Vi har mye å tjene på å være åpne om hva som rører seg i norske barnehager og skoler. Mange lærere peker på en oppvekstkultur i endring. Psykologer forklarer at barn uttrykker former for overbelastning på mange måter. Vold, ugreit språkbruk og andre krenkelser med utagering lager uro i de sosiale fellesskapene. Barn kan også uttrykke seg på stille måter ved å selvskade egen kropp og helse, eller de vender seg vekk fra jevnaldrende og de voksne.

Utviklingsforstyrrelser og tilstander gjør hverdagen mer slitsom for en del barn. De må oppholde seg i komplekse sosiale situasjoner. Barnehagedagen er lang. Barneskolen har økt med timer tilsvarene to års skolegang.

Vi som daglig arbeider med barn og ungdom kjenner på en utilstrekkelighet. Det er store forventinger til å lede gruppene og klassene slik at det er trygt og godt miljø. I slike omgivelser skjer utviklingen og læringen best. Elevundersøkelsen forteller at de aller fleste elevene på 7. og 10. trinn trives godt eller svært godt. Samtidig vet vi at i perioden 2016 til 2019 viser undersøkelsen et nasjonalt fall i motivasjon for sjuende trinn. Årets undersøkelse viser at denne negative trenden fortsetter. Hva ligger bak?

Noen vil peke på at våre elever i større grad bør oppleve mestringsorientert læringsmiljø. Hvordan kommer vi dit når debatten samtidig dreier seg mye om prestasjonsorienterte målsettinger? De nyeste PISA-resultatene for Norge, men også mange andre land viser svakere resultat i matematikk, lesing og naturfag for tiendeklassingene.

I klassemiljøer hvor elever gjør vold mot ansatte, hvor elever opplever seg utrygge og mobbet, forventes det at læreren skal løfte elevene til nye høyder. Det er ikke lett. Faktisk er dette så vanskelig at færre unge ser seg i lærerrollen, innsøkingen til lærerutdanningene faller! Selv garvede lærere finner veien ut av yrket lenge før pensjonsalder.

For eksempel vil det være svært frustrerende for mattelæreren på fjerdetrinn at samfunnet tror denne læreren også kan utrette et terapeutisk mirakel for det skilsmissetraumatiserte barnet underveis i matematikkundervisningen. Vi må sette ord på at det er vanskelig å realisere idealet om inkludering. Det betyr ikke at enkelte barn ikke er velkommen i klasserommet eller avdelingen. Det betyr at det kommunale systemet har ansvar for at inkludering kan realiseres.

Partene har undertegnet en protokoll som tar opp dette temaet: "Skolen og undervisningspersonalets kjerneoppgave er å gi elevene god undervisning. Kompleksiteten i skolens oppdrag og i lærernes arbeidsoppdrag har økt."  Ut fra at partene er enige om dette, må vi også forvente at det tas grep for å legge til rette for at læreren får arbeidsro til å undervise. Kommunen kan ikke dytte helse- og sosialrelaterte oppdrag ned på den enkelte lærer. Tvert om må kommunen legge opp til å lette lærerens hverdag. 

Ikke fortvil, hjelpen er nær!

Kommunen har ansvar for tjenestene som trengs for å støtte barnas gode oppvekst. Foreldrene har selvsagt hovedansvaret, men alle barn vil ha behov for tjenester gjennom sin oppvekst. Poenget med oppvekstreformen som kom i 2022 er å forebygge. Gode nok tjenester til alle vil bidra til at færre barn trenger de tunge tiltakene. 

Noen barn vil ha behov for ekstra støtte. Tenker vi dette som en pyramide, er håpet at svært få barn trenger de mest omfattende og spesialiserte tjenestene i toppen. Og vi får sortert slik at de rette barna blir prioritert. Den brede sokkelen i pyramiden er de universelle tjenestene for alle.

Skal kommunen lykkes, og her ligger det mye egeninteresse i billigere og bedre tjenester, må det være et tett og godt nettverk mellom faggruppene i de ulike tjenestene. Det betyr at vi får et lag rundt barnet. Hjelpen dette laget kan tilby er også støtte til personalet i barnehagen og skolen. Foreldrene vil også dra nytte av denne hjelpen.

Livsmestring handler om så mangt, forenklet kan vi si at læreren i barnegruppa og klassen først og fremst gjennom sitt arbeid kan bidra til det som handler om trivsel, velvære og å håndtere vanlige utfordringer i livet. Dette kalles den positive dimensjonen. Motsatt, er det helt vanlig at barn også møter den negative dimensjonen der utfordringer kommer i dagen og gir psykiske vansker, eller alvorligere psykisk sykdom. Robusthet og motstandskraft bidrar til å tåle livets opp- og nedturer.

Skal vi lykkes med alle forventningene i dette kompliserte systemet må vi gjøre noen avklaringer. Husk at det personalet som arbeider i barnegruppa og klassen skal oppnå mål som gjelder alle barna. Foreldrene må bidra på sin måte ved å gjøre barna robuste nok, selvstendige og tåle det sosiale samspillet. Personalet må møte alles behov. Summen av disse behovene kan bli overveldende og motsetningsfylte. Her kommer behovet for hjelp og assistanse fra andre faggrupper inn. Lav terskel for å hente inn tiltak betyr ofte at tiltaket kan begrenses og forhåpentlig vis vare kortere. Vi må kjenne til alle brikkene i dette puslespillet av kompetanse og ansvar. Og alle brikkene må være på plass. Kapasiteten må også være tilstrekkelig om målsetningen med rask respons skal oppfylles.

Under pandemien, og i forbindelse med lærerstreiken 2022 ble det satt fokus på alle barna som trengte oppfølging. Debatten la en stor forventning på hva skolen og læreren kunne utrette. Her var det forventninger langt over hva læreren er utdannet til å løse.

Med oppvekstreformen og et mye tettere lag rundt barna som har individuelle behov, vil arbeidshverdagen for det pedagogiske personalet bli bedre! Vi må bare passe på at det nye laget ikke spiser av bevilgningene til lærerkrefter, men er et faktisk styrket lag med nye faggrupper og andre perspektiver.