I en liksom motorvei stopper fem barn opp for å sjekke, fikse eller fylle bensin på liksombilene sine hos mekaniker Sarin. Forsiktig åpner jeg porten og oppmerksomheten min fanges av tre barn som løper, med blikket festet mot bakken, i et sikk-saks mønster oppover en skråning. Plutselig krasjet barna og blir liggende nærmest vevd inn i hverandre over marken. Ali, en av de falne, oppdager meg i sideblikket. Kjapt reiser han seg opp og løper bort til meg. Forbløffet veksler han plutselig blikket mellom meg, bakken og de to andre barna før han overrasket roper ut: «han har også en sånn som følger han!».

Barns naturlige undringstrang

Det som for det blotte øyet kan virke som en vilkårlig løpelek handler om en viktig undersøkelsesprosess. Med hendene slår Ali i jorden og viser til skyggedannelsene som søler grunnen under oss. Jeg kan i dette tilfelle velge å forklare barna hvordan de mørke speilskapninger heter skygger, og hvordan skyggedannelser er todimensjonale silhuetter som oppstår når lyskilder møter motstand hos ikke gjennomsiktige objekter. Dette vil gi barna en faglig forklaring på et naturfenomen, men hvilke muligheter mister vi?

Heldigvis er vi fire sammen med barna i denne barnehagen og jeg kan gi disse tre barna rom for å mette deres naturlige undringstrang. «Barn er oppdagere i møtet med verdens livsanskuelser, og deres oppdagelsesbehov er en drivkraft som må pleies, tas på alvor og behandles med respekt» (Navarro Fica, 2022, s. 17). Jeg følger lysstien skyggeoppdagerne baner veier for, og deres utforskning trekker oss inn mot en flyktelek bort fra disse mørkbelagte formene som jager etter oss.

Nærhet og tilgjengelighet

Pål forsvinner inn på et tverrfaglig møte, og barna som lekte med han glir nærmest organisk inn mot andre lekearenaer. Noen av dem velger å kaste seg inn i rømmeleken vår. Sammen forsøker vi å løpe, rulle, balansere, hoppe og stikke fra våre imiterende silhuetter, men vi klarer ikke å komme oss løs fra skyggene våre.

Men, i det vi trer inn i skogen oppdager vi plutselig at vår følgesvenn blir tidvis helt bort. Med blikket festet på terrenget blir vi oppmerksomme over hvor mykt det kjennes å gå på det våte myrområdet. Vi blir vare over lyden som skriker seg frem når vi tråkker på ulike falne naturelementer, og idet skyggen vår dukker opp på ny våger vi å nærme oss den store maurtuen for å titte på beboerne som rører seg i den. Naturens yrende liv forvandler oss til insektdetektiver og sammen undersøker vi insekter og krypdyr vi møter i skogens landskap.

Verdensoppdagere med lek

Ved å være helhetlig til stede kan vi fange øyeblikkene som oppleves som meningsfylte for barna, og med det også oppdage hvordan deres naturlige nysgjerrighet og undringstrang avdekker lyskasterne som bor i dem (Navarro Fica, 2022, s. 18). Barn kaster nemlig lys over det som gir mening for dem i et her og nå, og de ønsker å dele sine verdensoppdagelser med oss. Dette krever at vi er tilgjengelige, har tid og kan møte deres nysgjerrighet med et åpent sinn.

Ved å undre oss sammen med barna kan vi nærme oss deres tanker og forståelser omkring deres unike møter med ulike fenomener. Det handler om en omsorgsfull nærhet, og en aktiv lyttende posisjon som med romslighet imøtekommer barns naturlige vitebegjær. Barnehagepersonalet trenger tid og rom for å kunne møte de mangfoldige lyskasterbarna som nærmest magisk kan skape sammenhenger mellom de gode opplevelsene de erfarer i barnehagen. Barn kan nemlig bane veier for at vi skal kunne oppdage verden og livet på ny.

Å møte verden på ny

Når vi våger å se verden gjennom barnas perspektiver skapes det en nærhet mellom liten og stor. Betydningsfulle opplevelser som forplanter positive følelser og erfaringer i kropp og sinn. Minner som skaper verdifulle knutepunkter barn ofte minner oss på. Muligens handler barnas påminnelser om å ikke glemme betydningen uerstattelige opplevelser skaper for vår livskvalitet. Når vi er nære, aktivt lyttende og tilgjengelige under barnas verdensoppdagelser viser vi dem at vi respekterer og verdsetter deres syn på livet.

Ved å bestrebe å unnslippe skyggene våre trekker barna oss inn mot undersøkelsesprosesser av småkryp og insektenes verden. Idet vår følgesvenn dukker opp på ny, tar noen barn sjansen for å stikke fra den mens de løper oppover en snødekket bakke. En liten jente stopper plutselig opp. Jeg nærmer meg barnet og ser hvordan hun med blikket hevet ser undrende på sollyset og skyggedannelsene som skapes bak barna som løper forbi oss. Nærmest viskende sier hun plutselig «det er jo sollyset ...». Forbløffet snur hun seg rolig mot meg og mens et smil formes over ansiktet forklarer hun meg sin nyoppdagede erkjennelse.

Verdige rammevilkår for liten og stor

Barns erkjennelser i møte med verden og livet gir oss konkrete situasjonsbeskrivelser over betydningen, mulighetene og kraften barns medvirkning kan ha. Å virkelig sette barns medvirkning på dagsorden forutsetter et nært barnehagepersonale som er tilgjengelige for dem under hele barnehagedagen.

Med fire ansatte i en gruppe med 18 barn vil vi kunne imøtekomme dagens bemanningsnorm på tross av blant annet rullerende vaktsystemer, møtevirksomhet og pauseavvikling. I et slikt scenario vil det minimum være tre ansatte til enhver tid som både kan imøtekomme barns grunnleggende behov, og støtte oppunder deres individuelle vekst og utvikling. Barnehagepersonalet vil kunne gripe fatt i hverdagsøyeblikkene barna inviterer dem inn til, og gi barndommen livskvaliteten, respekten og verdigheten denne viktige livsfasen fortjener.

Liten og stor vil kunne erfare hvordan nærhet, trygghet og tilstedeværelse kan forbedre mulighetene vi kan skape og oppleve i barnehagen. Sammen kan vi omfavne de uerstattelige hverdagsøyeblikkene som oppstår og skape dyrebare minner som vi kan bære med oss resten av livet.