjonen

Politikerne kan ikke gjøre lærernes jobb. Det er lærerne som er fagfolk og ser hva som fungerer best for det enkelte barn og den enkelte elev.

Likevel går noen politikere inn og detaljstyrer arbeidet i barnehager og skoler 

  • gjennom å velge hvilke pedagogiske verktøy og metoder barnehagelærerne skal bruke
  • gjennom å kreve at barnehagelærerne skal kartlegge alle barn med et bestemt språkskjema, enten barna trenger det eller ikke.
  • gjennom å pålegge lærerne i skolen å bruke bestemte vurderingsskjemaer.

Tenk om politikerne skulle bestemt hvordan legene skal undersøke pasientene? 
Tenk om politikerne skulle valgt ut verktøy for håndverkere?

La oss få gjøre jobben vår!

Lærernes jobb er å gi barnehagebarn og elever en best mulig utdanning. Det er det vi er utdannet for.

Politikernes jobb er å vedta overordnede rammer og legge til rette for at vi får gjort denne jobben – til det beste for barn og elever.

  • Begrens rapportering og testing til det nødvendige.
  • La lærerne få tid til å følge opp hver elev.
  • Respekter lærernes rett til å gjøre faglige vurderinger.

Mange av de politiske partiene har lovet mindre byråkrati i skolen, større respekt for profesjonelt skjønn og bedre muligheter for tilpasset opplæring. Nå er det på tide at de følger opp.

Bakgrunn og fakta

  • Grisen blir ikke tykkere av å veies hele tiden. Testene og rapporteringen er lite verdt hvis man ikke har tid til å følge opp.
  • Vi kan ikke skyte på blink med hagle. Massekartlegging er sløsing med tid og ressurser når kartlegging ikke trengs.
  • Lærerrollen er kompleks og krevende. Faglig tyngde og formidlingsevne er bare noe av det som trengs. Gjennom en dag i barnehagen eller skolen skal lærere ta en lang rekke valg i situasjoner med vidt forskjellige barnehagebarn eller elever. Det krever et klokt skjønn og fleksibilitet. En løsning som hjelper Amira passer ikke nødvendigvis for Magnus. Lærere skal se potensialet hos hvert barnehagebarn eller elev, de skal motivere, legge til rette, utfordre, utforske, løfte, støtte og gi. For alle og for den ene.

Barnehagelærere, styrere, skolelærere og skoleledere må jobbe på en slik måte at barnehagebarna og elevene får et størst mulig utbytte. De må velge de metodene for undervisning og vurdering som fungerer best. De må bruke sitt profesjonelle handlingsrom til å skape en best mulig utdanning.

Dette profesjonelle handlingsrommet er nå truet fra flere hold. I mange kommuner driver politikere og byråkrater med en mål- og resultatstyring som virker mot sin hensikt. Lokalpolitikernes intensjon er som regel bedre utdanning, men når detaljstyring fortrenger fleksibilitet og kontroll erstatter faglig og profesjonelt skjønn, blir utdanningen dårligere.

I retning USA eller Finland?

I USA har politikerne lagt stor vekt på testing og måling, og skolesystemet bærer preg av standardisering og forretningsmessig tankegang. Hvis de ikke når målene sine, kan skoler stenges, og lærere og rektorer sparkes. Ifølge lærerorganisasjonen National Education Association er utdanningssystemet i ferd med å forfalle, fordi testing blitt en besettelse.

På den andre siden av skalaen har vi Finland, hvis utdanningssystem ofte løftes fram som vellykket. I Finland nyter lærere og skoleledere høy tillit som profesjonsutøvere (nytt vindu). I tillegg er det en sterk tradisjon for å være opptatt av hele menneskets utvikling – ikke bare testresultater i grunnleggende ferdigheter.

Utdanningssystemet i Norge er langt unna å være som i USA, men vi er også et godt stykke unna Finland. I hvilken retning skal vi gå i tida framover?

Sandefjord-saken: En kamp for elevenes beste

På slutten av 2013 truet Sandefjord kommune to lærere med oppsigelse. Marius Andersen og Joakim Volden hadde nektet å bruke kommunens nye vurderingsskjema for elevene, fordi de mente skjemaet gjorde mer skade enn gagn. De mente at det å sette 70-80 kryss på hver elev, helt ned i første klasse, ikke utviklet læring. At det tvert i mot kunne hemme læring, om elevene fikk en rekke kryss i kolonnen for «under forventet måloppnåelse». Dessuten mente de at skjemaet var snevert, med sin vekt på en brøkdel av den faglige og sosiale kompetansen.

Lærerne krevde respekt for sin faglige vurdering og sin profesjonelle integritet. De var ambisiøse på vegne av sine elever. De lagde allerede grundige halvårsvurderinger og fremovermeldinger til elevene og foreldrene deres, og var tett på elevenes raske utvikling i det daglige.

Kampen kostet dem mye, men Andersen og Volden fikk til slutt beholde jobben, og skjemaene ble skiftet ut. Da de i ettertid fikk Zola-prisen for sitt mot, og for å «ha motarbeidet forhold som truer grunnleggende verdier i det norske samfunn» (nytt vindu), oppsummerte de to lærerne det slik: «Det var en kamp for elevenes beste, en kamp for profesjonen».

Kommunene bestemmer stadig mer

OECD-rapporten Education at a glance (2012) har vist at det tas flere beslutninger om utdanningen på kommunenivå i Norge enn i noe annet OECD-land.

Norge skiller seg ut ved at beslutninger om utdanning tatt på kommunalt nivå øker sterkt (fra 32 til 62 prosent fra 2007 til 2011), mens det er en klar nedgang i beslutninger tatt på skolenivå (fra 27 til 18 prosent).

Politikere velger pedagogiske verktøy

Et eksempel på utviklingen mot mer kommunal styring er at en rekke kommuner har bestemt at barnehagene eller skolene i kommunen skal bruke spesielle pedagogiske verktøy. Det finnes mange pedagogiske programmer og metodiske pakkeløsninger, som for eksempel TRAS, ART, Lederen i meg, De utrolige årene og PALS – og noen av dem er utviklet av, og selges av, private kommersielle aktører. Når kommunens byråkrater eller lokalpolitikerne velger pedagogiske opplegg, blir lærerprofesjonens faglige vurderinger og kritiske blikk satt til side.

Dette er for eksempel tilfelle i Vefsn kommune, der styrere og barnehagelærere nå protesterer mot at de pålegges å bruke programmet De utrolige årene. Og i Bergen har bystyret vedtatt at samtlige barn i de kommunale barnehagene skal kartlegges med TRAS, et standardisert skjema for språkutvikling, selv om det etter barnehagelærernes mening bare er nødvendig for enkelte barn. Nå settes barnehagelærerne til å bruke tid og ressurser på å lete etter feil og mangler hos barn som verken lærerne eller foreldrene er bekymret for.

På slutten av 2014 foreslo Regjeringen en endring i barnehageloven som vil gi barnehageeierne, altså kommunene eller private aktører, retten til å velge pedagogiske metoder og verktøy. Etter å ha møtt sterke protester har Regjeringen utsatt å legge fram forslaget. Profesjonens motstand gjør inntrykk. Men saken er ennå ikke avgjort.

Drilling til nasjonale prøver

Både nasjonale og lokale myndigheter legger forholdsvis stor vekt på resultater fra standardiserte tester som nasjonale prøver og PISA-testene. Flere kommuner har vedtatt at de skal skåre bedre enn gjennomsnittet på nasjonale prøver.

Nesten halvparten av lærerne forteller at de har opplevd pålegg eller press fra skoleledelsen om å drille elevene fram mot nasjonale prøver. Det viste en Respons Analyse-undersøkelse i 2011. Av de som svarte at dette skjer i stor eller noen grad, mente 85 prosent at det gikk ut over undervisningsopplegget som er best for klassen.

Sju av ti rektorer sa i en undersøkelse i 2012 at kommunene deres brukte nasjonale prøver til å sammenlikne og rangere skolene i kommunen – i større eller mindre grad. Like mange sa at skolepolitikerne i mindre grad eller ikke i det hele tatt bruker resultatene fra nasjonale prøver til å iverksette støttetiltak på områder der prøvene avdekker svakheter i opplæringen eller tilbudet til elevene. Bare seks prosent av rektorene mente at skolepolitikerne aktivt bruker prøvene til å gjøre skolen bedre.

Tidstyvene

I 2009 kom en utredning fra Tidsbrukutvalget (pdf), som var blitt bedt om å foreslå tiltak for å utnytte tiden i skolen bedre, slik at elevene kan få bedre læringsvilkår og læringsresultater.

Blant forslagene var en større bruk av andre yrkesgrupper i skolen – som vaktmestre, kontorpersonell og helsepersonell – slik at lærerne kan konsentrere seg om undervisningen og å følge opp elevene. Utvalget ba også kommunene være varsomme med å innføre rapporteringskrav på toppen av de nasjonale påleggene. Tidsbrukutvalget ba i tillegg nasjonale myndigheter tydeliggjøre de nasjonale kravene til kartlegging og dokumentasjon, for å unngå rapportering utover det som kreves i forskriftene til opplæringsloven.

I 2014 fikk KS og Kunnskapsdepartementet laget en ny rapport om tidstyver i skolen, og den het «Rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolesektoren» (nytt vindu). Rapporten viste at lærerne har knapt med tid, og at de får stadig mer å gjøre. Mange av rådene i 2009-rapporten var ikke fulgt opp. Rapporten pekte på at nytteverdien av arbeidet med dokumentasjon og rapportering ikke svarte til tidsbruken, og at lærerne heller ville bruke mer tid til å forbedre undervisningen og bygge gode relasjoner med elevene.

Jussifisering

Kravene til rapportering og dokumentasjon henger sammen med det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har kalt «en jussifisering på skole- og barnehagefeltet» (nytt vindu).

En lang rekke lovverk virker inn på arbeidet i barnehage og skole, og de prosedyre- og dokumentasjonskrav som er knyttet til disse blir fulgt opp på en måte som gir lærerne stadig mer rapporteringsarbeid. Dette går på bekostning av både det profesjonelle skjønnet og tid brukt med barnehagebarn eller elever.

Mindre tid til barnehagebarn og elever

Myndighetenes rapporter stemmer godt overens med undersøkelser blant Utdanningsforbunets medlemmer. En undersøkelse blant barnehagelærere i 2013 viste at nesten halvparten hadde fått mindre tid til faglig planlegging de siste tre årene. De viktigste årsakene var at barnehagelærerne bruker mer tid på dokumentasjon av det pedagogiske arbeidet og administrasjon – og at de er for få ansatte.

I en undersøkelse blant lærere i grunnskolen og videregående i 2014 (pdf) sa hele 6 av 10 lærere at de hadde fått mindre tid til å forberede undervisningen de siste fem årene. Det var særlig to årsaker som skilte seg ut: lærerne måtte bruke mer tid på skriftlig rapportering og administrative oppgaver.

4 av 10 lærere på videregående (studieforberedende) sa i 2012 at deres muligheter til å gi elevene god undervisning var blitt dårligere de tre siste årene. Et klart flertall, 7 av 10, mente at formelle retningslinjer og krav til dokumentasjon i vuderingsarbeidet svekket mulighetene til å følge opp elevene slik de selv mente var best for dem.

I 2011 sa 94 prosent av lærerne i en Respons Analyse-undersøkelse seg helt eller delvis enig i påstanden «Lærerjobben blir stadig mer byråkratisert». 9 av 10 mente det gikk ut over elevenes læringsutbytte.

Detaljstyring: Eksemplet med anonym retting

Flere eksempler på detaljstyring av barnehager og skoler er nevnt. Et eksempel til er innføringen av anonym retting av prøver. En rekke fylker har satt i gang prøvetiltak med dette, og bakgrunnen er at Elevorganisasjonens frykt for forskjellsbehandling av elevene.

Utdanningsforbundet er ingen prinsipiell motstander av anonym retting, men har uttalt at det er feil at politikere skal pålegge lærerne dette, ettersom de da overstyrer lærernes profesjonelle skjønn. Slike pålegg undergraver tilliten til profesjonen. Lærerne skal være der for elevene, ikke politikerne.

I 2013 avviklet Møre og Romsdal sitt forsøk med anonym retting fordi det ikke hadde noen effekt. Prøvene ble ikke rettet annerledes. Man brukte derimot mye tid på å administrere ordningen.

Får ikke snakke åpent om skolen

Profesjonsutøvere har et ansvar for å varsle om faglig eller etisk utforsvarlige situasjoner, men det er lite rom for kritikk i det norske skolesystemet. I en undersøkelse blant rektorer og andre skoleledere svarer 67 prosent at det i mindre, liten eller ingen grad er aksept for at de kan uttrykke seg kritisk i offentligheten til utdanningspolitikk og prioriteringer innen skolen.

Ifølge undersøkelsen, som er fra mars 2015, mener bare tre prosent av skolelederne at det i stor grad er aksept for å uttrykke seg kritisk til kommunenes og fylkeskommunenes utdanningspolitikk og prioriteringer. 4 av 10 forteller at de ville deltatt mer i utdanningsdebatten om de følgte seg trygge på at skoleeierne støttet en åpenhet.

Dette er et tegn på at myndighetenes krav til lojalitet er sterkere enn viljen til å åpne opp for kritiske ytringer. Det er en stor utfordring, ettersom kvaliteten i barnehage og skole er avhengig av at lærerprofesjonen kan gi uttrykk for faglige vurderinger av både gjeldende og foreslått utdanningspolitikk.