Av Anne Greve, Professor i barnehagepedagogikk ved OsloMet - storbyuniversitetet

Nysgjerrighet innebærer at man ønsker å prøve ut forskjellige ting og ideer man får, undersøke hvordan ting virker eller ikke virker, hva som skjer hvis man for eksempel snur en melkeflaske på hodet eller skrur lyset av og på om igjen og om igjen. Eller hva som skjer hvis man drar noen veldig hardt i håret.

Noen ting kan være farlige å prøve ut, for en selv eller andre. Andre ting er det helt uproblematisk å eksperimentere med. Mens andre eksperimenter igjen bare er veldig forstyrrende eller skaper kaos i ettertid. Og noe tar veldig lang tid: hvis man for eksempel skal finne ut hvor mange plastperler det er plass til oppi en sko, og det egentlig er på tide å komme seg ut.

Delta - eller ikke?

For å ivareta barns nysgjerrighet i barnehagen, trenger vi barnehageansatte som har kunnskap og forståelse for hva som er viktig i barns liv. Barnehageansatte må mange ganger i løpet av dagen ta stilling til hva som må prioriteres i barnas hverdagsliv i barnehagen.

Når er det viktig at vi deltar i barnas aktiviteter, når er det viktig at vi IKKE deltar eller at vi trekker oss ut, når er det nødvendig å stoppe aktiviteten – og hvorfor? Og når er det viktig at vi støtter opp om det barna gjør på en måte som kan bringe aktiviteten og barnet videre?

Må være nysgjerrige selv

Kanskje den viktigste egenskapen en barnehageansatt kan ha for å kunne ivareta barns nysgjerrighet, er en stor grad av nysgjerrighet selv. Barn trenger å bli møtt av barnehageansatte som virkelig er genuint interessert i hvert enkelt barn.

Eller sagt på en annen måte: barnehageansatte som er nysgjerrige på å lære av og om barna. Hvem er disse små og store menneskene som vi samarbeider med hver dag? Hva er de opptatt av, og hva kan de lære oss?

Med en slik genuin nysgjerrighet blir det lettere å prioritere mellom alle oppgavene som må gjøres.

Sett av tid!

For det å ivareta barns nysgjerrighet krever at man tar seg tid, og at rammebetingelsene er slik at det er mulig å ta seg tid. Barn som utforsker noe, må få tid. Nysgjerrighet kan ikke timeplanfestes.

Det krever at man kan være spontan og improvisere, la seg rive med. Det krever at man har en åpen holdning og evne til å undre seg sammen med barna. Det krever at man godtar uventede løsninger og kan sette vedtatte "sannheter" på prøve.

Derfor bør man sky alle programmer og metoder som har ett "riktig" svar. Det Berit Bae kaller "trange relasjonsmønstre", der barnehagelæreren stiller spørsmål som hun allerede vet svaret på, dreper nysgjerrigheten. Likeledes programmer eller metoder som definerer barn som "vanskelige", "aggressive" eller "problematiske" på andre måter.

Neste gang du "fersker" et barn i å fylle en sko med perler, tenk at "Her har vi en som trolig kommer til å nå langt, til glede for hele (kunnskaps)samfunnet vårt".

Og så kan du jo sette deg ned og forsøke om du får plass til enda flere perler i din sko.