Språkkartlegging i barnehagen

Fire barn i barnehagen rundt et stort bord.

Verktøy for kartlegging av barns språk kan være et nyttig pedagogisk hjelpemiddel, dersom det brukes der det er et reelt behov. Universell kartlegging av alle barns språk er dårlig bruk av tid og ressurser. Barnehagelærere bør prioritere arbeidet med å lage et godt språkmiljø i barnehagen.

De tre viktigste grunnene til at vi ikke bør kartlegge alle barn:

  1. Språkkartlegging kan gjøre helt normal språkutvikling til et problem.
  2. Kartlegging av barns kompetanse gir lite informasjon til utvikling av et godt språkmiljø.
  3. Kartlegging av alle barn er byråkratiserende og feil bruk av tid.

Språkkartlegging kan gjøre normal språkutvikling til et problem

Ekspertutvalget som gjennomgikk verktøy for språkkartlegging i norske barnehager i 2010, vektlegger at det er stor normalvariasjon i barns språkutvikling, og at et normert kartleggingsverktøy kan gjøre det normale til et «problem»:

For eksempel vil et 3-årig barn med språkferdigheter under gjennomsnittet, ikke nødvendigvis ha språklige ferdigheter under gjennomsnittet i 7-årsalderen, og omvendt. Undersøkelser har eksempelvis vist at opp mot halvparten av alle 2-årige barn med forsinket språktilegnelse innhenter forsinkelsen av seg selv når de er fire eller fem år, noe som indikerer at det å være forsinket i forhold til andre barn, ikke nødvendigvis betyr at et barn har bruk for ekstra innsats (...) Dette betyr at bruken av et hvilket som helst kartleggingsverktøy alltid vil kunne føre til målefeil.

Ekspertutvalg nedsatt av Kunnskapsdepartementet

Tospråklige barn følger som regel en annen språkutvikling enn enspråklige barn. Det å tilegne seg et andrespråk på et så godt nivå at det kan brukes som undervisningsspråk, er en prosess som forskere hevder at normalt kan ta mellom tre og sju år.

Det er individuelle forskjeller mellom barn, og tiden de trenger til å lære et andrespråk avhenger av hvor tidlig de ble eksponert for dette. Likhet og ulikhet mellom morsmålet og andrespråket har også betydning for hvor lang tid det tar å oppnå funksjonell tospråklighet – altså at begge språk kan brukes likeverdig.

Det finnes ingen språkkartleggingsverktøy som passer like godt for tospråklige og enspråklige barn. Nasjonalt senter for flerspråklig opplæring (NAFO) hevder at de aller fleste kartleggingsverktøy som er tilgjengelig for barnehagene, er laget med tanke på utvikling av norsk som morsmål. For minoritetsspråklige barn vil disse verktøyene kunne gi mindre relevant informasjon, og kartleggingen kan komme til å beskrive vanlig tospråklig utvikling som uttrykk for at barn har lærevansker.

Det er forskningsmessig enighet om at ingen av de kartleggingsverktøyene vi har i Norge i dag er egnet til å kartlegge alle barn i barnehagen for alle formål, og at dersom man skal kartlegge barn for språkferdigheter, må kartleggingsverktøyet være egnet til sitt formål. NAFO formidler på sin hjemmeside gode prinsipper for hvordan barnehagelærere best kan kartlegge språket til tospråklige barn, dersom det er behov for dette. Informasjon om barnets morsmål er en viktig del av slik kartlegging. Morsmålet anses å ha stor betydning for barnets evne til å tilegne seg andrespråket, for å kunne lære fag og for personlig og sosial utvikling.

Kartlegging gir lite informasjon til utviklingen av et godt språkmiljø

Mange kartleggingsverktøy gir lite informasjon til utvikling av gode tiltak for å styrke barnas språk. NAFO foreslår at alle barnehager bør undersøke sitt språkmiljø. Og selv om ulike barn kan streve med ulike sider ved språkutviklingen, er det ofte slik at gode språkmiljøer er bra for alle barn, uavhengig av hvor de måtte befinne seg i sin språkutvikling.

En synteserapport over skandinavisk forskning om språkarbeid og språkmiljø, fremhever at alle barnehager bør arbeide bevisst med barnehagens språkmiljø og at barn kan ha språklig utbytte av å gå i barnehagen. Særlig gjelder dette utsatte barn. Rapporten gir mange anbefalinger, blant annet:

  • Personalet bør skape mange situasjoner der de samhandler språklig med barna. Barnehagepersonalet må være bevisst sin rolle i ulike typer samtaler og la barna være aktive.

  • Barnehagepersonalet bør få kompetanseheving i arbeid med språk, flerspråklighet og språkmiljø.

  • Barn må få leke mye, for det er språkstimulerende. Barn må få leke ulike typer leker fordi ulike typer leker krever ulike typer språk. Barn bør få leke mye ute, for utelek er språkstimulerende.

  • Personalet må følge med på barns lek, for å se om noen blir holdt utenfor. Personalet må hjelpe barn som holdes utenfor leken.

  • Personalet bør ta seg god tid når de leser, da får de bedre muligheter til å snakke med barna. Personalet bør ta i bruk litteraturpedagogiske aktiviteter i forbindelse med lesingen: meddiktning, dramatisering, gjenfortelling, dialog og bruk av digitale teknikker.

Dette er eksempler på tiltak som vil bedre språkmiljøet, og som vil være viktige for alle barn.

Kartlegging av alle barn er byråkratiserende og feil bruk av tid

Noen politikere har tatt til orde for at absolutt alle barn bør kartlegges for å sikre at barnehagen avdekker eventuelle problemer. De viser til at noen barn starter i skolen uten å kunne norsk. Det er imidlertid urealistisk for et barn som har vært i Norge i ett eller to år å beherske norsk godt nok til å følge undervisningen fullt ut på norsk.

Barnehagelærernes største utfordring er ikke å oppdage hvilke barn som strever med å lære det norske språket, men å ha tid og ressurser til å gi disse barna det tilbudet som de trenger for å utvikle språket sitt.

Barnehagelærere har begrenset tid til forberedelse og vurdering av det pedagogiske arbeidet. Det er derfor viktig å prioritere godt. Å gjøre en fullstendig kartlegging av hvert barns språk er tidkrevende. Det tar tid å sette seg inn i verktøyet og den teoretiske bakgrunnen, å samle konkrete observasjoner som svarer til alle ferdigheter i kartleggingen, og å diskutere rimelige tolkninger av observasjonene for å avgjøre om barnet «mestrer», «er på vei til mestre» eller «ikke mestrer» de ferdigheter verktøyet beskriver.

Kartlegging av alle barn bidrar til innsamling av sensitiv informasjon, og gir personvernutfordringer når det gjelder bruk og oppbevaring. Barnehagens rammeplan er tydelig på at all dokumentasjon som samles om barna, skal kunne gi barnet et bedre pedagogisk tilbud. Mange barnehagelærere opplever det som feil å sette i gang en kartlegging av et barn som ingen vurderer at har språklige utfordringer. Noen fremhever også det meningsløse i å kartlegge norskferdighetene til barn som ikke har oppholdt seg i et norskspråklig miljø før det starter i barnehagen. I begge tilfeller vil en kartlegging bety lite for det tilbudet barnet får.

De aller fleste barnehagelærere er enige om at det er viktig at det finnes gode kartleggingsverktøy, som barnehagelærerne kan bruke når de, etter observasjon og vurdering, ser at et barn har problemer med språk og kommunikasjon. Verktøyet må velges ut fra hvilken rolle det kan spille i arbeidet med å gi barn et bedre tilpasset tilbud i barnehagen.

Det aller viktigste barnehagelærere kan bruke tiden på, er samvær som skaper gode relasjoner til alle barn, og å lage et godt språkmiljø i barnehagen.