Høsten 2020 initierte Utdanningsforbundet et forskningsprosjekt for å belyse hvordan den private delen av barnehagesektorene i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland har utviklet seg. Forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har i samarbeid med kolleger fra Island og Finland undersøkt dette, og resultatet foreligger i rapporten Private Early Childhood Education and Care (ECEC) in the Nordic Countries. Development and governance of the welfare mix.

Les hele rapporten her

Nordiske fellestrekk og velferdsmiks

Utgangspunktet for studien er at barnehagetilbudet i de nordiske landene har noen grunnleggende fellestrekk. Landene deler en sosialpedagogisk barnehagetradisjon, i tillegg til at de fem landenes barnehagesektorer har utviklet seg innenfor en felles nordisk velferdsmodell.

Denne modellen kjennetegnes ved stor grad av offentlig eierskap, drift og kontroll av velferdstjenestene, samtidig som det eksisterer innslag av ulike private aktører. I rapporten brukes begrepet velferdsmiks som betegnelse på hvordan både offentlige og private tilbydere driver barnehager i alle de nordiske landene.

Norge som annerledesland

Det som kommer tydeligst frem i rapporten, er hvordan organiseringen av den norske barnehagesektoren skiller seg markant fra våre naboland. I disse går om lag 80 prosent av barna i barnehager drevet av det offentlige, mens vi i Norge har en sektor delt på midten mellom kommunale og private eiere.

Det er for øvrig ikke bare omfanget av private aktører som gjør at Norge fremstår som et annerledesland. Også i fordelingen mellom ideelle og kommersielle barnehager, skiller Norge seg ut. For selv om større kommersielle barnehagekonsern også ønsker å etablere seg i våre naboland, er det i hovedsak små enkeltstående barnehager som utgjør den private delen av velferdsmiksen i deres barnehagetilbud.

Som forklaring på hvorfor velferdsmiksen i den norske barnehagesektoren har blitt så annerledes, fremhever forskerne fra ISF at Norge er det eneste nordiske landet som aktivt valgte å bruke private tilbydere for å nå målet om full barnehagedekning. Barnehagesektorens sammensetning av offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere, er med andre ord et resultat av politiske valg.

Vanskeliggjør demokratisk kontroll

Samtidig påpeker forskerne at de private aktørenes makt i Norge nå har blitt så stor at det i praksis begrenser mulighetene for politisk endring av hvordan barnehagesektoren skal styres. Forskerne viser til at det fra tidligere regjeringer har vært forsøkt å endre rammevilkårene for private barnehagetilbydere, men disse har blitt stanset gjennom mobilisering og lobbyvirksomhet fra private barnehageeiere. Selv om det offentlige både regulerer og finansierer sektoren, og derfor bør ha stort rom for å gjøre endringer, har dette vist seg vanskelig i praksis.

I tillegg poengteres det i rapporten at det er en demokratisk verdi at avstanden mellom de folkevalgte og velferdstjenestene de er ansvarlige for å tilby ikke blir for stor. Ansvarlige politikere må med andre ord ha kontroll over barnehagetilbudet. Dette understreker forskerne at kan bli vanskelig, om et mindretall av barnehagebarna går i barnehager underlagt det offentliges kontroll.

Betydning internasjonalt

Internasjonalt har interessen for Norden lenge vært stor. Dette er både på grunn av den sosialpedagogiske barnehagetradisjonen og fordi landene har oppnådd full barnehagedekning gjennom tverrpolitisk enighet. Funnene i denne rapporten, som viser hvordan politiske valg kan bidra til en velferdsmiks som på lang sikt vanskeliggjør demokratisk kontroll med sektoren, kan dermed ha interesse også for andre land.