I denne sammenheng er det viktig å fremheve at utredningsgruppa ikke hadde som mandat å vurdere antall eksamener og eksamensordninger. Sentralt gitt eksamen for elever og privatister gjennomføres i løpet av en knapp treukers periode mot slutten av opplæringen. I tillegg kommer tid til lokalt gitt eksamen, som er fylkeskommunens ansvar. Dette gjelder for eksempel alle muntlige eksamener.

Om eksamensperioden sier utredningsgruppa blant annet følgende i sin rapport (Utdanningsdirektoratet 2010, s. 4):

Gjennomføringen av denne perioden er en større utfordring i forhold til elevenes timetall enn de såkalte ”alternative opplæringsdager”, både målt i antall undervisningstimer som faller bort for mange elever, og fordi denne perioden mange steder innebærer en vesentlig utfordring i forhold til å gi god kvalitet og relevans i undervisningsoppleggene som skal gjennomføres parallelt med eksamensavviklingen. Denne perioden er en usikkerhetsfaktor for skolene som bidrar til at det er svært vanskelig og ressurskrevende å planlegge detaljert hvor mange timer elevene faktisk får i hvert enkelt fag. Eksamen er definert som en del av opplæringen, og siden elevene ikke vet før på slutten av skoleåret hvilke fag de trekkes ut til eksamen i, medfører dette at elevene enten kan få færre eller flere timer enn det minste timetallet i noen fag. I tillegg har eksamensperioden et stort omfang og byr på omfattende organisatoriske problemstillinger for skolene. Eksamensperioden representerer dermed den største ufordringen når det gjelder å oppfylle minste årstimetall i fag.

Utfordringene vedrørende eksamensperioden er omtalt i et eget kapittel i utredningsgruppas rapport. Det faktiske antall arbeidsdager som er nødvendig for å gjennomføre eksamen landet rundt er naturligvis langt større enn det antallet dager hver enkelt elev skal benytte til samme formål (Utdanningsdirektoratet 2010, ibid. s. 4):

Det er en omfattende logistikk som skal gå opp. Ressurser som vanligvis benyttes i opplæringen er ikke tilgjengelige i samme grad i eksamensperioden. Lærere er blant annet opptatt med å gjennomføre og sensurere lokale eksamener, og tilgangen på undervisningsrom er redusert som en konsekvens av eksamensgjennomføringen. Derfor berøres også elever som ikke selv skal avlegge eksamen, fordi verken lærere eller rom og utstyr er tilgjengelig i samme grad som vanlig. Rom som er dimensjonert for 30 eller 15 elever kan under selve eksamen kun benyttes til halvparten av dette elevtallet. Det dobler rombehovet for de elevgruppene som er oppe til eksamen, og vil dermed naturlig nok også berøre de elevene som ikke selv er oppe til eksamen. Det kan heller ikke være tvil om at det er utfordrende for elevene å opprettholde læringsmotivasjonen etter at standpunktkarakterer er satt og eksamen gjennomført. De har da ingen mulighet til å påvirke måloppnåelse i forhold til læreplanmålene.

Eksamensformene, for eksempel bruk av forberedelsestid, tilgang til verksted og laboratorier og bruk av IKT, forutsetter at lokalene disponeres på andre måter enn til vanlig. Også lærerne må ofte bidra i eksamensgjennomføringen på andre måter enn tidligere, for eksempel som eksamensvakter ved IKT-basert eksamen. I henhold til dagens regelverk er eksamen en del av opplæringen og skal inngå i årstimetallet i fagene. Eksamen skal i alt det vesentlige kunne gjennomføres på de videregående skolene og uten kostbar leie av alternative lokaler. Fra skoleledere vil det også hevdes at dette ikke bare er et spørsmål om leiekostnader, men også om det i det hele tatt er tilgang på lokaler utenfor skolen som er egnet til formålet.

Utredningsgruppa gikk langt i å konkretisere et alternativ til dagens organisering av eksamensperioden. Dette alternativet innebærer at man setter et klart skille mellom ordinær opplæring og eksamen, slik at selve opplæringen skal være avsluttet før eksamensperioden begynner. Dette vil bety at ordinær opplæring ikke skal foregå samtidig med gjennomføring av eksamen, slik at de praktiske og logistikkmessige utfordringene på skolene blir lettere å løse. I tillegg vil elevene ha en dato for når selve opplæringen avsluttes og når eksamensperioden begynner, slik at man unngår motivasjonsmessige problemer ved å skulle gjennomføre opplæring i noen fag etter at elevene har tatt eksamen. Eksamen, som utgjør én form for sluttvurdering, bør både pedagogisk og logisk sett komme så sent som mulig i et skoleår, slik at elevene kan få mest mulig undervisning/opplæring i fagene før eksamen.

Det er stor enighet om at et slikt skille vil gjøre planlegging av siste del av skoleåret lettere. Forskriftens § 1–4 må i så fall endres. Den sier i dag at elever som ikke blir trukket ut til eksamen, skal ha ordinær opplæring. En annen konsekvens er at man må vurdere hvordan hele skoleåret berøres, herunder at det må vurderes å benytte flere dager til opplæring før eksamensperioden starter. Regelverket gir ellers anledning til å øke antall uketimer i undervisningsperioden.

Hva slags øvrige konsekvenser et slikt skille vil få – når det er enighet om at skillet i seg selv vil være en fordel – er verdt å diskutere nærmere. Blant annet er det innenfor dette alternativet flere problemstillinger med hensyn til hvor stor del av skolen som bør omfattes av en slik modell. Det kan argumenteres med at det ikke blir noen organisatoriske gevinster av en slik løsning dersom den ikke gjøres gjeldende for både Vg1, Vg2 og Vg3. Hele skolen – ofte på tvers av utdanningsprogram – berøres av eksamensgjennomføringen, både ved at rom og utstyr tas i bruk og ved at lærere er opptatt som sensorer. Det kan også være problematisk å ha ulik skolerute for de ulike trinnene. Mange elever på Vg3 tar eksamener på Vg2-nivå, fordi de ulike nivåene i fagene kan tas uavhengig av hverandre. Det betyr at flere eksamener på Vg2 og Vg3 må legges til ulike dager slik at elever på Vg3 har mulighet til å avlegge eksamen på Vg2-nivå. Det kan på den annen side være et problem knyttet til å gjøre en slik modell gjeldende for alle trinn fordi, som vi så ovenfor, antall eksamener er ulikt for trinnene. Vg1 og Vg2 kan med fordel ha opplæring i flere dager enn Vg3 studiespesialiserende, fordi de har færre eksamener. På bakgrunn av disse ulikhetene må det vurderes nøye om det eventuelt skal innføres like endringer for alle elever på samme skole, eller om det er mulig å tilpasse endringene til de ulike trinnene.

3.1.2 Økt timetall i perioder?

Vi har sett at årstimetallet normalt fordeles på 38 uker. Elever på studiespesialiserende utdanningsprogram (bortsett fra formgivingsfag) har færre timer på årsbasis enn elever på yrkesfag. Man kan derfor lett tro at det bare er å øke timetallet på studiespesialiserende, slik at elever får mer intensiv opplæring før eksamensperioden, og slik at minstetimetallet dermed lettere oppfylles. Hvorfor skulle ikke elever på studiespesialiserende kunne ha like mange timer som de andre?

For at elevene skal få minstetimetallet sitt, foreslo Norsk Lektorlag i møte med organisasjonene og Utdanningsdirektoratet våren 2011 å intensivere undervisningen i årets 33 første uker, fra gjennomsnittlig 4,5 klokketimer per dag til 7 skoletimer (forstått som 45 minutters enheter) per dag. Det vil da fortsatt være plass til en uke med alternative dager, eget skolestartopplegg, og liknende. I tillegg forventes elevene å gjøre for- og etterarbeid som nå, i form av lekser, innleveringer, med mer. Norsk Lektorlag ønsker skriftlig eksamen i begynnelsen av mai, deretter to ukers undervisningsfri fram til 17. mai. De foreslår at elevene så skal kunne møte på skolen igjen etter 17. mai og ha undervisning i fag de eventuelt skal ha muntlig eksamen i. Utdanningsforbundet er skeptisk til et slikt forslag. Heller ingen andre organisasjoner har så langt støttet forslaget. Norsk Lektorlag erkjenner selv at forslaget har flere dilemmaer ved seg.

Hvorfor er forslaget problematisk? En fast økning av det gjennomsnittlige uketimetallet i 33 uker vil bety økt arbeidspress for både elever og lærere. Lærere har allerede en gjennomsnittlig arbeidsuke på over 43 timer fordelt på 39 uker. Selv om de vil kunne avspasere i store deler av juni med et slikt forslag, er Utdanningsforbundet tvilende til om denne organiseringsformen er hensiktsmessig. Flere undersøkelser slår fast at lærere ønsker mer tid til kjerneoppgavene, ikke mindre. I henhold til arbeidstidsavtalen skal dessuten 38 uker være sammenfallende med elevenes skoleår.

På papiret er det lett å øke timetallet på studiespesialiserende utdanningsprogram. I kapittel 3.1.1 så vi imidlertid at mange elever på Vg3 tar eksamener på Vg2-nivå. Elever på studiespesialiserende utdanningsprogram kan i stor grad sette sammen fagkombinasjoner selv. Økes timetallet i betydelig grad risikerer man å begrense elevenes valgmuligheter. Det kan også bli vanskeligere for skolene å organisere slik intensivert opplæring på grunn av manglende rom og lærerressurser. Elever på studiespesialiserende må derfor regne med noen ”hulltimer” på timeplanen, som de kan benytte til skolearbeid. Dette utelukker imidlertid ikke å intensivere opplæringen i noen perioder i løpet av året, for eksempel i form av egne fagdager/blokker. Dette gjøres i dag mange steder. Omfanget av disse må vurderes nærmere.

Utdanningsforbundet stiller spørsmål ved hva forslaget til Norsk Lektorlag vil gjøre med elevenes motivasjon og mestringsfølelse,som ofte er en forutsetning for læringsutbytte (Utdanningsforbundet 2011). En utvidelse av skoledagen kan føre til et så hardt arbeidspress for elevene at det går utover motivasjon og læring. Vi vet at motivasjon er svært viktig for at elever skal fullføre og bestå videregående opplæring.

Utdanningsforbundet mener det sender uheldige signaler til elevene å gi dem fri i mai, særlig i lys av Kunnskapsdepartementets prosjekt Ny GIV. Prosjektet har som mål å øke andelen som fullfører og består videregående opplæring. Frafallet i videregående skole er godt dokumentert. I dag er det økende oppmerksomhet om tett oppfølging. Med ovennevnte forslag risikerer man å undergrave den nasjonale satsingen for å få flere elever til å fullføre og bestå. KD har blant annet signalisert at de vil finansiere sommerskoler for å holde på elevene gjennom ferien, fordi mange som står i fare for å slutte på skolen, faller fra i overgangen mellom hvert trinn. En institusjonalisert periode med lesefri i mai vil legitimere en privat feiring før skoleåret er avsluttet, og kunne bidra til et økt sosialt press på elevene. Utdanningsforbundet tror ikke dette vil bidra til økt motivasjon. Utdanningsforbundet mener forslaget ville ha vært mer logisk og konsistent om de gikk inn for å avslutte all opplæring før russeperioden. Dette vil i så fall måtte bety en fremskyving av skoleåret fordi Opplæringslovens § 3–2 stiller krav om at opplæringen i skole skal strekke seg over minst 38 skoleuker.

Utdanningsforbundet som profesjonsorganisasjon kan ikke legitimere to ukers fri til russefeiring. Forslaget til Norsk Lektorlag er imidlertid i tråd med det utredningsgruppa for årstimetall og eksamen foreslo på to områder:

• Det er nødvendig å legge mer av undervisningen tidligere på året, særlig om vi skal få til et klarere organisatorisk skille mellom ordinær opplæring og eksamensperioden.
• Det er nødvendig å forlate tradisjonelle timeplaner som ofte er basert på 38 like uker, hvor man ikke har tatt høyde for kjente avvik.

3.1.3 Strekking av skoleåret?

Ett organisatorisk forslag for lettere å planlegge og oppfylle elevenes rett til et minste årstimetall har vært å strekke skoleåret. Å strekke skoleåret betyr ikke å utvide det, men å spre opplæringen over noen flere dager, slik Akershus fylkeskommune har åpnet for (194 dager). Som beskrevet i kapittel 2, skal opplæringen strekke seg over minst 38 skoleuker innenfor en ramme på 45 sammenhengende uker i skoleåret, jf. Opplæringsloven § 3–2. Elevene skal ikke nødvendigvis ha flere undervisningstimer av den grunn (det vil koste mye), men det blir flere dager å ta i bruk for å oppfylle retten. Arbeidstidsavtalens bestemmelser for det pedagogiske personalet skal følges.

I rapporten om årstimetall og eksamen beskrives det faktum at eksamensperioden, inkludert både sentralt og lokalt gitt eksamen, ofte må strekke seg over omtrent 20 skoledager (Utdanningsdirektoratet 2010). Den obligatoriske norskeksamenen har pleid å komme kort tid etter 17. mai (den ble imidlertid lagt til 26. mai våren 2011). Vi har sett at flere elever må påregne ti dager til egne eksamensforberedelser og gjennomføring. Dersom man fastsetter en dato for når opplæringen skal være avsluttet, og så starter en ren eksamensperiode uten inneklemte undervisningsdager (slik det er krav om i dag), må de resterende ti undervisningsdagene legges inn i andre deler av skoleåret. En slik modell vil kunne gjøre siste del av skoleåret mindre hektisk.

Å dekke inn flere dager før eksamensperioden kan gjøres på flere måter. En mulighet er tidligere oppstart etter sommerferien, og/eller fjerne eller forkorte høst- eller vinterferien. Her finnes det flere ulike kombinasjoner. Enkelte lærere har gitt uttrykk for at høstferien godt kan ”veksles inn”. Skoleåret har knapt rukket å komme i gang før skolenes høstferie. Utdanningsforbundet har imidlertid ikke gjennomført noen systematisk undersøkelse blant lærere på dette området. Fylkeskommunene kan ellers velge å bruke andre dager til undervisning, dager som i dag er inneklemte fridager i skolen, men vanlige hverdager i arbeidslivet for øvrig.

I denne sammenheng kan det også nevnes at perioden for skriftlige eksamener kan utsettes/forskyves noe – og dermed komprimeres – gjennom digital eksamensavvikling. Dette gir raskere sensur fordi man ikke trenger å ta hensyn til postgang. Våren 2011 var det fem ordinære skoledager etter 17. mai før sentralt gitt norskeksamen, noe som isolert sett skulle gi skolene noe mer tid til undervisning før eksamen. (Våren 2011 startet imidlertid eksamen i en del fremmedspråk og programfag før norskeksamen.)

3.1.4 Alternative dager

Tilsynet i 2008 konstaterte at flere skoler har undervisningsopplegg og aktiviteter som ikke med rimelighet kan kobles til kompetansemål i læreplanene for fag. Man må i større grad etterstrebe at den typen aktiviteter forankres i kompetansemål. Undervisningsopplegg som ikke kan knyttes direkte til læreplaner i fag må organiseres i tillegg til det definerte minste årstimetallet i fag.

En del av oppleggene beskrevet gjennom tilsynet ble begrunnet med henvisning til generell del av læreplanen, og ble vurdert som positive både for elevenes motivasjon, sosiale kompetanse og samfunnsmessige orientering (Utdanningsdirektoratet 2010). Få skoler har imidlertid organiserte ”pustepauser” og mellomtimer utenom elevenes fagtimeplaner. Da vil aktiviteter som ikke kobles til kompetansemål per definisjon gå på bekostning av undervisningen. Skoler som setter av tid til midttimer / utvidet lunsj vil derfor lettere kunne organisere alternative aktiviteter, samt skape bedre rom for elevrådsarbeid, informasjonsvirksomhet, m.m.

3.1.5 Kulturelle utfordringer med organisatoriske konsekvenser

I tillegg til de organisatoriske utfordringene som eksamensperioden og alternative læringsaktiviteter representerer, kommer russefeiringen, som kan betegnes som en kulturell utfordring med organisatoriske konsekvenser. Hver vår kommer presseoppslagene om tidspunkt for eksamen og russefeiring. Et vanlig spørsmål da er: Hvorfor kan ikke eksamen flyttes til før 17. mai, slik at russen kan feire uten å frykte at det skal påvirke eksamensresultatene?

Utdanningsforbundet har ikke gått aktivt inn i disse debattene, mye fordi en debatt som reduseres til å være et spørsmål for eller mot flytting av eksamen til før nasjonaldagen, ikke er det skolepolitikken skal eller bør handle om. Dessuten tvinger den frem et forenklet svar. Det tas for gitt at elevenes læringsutbytte, målt ved eksamenskarakterer, vil bli bedre bare av å flytte eksamen til før nasjonaldagen. Er det så sikkert? Som vi har sett foran, avhenger svaret av en lang rekke faktorer, ikke av nasjonaldagen og plassering av eksamen i seg selv. Det kommer blant annet an på hvordan opplæringen til elevene organiseres i resten av skoleåret, før eksamen, og ikke minst hvordan russen selv opptrer. Både elever, lærlinger og lærekandidater har plikt til å møte til og delta aktivt i opplæringen, jf. Opplæringslovens § 3–4 og forskriftens § 3–3. Russefeiringen er i utgangspunktet en privat feiring, der myndige personer selv kan bestemme i hvilken grad de vil delta på ulike arrangementer. Men russeperioden er utfordrende for flere skoler og har derfor likevel blitt et delvis offentlig anliggende. Skolene bruker store ressurser på holdnings- og bevisstgjørende kampanjer med hensyn til rus og trafikksikkerhet m.m., i samarbeid med russestyrer, politi, NAF, helsestasjoner og rusforebyggende etater. Det er imidlertid vanlig at skolene i juni har en høytidelig markering av slutten på opplæringen.

Utdanningsforbundet har sagt seg villig til å diskutere ulike løsninger for å begrense feiringens omfang, men er likevel tvilende til at et kulturelt fenomen lar seg endre gjennom organisatoriske tiltak. For Utdanningsforbundet er det uansett langt viktigere å se på det overordnede innholdet i skolen, kvaliteten på opplæringen og på hvordan selve undervisningen bedre kan fremme elevenes læring.

En stor del av skole-Norge ville nok ha satt pris på om russen ventet med sin feiring til etter at vitnemålet var delt ut. I denne saken synes det imidlertid som at tidspunktet for russefeiringen anses som en kulturell konstant som ikke lar seg endre. Tradisjonelt starter russ i norske storbyer å feire natt til 1. mai, enkelte steder enda tidligere. Da er det fortsatt mer enn halvannen måned igjen av skoleåret, slik skolerutene i dag er lagt opp. Russefeiringen avsluttes tradisjonelt 17. mai. Tidspunktet for selve eksamen og skoleårets slutt ser ikke ut til å begrense russeperiodens omfang. Da regjeringen i 1979 vedtok å legge eksamen til etter 17. mai, var det for å gi elevene bedre tid til faglige forberedelser og for å dempe feiringens omfang og dermed potensielt uheldige konsekvenser. I praksis kan det synes som om deler av russen velger – eller føler seg presset til – en mer omfattende feiring enn den gang, til tross for at eksamen og sluttvurdering fortsatt gjenstår. Heller ikke tiden før 1. mai er upåvirket av russeperioden, og for mange går mye tid med til å forberede feiringen. Elevorganisasjonen tror mange elever vil feire mellom 1.–17. mai uavhengig av eksamenstidspunkt. Både lærerorganisasjonene og Elevorganisasjonen er enige om at russefeiringen bør søkes begrenset gjennom å skape en felles holdning til russefeiring og tilstrebe en kulturendring.

Utredningsgruppas rapport redegjør for hvor tidlig eksamensperioden måtte ha startet dersom alle elever skulle ha gjennomført eksamen før 17. mai (Utdanningsdirektoratet 2008). For at elevene skulle ha fått nødvendig undervisning før eksamensperiodens start, måtte skoleåret ha startet minst tre uker tidligere etter sommerferien - dersom det overordnede målet med skoleårets organisering skulle være å avslutte all opplæring før nasjonaldagen. Dersom skoleåret skulle ha vært avsluttet før selve feiringen starter, dvs. 1. mai, måtte ytterligere to ukers opplæring legges tidligere i skoleåret, siden elevene skal ha 190 dagers opplæring. Skolen måtte da i så fall ha startet tidlig i juli. Det sier seg selv at en slik forskyvning av skoleåret neppe er realistisk.

Burde det være et overordnet mål med norsk skole å avslutte skoleåret før nasjonaldagen 17. mai – eller egentlig til 1. mai, for å unngå at selve russefeiringen overlapper med opplæringen? Dette er naturligvis ikke bare et organisatorisk spørsmål, men også et prinsipp- og verdispørsmål. Hva bør være førende for tidspunktet for eksamen? Dersom vi velger å avslutte skoleåret før nasjonaldagen innebærer dette at skoleruta per definisjon må forskyves – og da ikke bare innen videregående opplæring. Det betyr også at samfunnet ikke bare signaliserer, men eksplisitt gir uttrykk for at hele samfunnet skal og bør tilpasse seg ett årskulls feiring.

Enkelte har tatt til orde for at ”voksensamfunnet” må ta inn over seg at russen fester når den fester, og derfor – som en konsekvens – selv må ta overordnet ansvar for eventuelle dårlige karakterer. Kanskje er det mer naturlig å hevde at et ansvarlig voksensamfunn heller bør søke å moderere feiringens omfang framfor å slå seg til ro med den? Utdanningsdirektoratet mener russefeiringen ”har tatt helt av” enkelte steder i landet (Aftenposten 13.4.2011).

Utredningsgruppa for årstimetall og eksamen foreslo å prøve å intensivere eksamensperioden ved å legge den så sent som mulig, slik at det blir praktisk lettere å gjennomføre mesteparten av minstetimetallet i fagene før eksamen (Utdanningsdirektoratet 2008). Eksamensperioden vil da heller ikke komme så tett opp til russefeiringen. Russens organisasjonskomité var ifølge Aftenposten også positiv til å flytte eksamen lenger bort i tid fra russefeiringen (Aftenposten 12.2.2010). Våren 2011 ble den største obligatoriske eksamenen, norsk hovedmål, lagt til 26. mai. (Våren 2012 er denne satt til 29. mai.) Enkelte tolket imidlertid dette som at myndighetene i stedet la forholdene til rette for mer tid til festing:

Når Utdanningsdirektoratet nå legger skriftlig eksamen enda seinere enn før, oppfatter russen det slik at de får enda mer tid til å komme seg etter festingen. Alternativet kunne være å legge de store eksamenene 15., 16., 18. og 19.mai. Dersom Utdanningsdirektoratet virkelig vil legge hindringer i veien for russefeiringen, kunne de forsøke en slik provokasjon, sier Gro Elisabeth Paulsen i en kommentar. (Norsk Lektorlag 2011)

For å begrense feiringens omfang har noen ellers foreslått å spre alle eksamener, fremfor å samle dem i en hektisk periode på slutten av opplæringen. Dette vil i så fall forutsette at opplæringen i fag skjer sekvensielt (ett eller noen få fag om gangen) og ikke parallelt – slik vanlig praksis stort sett er i dag.

4. Planlegging av minstetimetallet innenfor dagens rammer – avsluttende kommentarer

Uansett hvor grundig skolene går til verks med hensyn til planlegging av minstetimetallet, vil det i dag kunne oppstå avvik mellom planer og praksis, blant annet på grunn av ordningen med trekk til eksamen. Et ”loddtrekk” som ikke er kjent ved skolestart utgjør en usikkerhetsfaktor for skolene, noe som gjør planlegging av siste periode vanskelig. Samtidig har lærerorganisasjonene ønsket en eksamensordning basert på både obligatoriske eksamener og mulige trekkfag. Vi avslutter dette temanotatet med en oppsummering av noen nødvendige og noen mulige organisatoriske grep innenfor dagens rammer.

For det første har vi sett at det ofte er nødvendig å periodisere/blokklegge deler av undervisningen i fag. Å intensivere undervisningen ved å øke timetallet i perioder gjøres flere steder, for eksempel i form av egne fagdager. Skoler som eventuelt planlegger timene ved kun å ta årstimetallet og spre dem likt på antall skoleuker vil i praksis fort komme skjevt ut uten en form for replanlegging underveis. Replanlegging er kostnadskrevende og det kan være lett for elevene å miste oversikten, noe som i så fall gjør at hverdagen oppleves som uforutsigbar. Planlegging av nytt skoleår og konkret timeplanlegging må starte så tidlig som mulig. Mange skoler starter i januar/februar, andre allerede i desember.

Såkalt alternative dager må enten koples til kompetansemål, eller organiseres utenom minstetimetallet i fag.

Flere skoler har lagt inn organisert tid til midttimer. Med et ”utvidet storefri” blir det lettere å få tid til aktiviteter som ikke uten videre lar seg knytte til konkrete kompetansemål. Det blir lettere å få tid til bl.a. elevrådsarbeid og nødvendig informasjonsvirksomhet uten at dette går på bekostning av undervisningstid.

Å spre opplæringen over flere dager er også en mulighet. Flere, blant annet skoleledere, vil mene det er nødvendig for å oppfylle minstetimetallet. Ved at opplæringen fordeles på flere dager, vil den gjennomsnittlige arbeidsmengden til både elever og lærere kunne bli noe redusert. Det vil imidlertid trolig oppleves som et tap å få forkortet sommerferien eller miste andre fridager, selv om det til gjengjeld skulle bli flere fridager i mai/juni.

Å flytte eksamen til før 17. mai løser isolert sett ingen av utfordringene i dette temanotatet, snarere tvert i mot. Dette vil heller ikke være praktisk mulig uten samtidig å forskyve hele skoleruta. Vi har sett at elevenes opplæring normalt fordeles på 190 dager, og at de har lovfestet rett til et minsteantall timer i samtlige fag. Å flytte eksamen uten samtidig å gjøre andre organisatoriske grep vil i praksis være å gi elevene færre timer før eksamen, og dermed fjerne minstetimetallet, noe som vil utgjøre brudd på gjeldende regelverk.

Organisering av årstimetall og eksamen opptar alle elever, lærere og skoleledere i landet. Som vi har sett, er temaet komplisert. Det er derfor nødvendig at Utdanningsforbundet som profesjonsorganisasjon utvikler sin politikk på dette området.