En nasjonal lærernorm er viktig

I Budstikkas leder fredag 8. desember hevdes det at det ikke er behov for en lærernorm. Lørdag 9. desember leser vi på ledersiden at «utfordringer må sees i sammenheng».

Å se utfordringene i skolen i en sammenheng vil vi i Utdanningsforbundet Bærum gjerne gjøre. Og vi erkjenner at normen medfører noen utfordringer, for eksempel knyttet til rekruttering. Tross dette, er vi glad for at normen nå er på plass. Dette fordi…

En lærers samfunnsmandat er så mye mer enn resultater på nasjonale prøver og eksamener.  I overordnet del i læreplanplanverket for grunnopplæringen kan man lese at skolen både har et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. Opplæringen skal danne hele mennesker og gi hver og en av elevene mulighet for å utvikle sine evner. Potensialet for å nå disse målene er større med flere lærere. Det handler om enkel matematikk. 30 er et større tall enn 20. Det tar for eksempel lengre tid å bygge relasjon til 30 enn det tar med 20. Og relasjoner er viktig (hvis noen lurte på det). Alle barn trenger å bli sett, også de som går på skoler som scorer bra på nasjonale prøver.

Rikspolitikerne har et ønske om en lærernorm hvor læreren får mer tid til hver elev, altså en norm som kommer hver enkelt elev til gode. Dette er noe både elever, foresatte og personalet i skolen ønsker.

Budstikka er sterkt kritisk til pengebruken rundt lærernormen. Vi i Utdanningsforbundet Bærum stiller oss undrende til denne kritikken. Dette er statlige penger som blir tilført for at elevene skal få en bedre skolehverdag. Penger som gjør at flere kan trives i skolen, flere kan ha mulighet til et større læringsutbytte, flere kan få tilpasset opplæring i klasserommet og flere elever vil bli sett. Dette handler om å gi rektorer og lærere ressurser og muligheter til å skape en skole der alle små borgere kan lykkes. Dette er å investere penger i fremtiden og i tidlig innsats.

Vi må tydeligvis minne Budstikka på at det gjennom flere år har vært foretatt kutt i Bærumskolen som har gått ut over lærertettheten på den enkelte skole. Har dette virkelig vært en framtidsrettet politikk som har sett utfordringene i skolen i en større sammenheng?