Regjeringen vil ha en tillitsreform, hvor trepartssamarbeidet er viktigste verktøy. «Tillitsreformen i offentlig sektor skal gi tilliten, tiden og makten tilbake til de som utgjør førstelinja og ryggraden i velferdsstaten», står det i Hurdalsplattformen. Lærerne er en av gruppene som danner denne ryggraden. Akkurat nå er lærernes tillit til både arbeidsgiver og politikere tynnslitt. For skolens del kunne en reform basert på tillit neppe ha kommet på et mer utfordrende tidspunkt.

Strategien til KS har under hele streiken vært å undergrave lærernes troverdighet og kompetanse. De har lagt alt ansvar for konflikten på lærerne, og de har sådd tvil om hva en lærer er. De har sagt rett ut at det er unødvendig med lærerutdanning for å undervise. Det er vanskelig å forestille seg hva som skal reparere tilliten til KS.

Jeg er en godt voksen mann og har sittet ved forhandlingsbordet med mange ulike motparter. Jeg har aldri tidligere opplevd en arbeidsgiver som systematisk snakker ned de ansatte. Vanligvis har arbeidsgivere respekt for de ansatte, også når forhandlingene blir tøffe.

Holdningen er ikke enestående, men den tilhører andre systemer enn vårt.

I sommer så vi Anko van der Werff, den nederlandske lederen i SAS, trampe inn i flygerkonflikten uten et fnugg av forståelse for hvordan partene møtes i nordisk arbeidsliv. Han la alt ansvar over på motparten, og minnet publikum om at flygerne var skyld i alt ubehag de opplevde på grunn av streiken.

Tor Arne Gangsø har gjort akkurat det samme, senest i Dagsrevyen 18.9.:
«Det er en veldig alvorlig situasjon som Utdanningsforbundet setter elevene i …,» sier Gangsø. Helt uten refleksjon over at KS også har en rolle i en konflikt mellom to parter.

Regjeringen har svart på denne vanskelige situasjonen med å stikke hodet i sanden. Dette bygger ikke tillit. Det første regjeringen må bidra med, dersom en tillitsreform skal være mulig, er å reparere et forhandlingssystem som mangler tillit.

Hva er så alternativet til KS som forhandlingsmotpart? Mange har sagt at det ikke finnes noen annen mulighet enn dagens – men det gjør det selvsagt. Oslo kommune har for eksempel valgt ikke å la seg representere av KS. KS er ikke norske kommuner, og det er ofte litt uklart hvordan KS forankrer sitt mandat. Det er i seg selv alvorlig, ettersom skolen må underlegges politisk, demokratisk styring. Jeg sier ikke at det blir lett å finne et alternativ til KS – men det må være mulig.

Mange av våre medlemmer vil antakelig peke på staten. Ambisjonene for skolen utformes nasjonalt. Nasjonal utdanningspolitikk mobiliserer velgere, og dette driver fram endringsiver hos nasjonale politikere.

KS representerer det motsatte – en mangel på ambisjoner på vegne av skolen. I mange viktige spørsmål er KS en bremsekloss for nasjonale ambisjoner.

En lærernorm som sikrer håndterlige klassestørrelser, satsing på formell lærerkompetanse og større lærerautonomi, er viktige mål dersom skolen skal lykkes med en tillitsreform. Dette er mål som KS er motstandere av, antakelig av hensyn til kommunekassa.

Lærere over det ganske land er både forbanna og fortvila. Tilliten til KS er på bunn-nivå, og verken kunnskapsministeren eller andre politikere har bidratt med noe annet enn å sitte stille i båten.

Akkurat nå er vi lysår unna en tillitsreform.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 11/2022.