«Du hadde sikkert passet godt i barnehagen»

Utdanningsforbundet mener det er problematisk at det er mange uten godkjent pedagogisk utdannelse som jobber som «lærere». Tallenes tale er klar; denne tendensen kommer bare til å øke i årene som kommer. Å ha en godkjent lærerutdanning må være et minimumskrav for å drive undervisning. Opplæringsloven er tydelig på at alle har krav på å få undervisning av kvalifisert personale. Hvorfor er det da så enkelt å hoppe bukk over denne rettigheten? I dag jobber flere titalls tusen utdannede lærere i andre sektorer, med helt andre oppgaver, mens bakdøra står på vidt gap for «de som har lyst til å prøve seg i skolen eller barnehagen». I en undersøkelse fra Respons Analyse i 2021 svarte over halvparten av lærerne at de vurderer å finne seg en ny jobb. Tendensen er tydelig. Flere og flere erfarne lærere takker for seg og finner seg noe annet å gjøre. Færre og færre unge ønsker å bli lærer. Summen er lærermangel. SSB anslår at vi vil mangle 38 000 lærere i 2025. Lærerkrise!

Som alle andre var jeg var litt usikker på hva jeg skulle da jeg ble stor. Faktisk tenker jeg av og til fremdeles på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg fikk et tips av en venn av familien da jeg gikk på ungdomsskolen. Eller var det på slutten av barneskolen? Husker ikke. Samma det. Vi var på en sammenkomst og jeg lekte litt med de minste. Da fikk jeg høre at «du er så flink med unger, du hadde sikkert passet godt i barnehagen». Det var selvfølgelig hyggelig ment det, men alt jeg gjorde var å grave i ei sandkasse ei lita stund. For å sette det på spissen håper jeg samfunnet setter vesentlig høyere krav enn å «være flink med unger», hva man enn legger i det. Det er selvfølgelig en forutsetning, men det er ikke i nærheten av nok. Den tankegangen, hvis den eksisterer, må skrotes en gang for alle.

Jeg gjorde mitt beste, men strakk ikke til.

Da jeg var 20 år fikk jeg tilbud om å være ringevikar på en barneskole. Det hørtes greit ut. Jeg trengte noen penger i lomma. I ettertid har jeg ofte tenkt på hvorvidt jeg var en del av løsningen, eller om jeg var en del av problemet. Kanskje begge deler samtidig? Vi, som samfunn, har jo satt oss i en situasjon der vi er helt avhengig av å spe på med ufaglærte. De ufaglærte fyller et tomrom og gjør sitt beste for å gi barn og elever trygghet og mestringsfølelse. Og mange gjør en kjempegod jobb. Jeg gjorde mitt beste på den tida jeg og, men kjente at jeg ikke strakk til på mange områder.

Men jeg trivdes godt i skolen, og det var grunnen til at jeg søkte meg inn på lærerutdanningen et halvår senere. Jeg hadde aldri tenkt i de baner, selv om jeg visstnok var «flink med unger». Sånn sett kan det å få prøve seg være en fin inngangsbillett for mange, men jeg vil ikke anbefale noen å sende en 20-åring alene inn i et rom med 25 tredjeklassinger. Det kunne fort skje meg hvis det var en dag med høyt fravær blant de ansatte. Det var tidvis veldig utfordrende og ga meg lav mestringsfølelse. Setter man unge lærerspirer i slike situasjoner ofte, vil mange garantert revurdere valget sitt. Vi vet at det skjer, vi kaller det praksissjokket. En av tre nyutdannede lærere slutter innen fem år i den norske skolen. Og det er jo ikke det vi ønsker. Vi ønsker jo at de fremadstormende ungdommene, enten de som vurderer å ta lærerutdanning, er i et studieløp eller er nyutdannede, skal få gode opplevelser og ha et ønske om å jobbe videre i et veldig viktig yrke.

Heldigvis var de fleste opplevelsene mine gode. Hvis ikke hadde jeg nok fort vurdert et annet studieløp. De gode opplevelsene kom da jeg var støttelærer. Hadde noen å lene meg på. Noen som kunne faget! Det var gull verdt å lære av erfarne og robuste lærere. Jeg husker jeg var imponert over hvor flinke de var til å skape god arbeidsro og hvordan de klarte å holde kontroll på elevene uten å heve stemmen. Jøss, elevene hørte faktisk på dem. Hvordan de alltid sa de riktige tingene, tok de rette avgjørelsene (turte å si nei, ikke minst. Jeg var redd ungene ikke skulle like meg og handlet kanskje deretter). Lærerne var mye flinkere enn meg til å balansere roller fra et minutt til et annet. De hadde selvfølgelig en varme og en nærhet, et genuint ønske om å se og ta vare på hvert enkelt individ, men samtidig var de dyktige til å holde en viss avstand og være «den tydelige voksne». Der feilet som tidligere nevnt Øyvind (20). I mine alenetimer var det tidvis kaos. En gang uttrykte jeg frustrasjon over situasjonen. Da ble rektor og en annen lærer med i oppstarten av timen for å minne elevene om at det er vikaren som bestemmer, og han skal behandles på lik linje med de andre voksne. Det er jo noe nedverdigende å måtte ha med seg andre voksne for å fortelle at du er voksen. Effekten på elevene varte i ca. seks og et halvt minutt.

Bare lærere er lærere

Vi bruker store summer av våre felles midler på å utdanne lærere i Norge. Fordi vi trenger folk som vet hva de gjør. Da er det pussig at vi har en motpart, KS, som på NRK i beste sendetid fnyser av lærerorganisasjonenes krav om at alle som underviser i skole og barnehage skal ha et minimum av formell kompetanse. Hvis holdningen er at hvem som helst kan undervise, kan vi jo likeså godt bare legge ned hele utdanningen og spare masse penger. Det mangler jo ikke gode formål å bruke offentlige midler på.

Lærerorganisasjonene fikk igjennom et viktig krav i årets forhandlinger. Stillingstittelen «lærer uten godkjent utdanning» har havnet der den hører hjemme; på historiens skraphaug. Det heter nå «undervisningspersonell uten godkjent utdanning», og dette er et viktig skritt for å verne om tittelen lærer. Jeg tror ikke det er mange leger uten godkjent utdanning på lønningslistene rundt omkring i landet. Det ville jo vært helt krise. De færreste vil vel gå til en ufaglært lege? Det er til og med et eget begrep for de som kaller seg lege uten å ha godkjent utdannelse, nemlig kvakksalver. Det ville for eksempel blitt ramaskrik om 18 % av landets sykehuspersonell manglet utdannelse. Hvorfor er det så få som reagerer på at 18 % av undervisningspersonellet mangler utdannelse?

Spiller vi russisk rulett med velferden vår?

Av og til ser vi triste overskrifter om «legetabbe» og «sykehustabbe» i media. Det kan skje. Det er menneskelig å feile, men kompetente mennesker gjør færre feil. Heldigvis. Og kompetente lærere er som kompetente leger. De er ikke perfekte, men de gjør mer riktig og mindre feil. Livet ditt kan bli ødelagt, i verste fall kan det bli fatalt hvis du blir feildiagnostisert eller får komplikasjoner etter en operasjon. De feilene som skjer i oppvekst og utdanning er ikke så enkle å peke direkte på. Ofte kommer problemene fram etter flere år, i noen tilfeller i godt voksen alder. Er det derfor folk bare trekker på skuldrene? Er det fordi vi ikke ser konsekvensene med en gang?

Hva med hen som ikke bestod eksamen på videregående og fikk drømmen knust? Hva med 25-åringen som sliter psykisk og ikke klarer å delta i samfunnet? Hva med 30-åringen som, etter et helt liv med motgang, tenker at det ikke er verdt å fortsette å leve? Her er det naturlignok vanskeligere å peke på bestemte enkelthendelser. Det er sammensatt, det er summen av det hele. Å overlate et så stort ansvar til ufaglærte 20-åringer er IKKE løsningen. Vi må ha kvalifiserte folk til å ta vare på og utdanne den viktigste ressursen vi har, nemlig barna våre. Hva koster det samfunnet vårt å spille russisk rulett med barns danning og utdanning på denne måten? Båten er lekk i begge ender, politikerne på Stortinget sitter stille i den samme båten og «følger situasjonen nøye».

I en ideell verden sender vi ikke 20-åringer alene inn i et klasserom.

Selv om jeg ikke mestret utfordringen fullt ut da jeg var fersk lærervikar, er jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ødela framtida for noen. Antakeligvis gjorde jeg ingen forskjell, verken positivt eller negativt. Jeg klarte i hvert fall ikke å få tak i de som slet og trengte hjelp. Det hadde jeg verken kompetanse, erfaring eller noen som helst annen forutsetning til å oppdage, og i langt mindre grad faktisk gjøre noe med det. I en ideell verden skulle jeg selvsagt aldri ha blitt sendt inn i et klasserom alene. Jeg undervurderte grovt hvor komplekst og vanskelig det er å være lærer. Skulle jeg som tjueåring klare å hjelpe hen som satt helt stille og ikke sa noen ting, men som innvendig skrek etter hjelp? Var det forventet av meg? Hen er veldig sjenert, tenkte jeg. Det er best å la hen være i fred. Eller det barnet som aldri fikk positiv oppmerksomhet? Hen som sultet så fælt etter oppmerksomhet, men som ikke var i stand til å imponere med verken leseferdigheter eller matematikkstykker. Løsningen kunne være å knekke blyanten og kaste den i gulvet. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, tross alt. På den tida ville jeg helt sikkert irettesatt eleven der og da, kanskje hevet stemmen til og med. I dag ville jeg ventet til et senere tidspunkt, da ting hadde roet seg, og spurt på tomannshånd: «Er det noe som plager deg?»

Konkurransedyktig lønn?

Lærerne streiker. Vi streiker for kvalitet. Vi streiker fordi altfor mange barn og elever, en av fem, møter ufaglærte «lærere» i skolen og barnehagen hver eneste dag. Vi streiker fordi søkertallene til høyere utdanning viser at vi ikke klarer å snu denne trenden. Vi streiker fordi vi har hatt reallønnsnedgang i snart 20 år, noe som driver erfarne, dyktige lærere inn i andre sektorer, hvor lønnsvilkårene er helt andre. Skal man jobbe i grunnskolen kreves det nå fem års masterløp. Hvorfor velge lærerutdanning når man kan velge et annet studieløp med tilsvarende lengde, hvor man kan forvente å tjene vesentlig mer? Lønn er selvfølgelig ikke alt, men det er nå en gang slik at vi alle har regninger å betale.

Det blåses tidvis opp store saker om offentlige direktørlønninger, fallskjermer og sluttpakker som overgår all fornuft. Politikerne svarer hele tiden med floskelen at «det offentlige ikke skal være lønnsledende, men vi må være konkurransedyktige. Hvis ikke mister vi de beste».

Kjære politikere: Lærerlønna er ikke konkurransedyktig, og vi mister mange av de beste hvert år. Når skal dere gjøre noe med det?