Regjeringen har nettopp stanset to Unio-streiker ved bruk av tvungen lønnsnemnd. Unio har innrettet seg etter dette tvangsvedtaket, selv om vi var uenige i begrunnelsen. Budskapsmessig har streikene fått stor betydning.

Mange har forstått at Unios lønnskamp handler om reelle rekrutteringsproblemer. De har sett at tilbudene vi har mottatt fra KS og Oslo kommune ikke har vært i nærheten av det som trengs. De har forstått årsakene til at vi så oss nødt til å streike, og de støtter vår argumentasjon.

Våre tariffoppgjør er en del av det som gjerne omtales som den norske, eller nordiske, modellen. De er en del av fagbevegelsens demokratiske og samfunnsbyggende rolle:

• De er med på å bestemme hvor store forskjeller det blir i landet vårt.
• De innvirker på hvordan samfunnsviktig kompetanse verdsettes og rekrutteres.
• De er med på å sikre grunnlaget for nasjonens og statens inntekter og dermed fundamentet også for velferdsstaten. 

Streikeretten er en helt sentral del av dette. Streikeretten er et fundament for demokratiet, nettopp fordi den bidrar til en helt avgjørende maktbalanse i arbeids- og næringslivet.

8. juni var det en veldig interessant debatt i Politisk kvarter om akkurat dette, mellom Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen. Der sa Lysbakken at Norge ikke hadde vært det samme uten streikeretten. 

Isaksen protesterte ikke, men nøyde seg med å poengtere at også under rødgrønn regjering ble streiker stanset ved bruk av tvungen lønnsnemnd. For det Lysbakken sier om streikeretten, er jo helt riktig. 

Det er et historisk faktum at streikeretten har vært en av forutsetningene for det moderne Norge, enkelt å dokumentere for alle som kjenner fagbevegelsens historie her i landet.

For fagbevegelsen er streikeretten av strategisk betydning. Derfor skal og må vi reagere når selve streikeretten svekkes ved overdreven og dårlig begrunnet bruk av tvungen lønnsnemnd.

Det er det som har skjedd nå, både i KS og Oslo kommune. I begge tilfellene så regjeringen seg nødt til å bruke lønnsnemnd fordi arbeidsgiversiden ikke ville bidra til at de antatt kritiske situasjonene ble løst gjennom dispensasjoner. 

Nå pågår et svarteperspill i media om hvem som har skylda. Regjeringen peker på partene. KS peker på Unio. Ingen av dem står til troende.

Det største ansvaret for at streikene endte i nemnd, ligger hos KS og Oslo kommune. Begge var klar over at her var det vilje til å finne løsninger. Uansett hva de nå sier: Ingen av dem ville bidra til løsninger da det gjaldt. De ville heller kneble Unios streikende medlemmer.

Men også regjeringen sitter med et ansvar. Det er de som tar beslutningen. Nå valgte de å bruke nemnd, selv om det var åpenbart at de streikende var på tilbudssiden for å finne løsninger. 

Regjeringen endte opp med å ta beslutninger som svekker streikeretten. Det fortjener de selvsagt kritikk for. Den praksisen de nå har lagt seg på, tjener utelukkende arbeidsgiversiden. 

Bruken av lønnsnemnd gir derfor ytterligere grunn til å konfrontere både KS og regjeringen: Hva er deres plan for å rekruttere de tusener av sykepleiere og lærere som i dag mangler? 

For, selv om to streiker er stanset, står rekrutteringsutfordringene like uløste.

Unio gjennomførte to ansvarlige streiker. Tusen takk til alle som gjorde en utrolig sterk innsats. Når streikene er stanset på denne måten, er det helt sikkert mange som kjenner på sinne og oppgitthet. 

Vi kan love dere at verken KS eller de politiske myndigheter skal slippe unna sitt ansvar. Nye anledninger til å konfrontere dem med det er rett rundt hjørnet.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 8/2021.