Billig lærerutdanning koster dyrt for barna

Christina Niemi Mølstad er professor, hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Innlandet og kontaktperson UH i fylkesstyret. Sammen med arbeidsplasstillitsvalgt Åse Wedø Tronvoll har hun skrevet et innlegg til regionens aviser.

Politikere sier ofte at utdanning er viktig, og at barn og unge er viktige.Men hva med utdanningen til dem som skal følge opp barn og unge og gi dem en god oppvekst i barnehage og skole?

Vi oppfordrer alle politikere til å se nøye på finansieringen av lærerutdanningene for å sikre gode oppvekstsvilkår for barn og unge. Det har over flere år blitt endringer i finansering av høyere utdanning.

Det er relativt komplekse modeller, men kort sagt er det mindre penger og mindre øremerkede midler til lærerutdanning (fra barnehage til og med videregående), og mindre tid til forskning. Redusert finansiering betyr mindre tid til at de ansatte kan gjennomføre sine arbeidsoppgaver – både til undervisning og forskning og utviklingsarbeid (FoU).

Undervisning må planlegges raskere, og tiden til forskning blir mindre. Kravene er derimot de samme, om ikke høyere enn tidligere: Undervisningen skal være av høy og god kvalitet, og den skal være profesjonsnær, relevant og basert på forskning.

Studentene skal følges opp. De skal ha veiledning og støtte – både i arbeidet med å skrive akademiske tekster, og i prosessen med å utvikle sin profesjonsidentitet, finne sin rolle som framtidige lærere og bli trygge, reflekterte profesjonsutøvere. De ansattes FoU-tid skal bidra til å utvikle ny kunnskap og praksis som styrker kvaliteten i lærerutdanningen, og som gjør undervisningen forskningsbasert.

Med endringene i finansering til høyere utdanning mener vi at dette blir en utopi. Studentene står i en reell fare for å få mindre undervisning framover. Det kan bli mindre oppfølging av studentene, mindre veiledning på tekstene de skriver, og flere innleveringer i gruppe – alt for at timene i emnene skal strekke til.

Når undervisningstiden strammes inn, går det ut over den individuelle oppfølgingen, og studentenes profesjonsutvikling kan svekkes. De får mindre trening i å bli trygge og kompetente lærere, og dermed mindre støtte i å møte kravene i praksisfeltet. I denne situasjonen blir FoU-tida ofte en salderingspost.

Vi tar av den for å prioritere undervisning, veiledning og vurdering. Dette gjør at studentene kanskje ikke umiddelbart merker konsekvensene av en underfinansiert utdanning – men det er en kortsiktig «lykke».

FoU-tid skal gi faglig ansatte mulighet til å fordype seg i relevante problemstillinger, utvikle egen undervisning og bidra til profesjonsrettet forskning. På sikt vil dermed også undervisningen rammes og på sikt blir mindre forskningsbasert.

Gode oppvekstforhold i barnehage og skole henger uløselig sammen med kvaliteten i høyere utdanning. En god lærerutdanning – fra barnehage til videregående opplæring – handler dermed om barn og unges liv. Den må prioriteres.

Oppsummert er vår anbefaling: Stopp kuttene i lærerutdanningene våre. Studentene fortjener det, og de ansatte fortjener det. Og viktigst av alt: Barna og unge fortjener det.