For en neve tusenlapper mindre

Året var 2000 og jeg hadde søkt meg inn til lærerutdanninga på Hamar. Jeg hadde allmennfag fra videregående, det som nå er studiespesialisering. Der mange kompiser nå gikk over i lærlingetid og videre inn i yrkeslivet måtte jeg inn i videre studier før jeg «skulle bli noe». Ikke et veldig velfundert valg som 20-åring; hvor visste vel jeg hvor fremtiden skulle dra meg. En kombinasjon i lærerstudiet med musikk-pedagogikk gjorde at jeg kunne kombinere drømmen om å bli rockestjerne med noe langt mer realistisk hvis/når drømmen brast. Sakte, men sikkert går valget mitt over til å bli noe jeg ønsker og ser frem til, og 16-17 år etter at jeg flytta fra Hamar har jeg aldri angra på mitt valg.

Læreryrket krever høyere utdanning. For mitt vedkommende investerte jeg 5 år i høyere utdanning før jeg var ferdig studert, og da var jeg allmennlærer med musikk og med tilleggsutdanning i spesialpedagogikk. «Investere» er ikke tilfeldig valgt ord her. For å ha råd til denne utdanninga måtte jeg ta opp utdanningslån over fem år. Dette lånet vil det ta meg ca. 20 år å innfri. Jeg velger å tenke at dette er ett av mine bidrag inn i samfunnet, slik kan jeg bidra med det jeg kan. Det som starta med et litt tilfeldig valg i år 2000 har på veien gått til å bli noe jeg mestrer og kan. Dette er mitt talent og mitt håndverk.

Min arbeidsgiver heter Kommunenes Sentralforbund (KS). Det har vært KS hele mitt yrkesliv som lærer. Før jeg ble lærer var det Staten. Blant lærere spottes det når det blir snakk om overgangen til KS som forhandlingsmotpart. Denne overgangen gis ofte inntrykk som et vendepunkt i lærerens anseelse i offentlig sektor. Sakte, men sikkert har tariffavtalene blitt strammere og strammere. Både arbeidstid og lønn knas og eltes sakte ned. Samtidig er andelen ufaglærte i skola høyere enn noen gang. Lærere forlater yrket i hopetall. Søkinga til lærerutdanning er på lavnivå. Men kravene til arbeidsutførelsen økes. Vi måles og veies. Mens lønna går ned.

Og nå er lærerne forbanna. Og vi er i konflikt. Og vi streiker.

Med god grunn.

På arbeidspulten har jeg en gul lapp. På denne har jeg notert meg ned lønna jeg fikk i 2016. Jeg har indeksregulert den til 2022. Og jeg har sammenligna den med lønna KS vil gi meg fra 2022.

På 6 år har jeg reelt gått ned 21000,- i årslønn. Grovt regna, etter skatt, har jeg en tusenlapp mindre i måneden å rutte med enn i 2016.

En tusenlapp mindre til å betjene et lån som skulle investere i mi framtid.

Så når 20-åringer nå kommer til meg og sier de tenker å ta lærerutdanning, hva mener KS jeg skal si? Når 20-åringer nå vurderer å investere fem år med studielån for en godkjent lærerutdanning, hvordan mener KS jeg skal oppmuntre dem? Eller bør jeg be dem bidra inn i samfunnet på annet vis?

Jo-Gaute Åsgård, lokallagsleder i UDF Engerdal