Den døde vepsens oppstandelse

Birgitte Fjørtoft er barnehagelærer i Akerskogen barnhage. Bildene er tatt på hennes gamle arbeidsplass Thor Olsens barnehage for bladet "Første Steg", og er gjengitt med tillatelse. Fotograf: Charlotte E. Wiik.

- Om forundring, utforsking og felles nysgjerrighet.

Av Birgitte Fjørtoft, barnehagelærer.

"Birgitteeee!! Kom og see! Se hva jeg fant!". Fireåringen kommer løpende mot meg og gestikulerer iherdig. Jeg følger etter ham og blir nok en gang forbløffet over barns blikk for detaljer. Der, innimellom gress, blader og jord, har fireåringen fått øye på en veps som ligger helt stille.

"Er den død?", "sover den bare?", "kanskje den hviler seg litt?". Spørsmålene trenger seg på og etter en liten sjekk er vi nødt til å konstatere vepsens død.

Hva nå? Fireåringen viser tydelig entusiasme og forundring rundt denne vepsen. Kanskje er dette første gang han har mulighet til å se en veps ligge helt stille, og ikke bare viftet vekk eller forhindret fruktmåltidet ute?

Jeg anser dette som en gyllen mulighet til å studere vepsen litt nærmere, og ser raskt at hudfargen i hånden min ikke skaper nok kontraster til vepsens farge og struktur. Jeg løper inn og henter et hvitt ark, mens gutten, litt fryktinngytende, holder vepsen i sin hånd. Det hvite arket gjør vepsen nesten levende igjen. Den skarpe gulfargen lyser mot oss og femåringen, som har kommet bort til oss, kan kjapt kommentere at vingen er brun og at den har et mønster.

Jeg går inn, henter papir i a5-størrelse og tusjer i de tre fargene guttene sa at de så i vepsen da de studerte den; svart, gul og brun.

Da jeg kommer ut igjen med materialene foreslår jeg at vi skal forsøke å tegne vepsen.

Den første reaksjonen til guttene er en umiddelbar "nei! Jeg kan ikke tegne!". Jeg ber dem prøve likevel. Vi ser på detaljene og jeg foreslår at de kan tegne en kroppsdel av gangen.

- Jeg kan klare alt, jeg!

Fireåringen virker utålmodig, lager kruseduller med tusjen, krøller deretter sammen arket og sier at han ikke får det til. Femåringen har imidlertid kommet skikkelig i gang. Både han, jeg og fireåringen diskuterer vepsens utseende mens femåringen tegner; "men er egentlig vingen helt brun?", "hva er vepsens munn?" og "er det egentlig klør det som stikker ut på kroppen der?".

Jeg kan formelig se femåringen vokse mens han tegner. Han er som i sin egen verden. Jeg gir fireåringen et nytt ark og ber han prøve på nytt. Det er en hårfin balanse mellom å anerkjenne at han synes det er vanskelig og ikke synes han får til, og min tro på at han kan klare det.

Da er det som om femåringen leser mine tanker og forstår fireåringens frustrasjon på samme tid. Han titter bort på den andre gutten, ser han i øynene og sier: "Vi trenger ikke å lage den helt lik. Vi kan jo lage vår egen".

Fireåringens blikk vandrer fra femåringen til tegningen hans, tilbake på sitt blanke ark og bort på femåringen igjen. Det er som om kommentaren fra femåringen setter i gang noen prosesser i han, og med støtte og oppmuntring fra både gutten og meg begynner han forsiktig med den ene vingen.

Plutselig er situasjonen transformert. Transformert fra negativitet, lite tro på egne evner og frustrasjon til fordypet aktivitet, engasjement og det jeg bare kan tolke som følelse av mestring, når femåringen ser opp på meg etter å ha tegnet både manneveps og dameveps og utbryter: "Birgitte! Jeg kan klare alt, jeg!".

Sammebn om opplevelsen

Vi er sammen i denne opplevelsen, jeg og disse to guttene. Vi er sammen om å studere et felles tredje; noe som opptar og interesserer oss alle tre. Vi er sammen om å bruke god tid og studere dette tredje. Vi er sammen om å diskutere hva vi ser, sammen om kunnskapningen som skjer mellom oss.

Berit Bae beskriver barns forsøk på å dele sine tanker og opplevelser som «både et håpefullt prosjekt og et vågestykke» (Bae, 1992). Idet et barn deler sin måte å forstå verden på med oss, er risikoen for å bli avvist, latterliggjort eller ignorert til stede i kraft av asymmetrien og maktforskjellen i relasjonen.

Vi barnehagelærere har et særlig profesjonsetisk ansvar for å møte dette vågestykket barna gjør hver eneste dag med respekt og anerkjennelse. I slike utforskende prosesser som denne, er det en pedagogisk kunst å klare og la være å «overdefinere», konkretisere, beskrive og forklare. Ved å holde dette litt tilbake, får barnas forståelse og opplevelsen av vepsen et friere spillerom.

- Vi driver og forsker litt...

Etter en stund kommer en treåring bort til oss og lurer på hva vi gjør. Guttene svarer, som sant er, at: "vi driver og forsker litt på den døde vepsen der".

Vi beskriver, forklarer og viser treåringen både vingemønstre, vepsebein og det vi har en hypotese om at må være vepsehoggtenner. Jeg viser også treåringen tegningene guttene har tegnet, og gir han et eget ark og tusjene.

Treåringens tolkning av den døde vepsen er et bilde på sånne magiske øyeblikk som kan oppstå når kunnskaping, dialog og engasjement deles i et gjensidig og likeverdig rom.

Etterpå løp jeg bort for å fortelle om situasjonen til mine medarbeidere. Jeg fortalte omtrent slik jeg har beskrevet her, om barnas nysgjerrighet, om å støtte hverandre, bli inspirert, dele og diskutere.

Forbløffet

Da var det de ansattes tur til å forbløffe meg. Den første reaksjonen deres var at de trodde jeg hadde tegnet vepsene for guttene. De kunne ikke fatte og begripe at disse tre guttene hadde klart å tegne sånn – de hadde jo bare sett dem tegne "kruseduller" på avdelingen.

Den andre reaksjonen deres var "ja, unger er jo så flinke til å kopiere!".

Det er virkelig ikke kopier jeg ser når jeg tar en titt på disse tegningene. Det er helt unike uttrykk som er inspirert av fantastisk kunnskapsdeling. Jeg har sett nok fire-femåringer oppslukt i prosjekt til ikke å bli veldig overrasket over tegneferdighetene, men det slår meg hvor utrolig viktig det er å forsøke og møte barna der de er, i deres interesser, deres engasjement. I deres livsverden.

Det er noe ganske annet å skulle tegne en død veps du har funnet i gresset og forundret deg over, enn å få et A4-ark plassert foran deg og bli fortalt at "nå må du tegne noe hyggelig til Nils som har bursdag". Dette dreier seg om akkurat det en fireåring kom bort og sa til meg i går: "Skal jeg vise deg hva som går an?".

Jeg oppfordrer alle barnehageansatte til å ta innover seg dette spørsmålet og til å svare "Ja, gjerne!". Jeg vil gjerne få se hva som går an. Jeg vil heller at barna skal vise meg hva som kan gå an, enn å være låst i mine egne forestillinger om hva eller hvordan noe "skal" være. Jeg vil være med på den døde vepsens oppstandelse.

Birgitte Fjørtoft er nå barnehagelærer i Akerskogen barnhage. Denne artikkelen er den første av tre spesialskrevne artikler til Barnehagedagen.

Bildene er tatt på hennes gamle arbeidsplass Thor Olsens barnehage for bladet "Første Steg" og er gjengitt med tillatelse. Fotograf: Charlotte E. Wiik.

Se mer om Barnehagedagen 2019 her