Regjeringen har i samarbeid med KS og partene i utdanningssektoren lansert en strategi for å rekruttere flere lærere til skole og barnehage. Selv om dette er en god start med mange fornuftige tiltak, så er man ikke i mål.

Utdanningsforbundets leder Geir Røsvoll mener lønn er viktig i dette arbeidet, og jeg er så hjertens enig. Samtidig som vi vet at arbeidsforhold betyr mye for å beholde og rekruttere arbeidstakere. Jan Tore Sanner fra Høyre har kritisert strategien og kalt den lite konkret og uambisiøs, minste felles multiplum som han kaller den. Han savner blant annet mer om skoleledelse og opptakene til lærerutdanningene.

Å utarbeide en slik strategi er helt nødvendig i den tid KS har feilet med å gjøre læreyrket attraktivt for ansatte i utdanningssektoren. Med dette grepet håper jeg KS innser sine feil og kryper til korset. Samtidig som jeg delvis støtter Jan Tore Sanner i at strategien kunne vært mer konkret, og jeg er enig i at skolelederne er viktig i denne strategien. Skoleledernes betydning burde vært mer synlig.

Men strategien nevner i liten grad elefanten i rommet, nemlig finansiering av skole og barnehage. Alle tiltak som nevnes vil nemlig koste penger, penger som hverken kommuner eller fylkeskommuner har per dags dato. Mange kommuner står i en spagat der de må velge mellom skole og helse, og vi vet at helsesektoren vil få økte utgifter i tiden fremover i tillegg til andre store utgifter. Og mange fylkeskommuner må prioritere mellom hullete veier, nedslitte bygg, eller kvalitet på opplæringen til våre ungdommer. Uten konkrete tiltak for å bedre kommunal- og fylkeskommunal økonomi vil dette bli nok en strategi med gode intensjoner som strander grunnet manglende finansiering.

I strategidokumentet står der riktignok følgende: nasjonale myndigheter skal…gi gode og overordnede rammer for lærerutdanningene, barnehage og grunnopplæring gjennom regelverk, rammeplaner, læreplaner og finansiering.

Spør du meg så betyr dette mer penger til utdanning. I hvert fall ikke mindre enn i dag, noe som nesten ikke skulle være mulig. Pussig nok så er hverken ordet «økonomi» eller «finansiering» nevnt under hva KS skal gjøre eller forplikte seg til, og de to viktige ordene er nevnt èn gang hver i hele strategidokumentet. KS har altså ikke direkte forpliktet seg til å styrke utdanningssektoren med èn krone, men heller overordnede prinsipper som kan snues og vendes på til de til slutt ikke koster noe å gjennomføre. Skal dette viktige arbeidet lykkes må kommuner og fylkeskommuner enten få mer penger å rutte med, eller de må foreta harde interne prioriteringer som kommer utdanningssektoren til gode fremfor andre viktige samfunnsoppdrag. Først da kan det bli en fullgod strategi.

Dette innlegget er først publisert på Utdanningsnytt