Han blir derfor både skuffet og lett fortvilet da han oppdager at de på skolen han skal jobbe, bruker et læreverk han som er kritisert for nettopp å bidra til økte fordommer og fremmedfrykt.
Det er planleggingsdager før skolestart, og Magnus sitter sammen med lærerne på teamet. De har god tradisjon på å samarbeide om innhold og opplegg. De tre gruppene på trinnet skal arbeide med det samme gjennom året, og alle får den samme lekseplanen. På møtet tar Magnus mot til seg, og nevner for de nye kollegaene at han er skeptisk til det læreverket de bruker i samfunnsfag. Han begrunner det med et par eksempler fra teksten. Blant annet at boken bruker betegnelsen «vi», uten å si noen om hvem «vi» er, selv om det indirekte er rimelig åpenbart at «vi» er de hvite og etnisk norske, bilder understreker denne oppfatningen. «Fremstillingen av gutter og jenter er også rimelig stereotyp», sier Magnus. Kollegaene hans svarer høflig at de aldri har tenkt på det, og at de ikke synes eksemplene akkurat kan kalles rasistiske eller stigmatiserende. De tror ikke elevene vil ta skade av bøkene. Dessuten har de masse gode undervisningsopplegg som de har utarbeidet til dette læreverket, som de alle vil ha glede av utover et hektisk arbeidsår.
Magnus forstår fort at han ikke vil klare å overbevise kollegaene om at dette læreverket ikke er godt. Nesten like snart forstår han at han ikke makter å bruke dette læreverket i sin samfunnsfag-undervisning. Det innebærer at han bryter avtalen med teamet – om at alle bruker samme læreverk og jobber med det samme gjennom hele skoleåret. Han må begrunne for foreldrene og elever at de får en egen epost med samfunnsfagsleksene hver uke. Og, han må bruke ekstra tid på å planlegge samfunnsfagundervisningen.
- Hvilke etiske utfordringer finner du i dette caset?
- Hvilke verdier står på spill?
- Hva tenker du om Magnus sin måte å handle på?
- Hvordan kan teamet og kanskje hele kollegiet få en felles etisk tilnærming til valg av læremidler?
Hva mener du?