Ny dom om lærervikarers stillingsvern etter tre år

Høyesterett gjorde i en nylig avsagt dom en grensedragning mellom arbeidsmiljøloven og opplæringsloven.

Saken handlet om hvorvidt arbeid i midlertidig stilling med grunnlag i opplæringsloven § 10-6 i mer enn tre år ga grunnlag for fast ansettelse i medhold av treårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd.

Høyesterett konkluderte i korte trekk med at retten til fast stilling etter den såkalte treårsregelen i arbeidsmiljøloven ikke gjelder ved midlertidige tilsettinger med hjemmel i opplæringsloven.

Hva betyr dommen i praksis, og hvilke konsekvenser kan den føre til?

Arbeidstakeren var fra februar 2017 til august 2020 sammenhengende midlertidig ansatt i undervisningsstillinger, uten å oppfylle de lovbestemte kravene til faglig og pedagogisk kompetanse, jf. opplæringslova § 10-1.

Hovedregelen om fast ansettelse som lærer i kommunen er at arbeidstakeren skal ha «relevant faglig og pedagogisk kompetanse», jf. opplæringslova § 10-1.

Der det ikke er nok kvalifiserte søkere, har lovgiver åpnet for at også ikke-kvalifiserte kan bli ansatt i undervisningsstilling for å dekke det behovet som finnes. Arbeidstakeren i denne saken vikarierte i undervisningsstillinger med hjemmel i opplæringsloven § 10-6, som åpner for tilsetting av ukvalifiserte der det ikke er lærerutdannede søkere.

Når Høyesterett kom til at arbeidstaker ikke kunne påberope seg treårsregelen etter arbeidsmiljøloven, var det under henvisning til at bestemmelsen etter rettens vurdering ikke kommer til anvendelse på opplæringslovens område.

At den som tilsettes i undervisningsstilling skal være lærerutdannet, er den klare rettslige hovedregel og svært viktig for Utdanningsforbundet. Men da er det nødvendig å være oppmerksom på at arbeidstaker i denne saken ikke anførte at hun hadde krav på fast undervisningsstilling, men en fast stilling i kommunen.

Arbeidstakersiden anførte at innholdet i den faste stillingen derfor ville variere ut fra tilfanget av kvalifiserte lærere. Ved mangel på lærere som ikke oppfyller de lovbestemte kompetansekravene ville stillingen gå ut på undervisning. Når det ikke er mangel på lærere med godkjent utdanning, måtte kommunen fylle stillingen med annet egnet arbeid.

Det er et stort behov for kvalifiserte lærere i Norge. Saken er et av mange eksempler på hvordan norske kommuner i stor skala bruker ansatte uten lærerutdanning til å undervise i skolen. Det problematiske med denne avgjørelsen er at den lett kan bli en sovepute for kommunen når det gjelder å skaffe kvalifiserte lærere til vikariater. Kommunene behøver ikke anstrenge seg særlig for å skaffe kvalifisert personell så lenge de kan fortsette å ansette ukvalifiserte uten særlige konsekvenser eller forpliktelser. Dommen setter etter vår vurdering søkelys på at det er altfor lett å tilsette ukvalifiserte i undervisningsstillinger.

At den ansatte ikke fikk stillingsvern i kommunen etter tre år, er også problematisk. Faste stillinger gir den enkelte trygghet og forutsigbarhet. Faste stillinger vil også lede til at arbeidsgiver investerer i kompetansehevende tiltak for den tilsatte i større utstrekning enn hva vil være tilfelle for midlertidige ansatte.

Midlertidig ansettelser svekker det organiserte arbeidsliv som helhet og fører til stor usikkerhet for lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte.

Artikkelen stod på trykk i Utdanning nr. 13/2022

Tilsetting
Opplæringslova
Arbeidsmiljøloven

Signert

Avbildet: Wahid  Shah
Wahid Shah

advokat i Utdanningsforbundet