En solskinnshistorie

Norsk Lærerlag og Lærerforbundet feirer porselensbryllupsdag og Utdanningsforbundet fyller 20 år. Nå kan man bare lene seg tilbake og seile inn i solnedgangen sammen. Eller? Var det nå egentlig vellykket, denne ekteskapsinngåelsen for tjue år siden?

Estimert lesetid på denne artikkelen er ca. 18 minutter. God fornøyelse!

Og er det gullbryllupsklokker vi hører der i det fjerne? Eller er det den lave murringen av tidsklemma, konstante småirritasjoner og et samliv på autopilot?

Ok, ok. Før ekteskapsmetaforene tar helt av, så viser det seg at denne innledningen står i en stolt tradisjon. I fusjonsprosessen manglet det nemlig ikke på ekteskapsmetaforer.

Det var «en lang forlovelse» som ble formalisert ved Stiftelseskongressen i oktober 2001, mellom to som hadde «lenge hatt et godt øye til hverandre». Men forlovelsestida hadde ikke bare vært kaker og champagne.

Under landsmøtet til Lærerforbundet i 1998 raste debatten om hvorvidt man skulle søke en sammenslåing med Norsk Lærerlag. Ifølge Lærerforbundets eget medlemsblad Skolefokus «knallet replikkene i veggene» i en debatt som «ble både spenstig og til tider bitter». Samtidig fikk de to forbundslederne, Helga Hjetland og Anders Folkestad, gode innspill til sitt «kommende samliv».

Blant annet følgende «potente råd»:

«Ein må prøve brura før bryllaupsnatta.»

Skjulte skatter under sløret

Utdanningsforbundet ble altså unnfanget i ekteskapet mellom Norsk Lærerlag og Lærerforbundet, ledet av henholdsvis Helga Hjetland og Anders Folkestad.

For de av oss som vagget rundt på klumpete Buffalo-sko og danset til Britney eller var febrilsk opptatt av å holde liv i Tamagotchi’en vår ved årtusenskiftet, virket ikke dette inn i vår eksistens.

I ettertid høres jo dette også ut som en logisk greie: To organisasjoner som heter omtrent det samme og som jobber med omtrent det samme, slår seg sammen. Åpenbart lurt.

Men letter man litt på (brude)sløret, graver i arkivmateriale, og – ikke minst – oppsøker nestor og orakel Jens Garbo, så åpenbarer det seg både klassekonflikt og kulturkræsj, saftige gloser og en utskjelt statsråd, og tilblivelsen av en organisasjon som skal endre Norgeshistorien.

Forsiden av Skolefokus, 97. årgang - Nr. 18 / 23. november 1998. Utgitt av Lærerforbundet.
Forsiden på Lærerforbundets medlemsblad Skolefokus, november 1998. Avbildet er Norsk Lærerlags Helga Hjetland og Lærerforbundets Anders Folkestad over sitatet: "Ein må prøve brura før bryllaupsnatta."

Nestoren i kantinen

Jens Garbo. Navnet har et visst historisk sus over seg. I fjor høst gikk han av som politisk rådgiver og taleskriver for ledelsen i Utdanningsforbundet, etter et ansettelsesforhold som hadde vart i nærmere 25 år. Før det var han lærer, rektor og skolesjef, samt tillitsvalgt på 80- og 90-tallet. Så ble han avdelingssjef i fagavdelingen i Norsk Lærerlag.

Det er fra den posisjonen han ble fødselshjelper – jordfar – for sammenslåingsprosessen.

Jens Garbo, tatt i forbindelse med Lærerrommet episode 92. Utsnitt.
Orakel og nyslått pensjonist Jens Garbo var jordfar for sammenslåingsprosessen. Foto: Utdanningsforbundet 

Over en kaffe i kantinen i Hausmannsgate 17 i Oslo, dette hovedkvarteret for den samlede norske lærerbevegelsen, henter Garbo fram fortellinger fra et liv i lærergjerningens tjeneste og trekker opp historiske linjer som strekker seg godt over hundre år tilbake i tid. 

Idéen om en fusjon mellom de to lærerorganisasjonene – Norsk Lærerlag og Lærerforbundet – var egentlig gammel allerede på 1990-tallet, men ulike forslag om sammenslåing hadde blitt stemt ned på flere landsmøter tidligere.

Så kom tariffoppgjøret i 1998.

Norsk lærerlag godtok resultatet – mens Lærerforbundet gikk til streik.

– Mange arbeidsplasser hadde medlemmer i begge forbund. Da fikk vi en situasjon der noen kollegaer streiket, mens andre gikk på jobb, forteller Garbo.

Selv om Norsk Lærerlag hadde egen forhandlingsfullmakt, samkjørte de kravsprofilen i mangt og mye med LO. Under lønnsoppgjøret i 1998 godtok de en fordeling som de med lengst utdanning – som var organisert i Lærerforbundet – ikke opplevde at traff deres gruppe godt nok. Det synliggjorde, ifølge Garbo, skillet mellom lærere med 3-4-årig utdannelse og lektorene.

– Det var en ulykksalig situasjon som ingen var fornøyd med, oppsummerer han.

Det var denne enkelthendelsen som mer enn noe annet sparket i gang fusjonsanstrengelsene som ville oppta over hundretusen medlemmer over hele landet de neste tre årene.

En både kort og lang prosess

Under overskriften «Gladmelding fra Gardermoen», skriver Knut Hovland, ansvarlig redaktør i Norsk Lærerlags medlemsblad, Norsk Skoleblad, om det gledelige vedtaket til Lærerforbundet på landsmøtet i 1998.

Norsk Lærerlag hadde på flere tidligere landsmøter gått inn for en samling av alt pedagogisk personale. Nå ble det også slått fast at Lærerforbundet ønsket et utredningsarbeid som skulle «særlig rettes inn mot etablering av en stor utdanningsorganisasjon som omfatter personale i hele utdannings- og opplæringssystemet, som ivaretar alle medlemsgrupper på en bedre måte».

Hovland drister seg da til en forsiktig optimisme: «Når kan den nye organisasjonen eventuelt være en realitet? Det er som kjent vanskelig å spå om framtiden, men vi våger oss likevel frampå: I løpet av år 2002.»

Det viste seg at det skulle ta enda kortere tid enn det Hovland turte å spå.

Det var en ulykksalig situasjon som ingen var fornøyd med.

Jens Garbo

– Det var jo en relativt rask fusjonsprosess?

Garbo drar på det.

– Tre år er tross alt tre år, svarer han.

Som rett er.

Det var mye man skulle finne ut av. Man skulle enes om et politisk fundament og en enhetlig struktur, samtidig som man etter beste evne skulle ivareta en rettferdig fordeling både mellom og innad i organisasjonene.

– Men prosessen viste at det lå en annen vilje i organisasjonene enn under tidligere diskusjoner. Man hadde kanskje forsont seg med tanken, sier Garbo.

Sammen mot verden

Og verden var i endring.

Det var en tid der New Public Management var på full fart inn i offentlig sektor. Tony Blairs “New Labour” banet vei for et sosialdemokrati i ny drakt i palettfargene til åttitallets Reaganomics og markeds(over)tro. Thatcher hadde proklamert at det hverken fantes noe som kunne kalles «samfunn» eller at det eksisterte noe alternativ til markedet. Berlinmuren falt og Sovjetunionen smuldret. Historiker Francis Fukuyama fulgte opp med å erklære historien for slutt – i 1992.

Nå var det straka vegen fram til ikke bare frihet, demokrati og menneskerettigheter, men frihandel, tøylesløs kapitalisme og evig vekst.

Her hjemme skulle vi gå fra å være et industrisamfunn til å bli et kunnskapssamfunn. Presset på utdanningssektoren, både til å være «den nye oljen» og til å stå imot kommersialisering og privatisering, økte.

Det var i denne politiske konteksten at ledelsen i de to lærerorganisasjonene satt seg sammen og utarbeidet et felles politisk dokument: en intensjonserklæring om å søke sammen. Overskriften på dokumentet oppsummerer greit: «Nye utfordringar krev auka slagkraft».

«Sterkere sammen» skulle bli slagordet som representerte fusjonen.

Gamle spenninger

Hvem var så disse to kjempene som nå skulle smeltes sammen?

Garbo tar oss med bakover i tid. Det var eldgamle kulturforskjeller mellom de to organisasjonene, forteller han, forskjeller som hadde sine utspring i lærerorganisasjonene som ble stiftet i 1892.

– På den ene siden var seminaristene. Dette var lærere med svært kort utdanning, men med en sterk yrkesidentitet. På den andre siden stod de universitetsutdannede lærerne, sier Garbo. 

Dette var en tid da de aller færreste i Norge tok høyere utdanning. Langt over 90 prosent av befolkningen hadde bare grunnutdanning – folkeskole – før de tok fatt på et langt yrkesliv. Det preget også forståelsen av hva dette yrket var for noe, og for hvem.

– For en lærer som var seminarist var dette å arbeide i det arbeidende folket. Man skulle tilføre folket kunnskap og innsikt, men uten den store akademiske dybden. Mens for de universitetsutdannede var læreryrket i langt større grad knyttet til deres egen selvforståelse som representanter for vitenskapelighet og dyp faglighet.

Bak begrepet «tidlig innsats» ligger det jo mange tanker, fra det gode til det helt forskrudde.

Jens Garbo

Ut av dette springer det dels store og dype kulturforskjeller. Blant annet ga det seg uttrykk i vekten man tilla pedagogikk versus spesifikk faglighet. Garbo forklarer:

– En seminarist vil være opptatt av barnet og dets helhetlige utvikling. Hun vil lete etter måter å frigjøre barnets evner og potensial gjennom en tilnærming som setter barnet i sentrum. En universitetslærer vil tiltrekkes mer av spesifikke faglige spørsmål. Deres identitet var knyttet til å ha dypere innsikt i et mer avgrenset felt av vitenskapelige emner, der de var med på å løfte samfunnets faglige nivå, så å si.

– Dette illustrerer også klasseforskjeller. Elevene til universitetslæreren var i hovedsak fra den bedrestilte eliten. Det gjenspeilet nok også deres motivasjon i undervisningen. Læreren møtte dermed trolig ikke i samme grad utfordringer med grensesetting eller tragiske livssituasjoner, påpeker han.

Den ene halvparten

Et annet vesentlig aspekt ved de gamle kulturforskjellene var kvinnene.

– På denne tiden, altså for rundt 100 år siden, var det svært ulike ansettelsesforhold mellom kjønnene. En kvinnelig lærer risikerte blant annet å ikke beholde jobben dersom hun giftet seg, ettersom det ble antatt at hun da hadde en forsørger og hadde annet å ta seg til enn å jobbe. Kvinnene hadde heller ikke likeverdig innflytelse i lærerforeningene, sier Garbo.

– Så de trampet ut og dannet sin egen forening, i 1912, året før kvinner fikk stemmerett i Norge.

Innslaget av kvinner har historisk sett vært sterkere i de gamle lærerlagkulturene, enn i det lektorale, forteller Garbo. Det er en egen glød som lyser i ansiktet hans når han snakker om disse foregangskvinnene.

– Dette var ikke hvilke som helst damer. De var veldig politisk bevisste, sterke damer som påvirket samfunnsutviklingen på alle nivå. De kjempet en lang kamp for pedagogikken sin og for at barnehagene ble sett på som nyttige og nødvendige, og ikke som en oppbevaringsplass.

– Uten disse damene ville ikke samfunnet vårt sett ut slik det gjør i dag.

Her er det mye upløyd forskningsmark for den interesserte, skal vi tro Garbo. For en som vil finne ut av hvorfor Norge ble Norge, er det mye å hente ved å grave i en historiefortelling der kvinnenes rolle er betydelig underkommunisert. Utfordringen er herved gitt.

La de tusen blomster blomstre

Utover 1900-tallet og parallelt med at det bygges et moderne Norge, med et stadig bredere og mer allsidig utdanningssystem, vokser organisasjonsfloraen. Yrkesfaglige skoler, handelsskoler og spesialskoler – alle blir egne nisjer med egne organisasjoner som kjemper for seg og sine.

Den «viftebevegelsen» brer om seg og fortsetter å vokse til litt etter andre verdenskrig. Så starter den motgående bevegelsen, med stadig fusjoner.

Barnehageforbundet gikk inn i Norsk Lærerlag i 1959. Lærerinnenes organisasjon kom med i 1966. Tilsvarende skjedde på lektorsiden i 1993, der NUFO fusjonerte med handelslærene, spesiallærerne og faglærerne og ble til Lærerforbundet.

Jeg mener at en av grunnene til at New Public Management ikke har fått rasere norsk skole slik det har gjort i Sverige, er at vi har hatt en sterk og samlet lærerorganisasjon.

Jens Garbo

Så, om lag hundre år etter de to opprinnelige lærerforbundene, befant man seg tilbake på start, med Norsk Lærerlag og Lærerforbundet. Det skulle imidlertid ikke vare lenge.

Ja takk, begge deler?

Mot slutten av 90-tallet gikk diskusjonene varmt og dels hardt for seg i de to lærerorganisasjonene. Sentrale vedtak og lokale høringer avløste hverandre.

Ute «på gølvet» i organisasjonene utkrystalliserte det seg to motstridende tendenser.

– På ene siden var det mange som ville ha sine egne organer. Barnehagelærerne i Norsk Lærerlag hadde kjempet en lang kamp for annerkjennelse og sin rettmessige plass i forbundet. Skulle de nå risikere å komme i et enda større mindretall når man ble slått sammen med lektorer, som man tenkte man ikke hadde noe særlig til felles med? Skolelederne tenkte på samme vis. Og Lærerforbundets folk var bekymret for at de skulle bare bli «fôr» og spist av det dobbelt så store Lærerlaget, forklarer Garbo.

– På den andre siden var det mange som så med sterk skepsis mot oppbyggingen av et kjempebyråkrati inni Oslo. Skulle man sitte der med et digert organisasjonsapparat i Oslogryta, som bare ville øke avstanden enda mer ned til vanlige medlemmer?

Disse to tendensene – ønsket om et detaljert nivå av særorganer og motstand mot et stort og tungrodd apparat – virket mot hverandre. De tvang fram en strukturell edruelighet der man til slutt endte med å legge mindre vekt på særegne organer enn det som var tiltenkt i starten.

Og inni Oslo sitter det nå et faglig sekretariat med rundt 260 ansatte.

Rettferdighet kan løses matematisk – nesten

For de som synes slikt er artig (og hvilket organisasjonsmenneske gjør ikke det?) fant det sted et svært detaljert vedtektsarbeid i samlingsprosessen. Man jobbet intenst for å sikre at den ene organisasjonen ikke skulle ha dobbelt så mye innflytelse som den andre, og gjennom kompliserte voteringsordninger kom man fram til løsninger som i hvert fall de aller fleste kunne slå seg til ro med (selv om de kanskje ikke forstod alt).

Utsnitt fra Norsk skoleblad 2001
Norsk Skoleblad drar gjennom valgreglementet til Stiftelseskongressen. Blant annet het det: "Ved omvalg (etter at ingen hadde fått mer enn 2/3 av stemmene) mellom to kandidater fra hver sin organisasjon, skal stemme avgitt i første valgomgang telles på nytt, separat for hver av organisasjonene. Kravet til kvalifisert flertall reduseres for hver omgang i samsvar med nedenstående tall." Heldigivs slapp delegatane å forholde seg til slike innfløkte ordninger. Skjermdump: Norsk Skoleblad 27/28, 2001

Blant annet fikk alle vedtaksorgan lik stemmevekt fra begge forbundene, på tross av sine svært ulike størrelser. Det forble gjeldende i en overgangsperiode på to år.

– Det tror jeg var helt avgjørende for at det ble tillit til å gjennomføre fusjonen. Men det satt veldig langt inne hos Norsk Lærerlag. Enkelte oppfattet det som en altfor dyp knebøyning for Lærerforbundet, en ren servilitet. Mens andre så at det var dette som måtte til.

I tillegg fantes det kynikerne, de som tenkte i sitt stille sinn at: Jaja, vi må bøye oss i noen år, men dersom dette lykkes, vil vi ha en organisasjon der medlemsmassen fortsatt i stor grad er gamle Lærerlagsmedlemmer. Vi dør jo ikke ut.

Historien skrives ved avstemning

Endelig finner Stiftelseskongressen sted, 2.-4. oktober 2001, i den tradisjonsrike Samfunnssalen på Sentrum Kongress & Scene i Oslo.

«Vi kjem hit som to organisasjonar, og skal reise heim som ein» stod det å lese i åpningsprogrammet, signert av de to forbundslederne Helga Hjetland og Anders Folkestad. Selve kongressen (som alle gode kongresser) startet med et musikalsk innslag ved vokalgruppa Bjelleklang før hilsningstaler og fellessang av Nordahl Griegs «Til Ungdommen».

Helge Hjetland står på talerstolen under Stiftelseskongressen, 2001. Ved siden av Anders Folkestad. Skann og utsnitt av forside på Norsk Skoleblad 27/28, 2001. Foto: Erik Sundt
«Nå er vi her. Nå er vi sammen.» Slik innledet Helga Hjetland og Anders Folkestad sin fellestale til kongressen, på akkurat samme måte som kronprins Håkon Magnus hadde innledet sin bryllupstale til Mette-Marit et par måneder tidligere. Foto: Erik Sundt

De to forbundslederne fikk «tilnærmet like mye applaus» da de talte sammen til kongressen, kunne Norsk Skoleblad slå fast.

Godt var det.

Så skulle det stemmes. Forslag til vedtak lød som følger: «Utdanningsforbundet opprettes med virkning fra 1. januar 2002.»

Det ble enstemmig vedtatt. Et historisk øyeblikk som ble etterfulgt av langvarig stående applaus.

Enstemmig vedtak for å opprette Utdanningsforbundet på Stiftelseskongressen i 2001. Fra Norsk Skoleblad 27/28, oktober 2001. Foto: Erik Sundt
Det stemmes, og Utdanningsforbundet er født. Finn Stoveland, ansvarlig redaktør i Skolefokus, reflekterer rundt hendelsen: «Det kan være greit å huske på Haakon Lies ord: "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole." Det vil neppe Utdanningsforbundet bli, heller.» Foto: Erik Sundt

«De eneste som virkelig glimret med sitt fravær, var mediene som tydeligvis ikke forstod at vi her var vitne til organisasjonshistorie,» kommenterte Finn Stoveland, ansvarlig redaktør i Skolefokus, tørt.

Og selve navnet Utdanningsforbundet?

Det ble foreslått av Marit Olsen, lærer på Selbu ungdomsskole. Hun var en av 36 medlemmer fra de to organisasjonene som hadde foreslått nettopp «Utdanningsforbundet» som navnet på den nye organisasjonen i en navnekonkurranse. Hun ble trukket ut ved loddtrekning og fikk en vinnerpremie på 5000 kroner, samt en observatørplass på Stiftelseskongressen.

Trygghet i forskjellighet?

Hvordan gikk det så med barnehagelærerne gjennom denne prosessen, de som hadde kjempet så hardt for plass og anerkjennelse?

– Det er noen dynamikker i slike prosesser som er spennende. Blant annet at de gruppene som vet at de er i mindretall, finner hverandre. Barnehagelærerne og de videregående lærerne så i disse prosessene at de hadde felles sak, og det var å begrense makten til grunnskolelærerne.

Lasse Kolstad og Laila-Brith Josefsen valgt som lederduo til seksjon barnehage i Utdanningsforbundet. Norsk Skoleblad 27/28, 2001.
To fornøyde nyvalgte ledere av seksjon barnehage i Utdanningsforbundet i 2001, fra Norsk Skoleblad. Lasse Kolstad jobber fremdeles i Utdanningsforbundet, nå som spesialrådgiver i stab. «Det er all grunn til å feire, ikke minst forbundets betydning for at barnehagen er anerkjent som del av utdanningssystemet,» sier han idag. Gamle koster feier fortsatt best!

Det var også en problemstilling som ble anerkjent av mange grunnskolelærere – de skjønte at det ikke ville bli noe fusjonsprosess dersom de endte opp med å sitte med all makten. Og det lyktes å finne en form for maktbalanse i forbundet, ifølge Garbo.

– Mot slutten av prosessen var viljen stor til å lage fellesløsninger. Dette ble såpass entydig at det i dag, etter min mening, er relevant å spørre om dette store forbundet greier godt nok å ta vare på særegenhetene til de ulike gruppene.

Oi, her brenner det litt.

– Og videre: har konstruksjonen Utdanningsforbundet vart så lenge at den tryggheten vi har bygget opp internt tillater at vi åpner mer opp for organisasjonsformer der det særegne også kan dyrkes?

Dette må han utdype.

– Våre to viktigste konkurrenter med spesifikk yrkesidentitet er Skolelederforbundet og Norsk Lektorlag. Deres marked er våre medlemmer. Da må vi spørre oss selv: Hva tilbyr vi av merverdi? Vi kan ikke bare si at det er best å være hos oss fordi da er du sammen med alle de andre. Vi må kunne si at det er bra å være hos oss fordi vi har et godt tilbud til deg og din gruppe.

Yrkesfaglærerne besitter en dyp faglighet som springer ut fra en mange hundre år gammel mester-svenn-tradisjon, en læringstradisjon som knapt nok ble verdighet ordet «pedagogisk» av mange.

Jens Garbo

– Hva tenker du selv?

Han humrer lett.

– Jeg svarer at dette er noe forbundet må tenke over, og våge å ha åpne prosesser på. Min mening er at tryggheten internt er såpass sterk at vi tåler mer mangfoldighet i strukturen. Det er en helt annen situasjonen enn den man hadde rett etter fusjonen.

Den gang kunne en mangfoldighet i strukturen bidratt til å opprettholde de gamle kulturene. Nå er risikoen mindre, ifølge Garbo.

– Forbundet bør seriøst undersøke om det er vilje og ønske i medlemsmassen om slike utviklingsmuligheter.

«Ufaglærte kvakksalvere»

– Betyr det at kynikerne fra samlingsprosessen fikk litt rett?

– Det finnes ingenting i politikken til forbundet som viser at bare en gruppe har fått tvunget gjennom sin politikk og synspunkter, på bekostning av alle de andre. Sånn er det ikke på noen måte, sier Garbo.

– Men spørsmålet om hva som er god nok lærerutdanning lever. Dette var et stridsspørsmål blant lærere også på 1990-tallet.

Det finnes det rikelig bevis for. På landsmøtet til Lærerforbundet i 1998 var det ingen tvil om delegatenes holdning til ufaglærte lærere. De var «kvakksalvere», for å sitere Hartly P. Thun fra Sør-Trøndelag. Sør-trønderne mente attpåtil at skoler som baserte seg på ufaglærte lærere burde miste eksamensretten og at elevene måtte gå opp som privatister.

Siden den gang har man fått gjennomslag for at lærerutdanningen skal være en femårig utdanning, noe Utdanningsforbundet har vært med på å drive fram.

Det er det som er å være lærer. Du er en kunnskapsbærer, en oppdrager, en som identifiserer og fortolker hendelser i din samtid som det er viktig at elevene dine får innsikt i.

Jens Garbo

– Om noen år vil våre medlemmer i skoleverket for en stor del være de med 5-årig eller lenger høyere utdanning, sier Garbo.

– Derfor har man utviklet en lønnspolitikk som prioriterer de med lengst utdanning, i trygg forvisning om at de, selv om de tallmessig ikke er i flertall nå, kommer til å bli det. Og at det kommer til å slå ut på kommunenes lønnsbudsjetter. Denne prioriteringen ville vært umulig om vi ikke hadde etablert Utdanningsforbundet.

Pedagogenes mestere

Garbo fortsetter:

– Samtidig er det interessant å spørre seg: Har for eksempel yrkesfaglærerne en følelse av at deres prioriteringer og virkeligheter speiles i forbundet? Det vil jeg tro de har meninger om. På de ulike faglige områdene er det etter min oppfatning mindre aktivitet i forbundet som sådan enn vi så i de gamle organisasjonene.

– De to kulturene lever fortsatt?

– Tja. Hvor skal man plassere en yrkesfaglærer i elektrofag i den gamle spenningen mellom seminaristen og universitetslæreren? Vedkommende er jo ikke en universitetsutdannet lærer. Jeg tror at hvis du spør en del yrkesfaglærere: Hva er du? så er det ikke opplagt at de vil svare: Jeg er lærer. Det kan like godt være at de svarer: Jeg er elektriker, eller rørleggermester.

– De besitter en dyp faglighet som springer ut fra en mange hundre år gammel mester-svenn-tradisjon. Det er en læringstradisjon som knapt nok ble verdighet ordet «pedagogisk» av mange lærere.

Kampen mot tabula rasa

Her finnes det en parallell til kvinnene som kjempet for barnet og leken.

– I sin tid angrep toneangivende lærerinner den akademiske tilnærmingen som betraktet barnet som et uvitende tomt kar som de som besatt kunnskapen skulle fylle, forteller Garbo.

– Barnet på sin side pliktet å vise lydighet og respekt mot sine overordnede. De måtte sitte helt stille på stoler i svært lang tid og konsentrere seg om ting som kunne være svært vanskelig for små barn. Det var jo nærmest barnefiendtlig.

Disse foregangskvinnene kjempet for at blikket skulle være på barnet. Barnets naturlige aktivitet, leken, måtte bli anerkjent som en kilde til kunnskap og læring, og møtes med ydmykhet og respekt.

Uten lærerinnene ville ikke samfunnet vårt sett ut slik det gjør i dag.

Jens Garbo

Etter hvert som barnehagelærerne kom inn i organisasjonen, kjempet de for å få sin faglighet og sitt syn speilet i forbundets politikk, forteller Garbo. De kampene varte helt til fusjonen. Noen vil si at viktige deler av dette pågår ennå.

– Fortsatt er det grunn til å stille spørsmål ved for eksempel 6-års reformen. Var dette en klok beslutning tatt ut ifra barnets egenart? Eller er det et uttrykk for den gamle tanken om at vi ikke kan begynne tidlig nok med å fylle på dette tomme karet?

– Bak begrepet «tidlig innsats» ligger det jo mange tanker, fra det gode til det helt forskrudde.

En ekte burdagshyllest

– Nå sitter vi her og kan kikke bakover i tid med tjue års etterpåklokskap. Var fusjonen en god idé?

– Ja, ubetinget, svarer Garbo uten å nøle.

Vi har klart å bli den soleklare lærerstemmen i landet.

Jens Garbo

– Bare det at vi aldri siden har stått på hver vår side i et tariffoppgjør, med en del som streiker og en del som går på jobb, er i seg selv en gevinst.

Og nå for litt ektefølt og velfortjent skryt til jubilanten:

– Vi samlet oss i en tid der læreren på sett og vis erstattet industriarbeideren som «helten» i den moderne velferdsstaten. Vi skulle bli et kunnskapssamfunn, og utdanning ble dermed en svært viktig samfunnsfaktor. I dét øyeblikket entret vi banen som et samlet Utdanningsforbund. Vi har klart å bli den soleklare lærerstemmen i landet. Det er klart vi har konkurrenter, men de er ikke i nærheten av å ha den samme legitimiteten som aktør og representant for lærerfeltet.

– Vi er den viktigste premissleverandøren fra lærerens side i alle debatter om utdanning. Det er avtrykk av våre politikkdokumenter i mang en Stortingsmelding.

Og ikke bare det.

– Jeg mener at en av grunnene til at New Public Management ikke har fått rasere norsk skole slik det har gjort i Sverige, er at vi har hatt en sterk og samlet lærerorganisasjon med tung innflytelse på de viktigste veivalgene som partiene har gjort i disse spørsmålene, sier Garbo.

Lønn er ingen lek

Men det er jo ikke alt en fagforening driver med.

– Hva med tariffoppgjørene? Har Utdanningsforbundet lyktes der?

– Det er det vanskeligere å påstå, innrømmer Garbo.

– Vi sliter fortsatt med de samme utfordringene med rekruttering og verdsetting av vår kompetanse. Her er det store og kompliserte samfunnsmessige forhold som spiller inn.

– Hva er da vitsen med en fagforening som ikke lykkes med lønnsoppgjør?

– Fagbevegelsen har sin berettigelse i at det er en rekke områder som må ivaretas. Vi vil ha et samfunn med små forskjeller, høy grad av tillit, felles møteplasser, gode samarbeidsordninger, og så videre. Det handler både om å vinne nytt terreng, men også om å forsvare høyden.

Det handler om å forstå hva som er viktige bestanddeler av et godt liv.

Jens Garbo

Garbo trekker fram et klassisk kontrafaktisk spørsmål:

– Hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde hatt Utdanningsforbundet? Ville lønnsutviklingen vært enda dårligere? Hadde det vært gunstigere dersom vi hadde hatt to forskjellige forbund, som hadde kriget med hverandre om prioriteringene? Det tror ikke jeg.

Han påpeker at lønnsutviklingen ikke bare skyldes at Utdanningsforbundet ikke har vært sterke nok. Andre utviklingstrekk i samfunnet er med på å gjøre det vanskelig å gi alle lærere, en stor og betydelig yrkesgruppe, et substansielt høyere lønnsnivå.

– Å ta igjen etterslepet som har bygget seg opp, og gjøre det innenfor det norske systemet, er, for å si det rett ut, dritvanskelig. Men det at vi har lyktes i prioriteringen av de langtidsutdannede er strategisk lønnspolitisk tenkning som jeg mener er klokt.

Man må gå inn i sin tid

Ingen artikkel om et jubileum er komplett uten det obligatoriske spåkulespørsmålet.

– Hvor ser du Utdanningsforbundet tjue år fram i tid?

Garbo trenger ikke tenke lenge for å trekke fram utfordringene.

– For eksempel det grønne skiftet. Det handler ikke bare om teknologisk utvikling, men også om spørsmål knyttet til vår livsstil. Den vestlige verdens forbruk er ikke bærekraftig. En stor del av løsningen må handle om å erkjenne og etterleve det faktum.

– Da berører vi spørsmål som må vektlegges i utdanningen og i oppdragelsen. Det handler om å forstå hva som er viktige bestanddeler av et godt liv.

Oppdragelse er å involvere seg, også i sin samtid og sin verden. Skulle ikke lærere snakke om klimakrisen?

Jens Garbo

I tillegg trekker han fram et økt konfliktnivå og store migrasjonsbevegelser som følge av klimaendringene og større forskjeller mellom fattig og rik.

– Det vil føre til langt flere møter mellom kulturer, også på mikronivået med innvandrere og flyktninger som vil utfordre oss i vår hverdag. Hvordan møter vi det? Hvor godt forberedt er samfunnet på å leve med spenning? Hvordan skal vi håndtere det på kloke måter? Dette har også med oppdragelse og selvforståelse å gjøre. Her ligger det enorme utfordringer som jeg håper lærerne ser sin rolle i.

– Det er enkelte som mener at en fagforening ikke skal drive med klimakamp?

– Lærere har alltid diskutert samfunnsfaglige spørsmål som har med undervisningen å gjøre. Jeg har lest gamle protokoller fra forløperne for lærernes organisasjoner fra 1860-tallet. De diskuterte det da også. Det er det som er å være lærer. Du har et samfunnsmandat. Du er en kunnskapsbærer, en oppdrager, en som identifiserer og fortolker hendelser i din samtid som det er viktig at elevene dine får innsikt i.

– Oppdragelse er å involvere seg, også i sin samtid og sin verden. Skulle ikke lærere snakke om klimakrisen? Og skulle ikke deres forening involvere seg i det? spør han. 

– Den andre delen av vårt arbeid har også alltid vært der. Kampen for respekten for yrket, å bli behandlet anstendig, lønns- og arbeidsvilkår som anerkjenner det vi kan og gjør. Men vi kan ikke tro at det ene blir veldig kraftfullt hvis vi neglisjerer det andre.

– Som gruppe forvalter vi en form for tillit i befolkningen. Hvis vi forlater vår rolle som ansvarlige profesjonseksperter, så er jeg redd den respekten vi har i dag vil blekne.

På skuldrene til kjemper

Fra seminaristens vandringer fra bygd til bygd med skreppen på ryggen og framtidstroen i hjertet, til universitetslæreren som ivrig diskuterer med sine utvalgte studenter rundt et langt og tungt mahognibord mens stearinlysene flimrer; fra kvinnene som tramper ut med knyttede never og hevede hoder, som krever sin rett og sin plass på vegne av seg selv og alle vi som kom etter, til den famlende lærlingen som ble mester; fra klubbmedlemmer og tillitsvalgte over det ganske land, i hver en by og bygd, langs fjell og fjord og fjære; dette er skuldrene vi står på.

– Det er gamle strukturer vi har arvet, sier Garbo.

– For hundre år siden skrev Kristofer Uppdal en romansyklus, der en av romanene handler om framveksten av fagforeningene på begynnelsen av 1900-tallet. Den heter «Domkyrkjebyggjaren». Tittelen henspiller på katedralene og pionerene som bygget dem. De var ikke rikfolk, men de reiste en kostbar konstruksjon for ideutveksling, et kraftsentrum for samfunnsutviklingen.

Det er en vakker metafor. Folk kommer sammen i solidaritet og samarbeid, de legger sten på sten, og reiser til slutt et byggverk som står i generasjoner.

Den utskjelte statsråden som ble lovet i innledningen? Det var ingen ringere enn Trond Giske, daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister, som holdt hilsningstale på Stiftelseskongressen i 2001.

Skolefokus, det gamle bladet til Lærerforbundet, var såpass begeistret at de trykket hele talen in extenso, altså ord for ord, med det vi bare kan lese som en ektefølt innledende hyllest. Ifølge Skolefokus satt de nærmere 600 tilhørerne «som tente lys og en tåre listet seg dann og vann nedover kinnene rundt om i salen» under talen som var «kanskje den aller beste talen Giske noen gang hadde holdt som utdannings- og kirkeminister».

For de spesielt interesserte er talen tilgjengelig i et arkiv nær deg.


Utenom Jens Garbo, er sitater og bilder hentet fra et utvalg eldre medlemsblad fra hhv. Norsk Lærerlag og Lærerforbundet. Det inkluderer: 

Norsk Skoleblad 34, 21. november 1998

Norsk Skoleblad 27/28, 6. oktober 2001

Skolefokus Nr. 18, 23. november 1998

Skolefokus nr. 16, 19. oktober 2001

Informasjon om åpningsprogrammet til Stiftelseskongressen er hentet fra det orginale programmet som finnes i arkivet i H17.