Lektorstudentene forteller hverandre høylytt om erfaringer fra praksisperioden som nettopp er avsluttet. Den ene av dem hadde hatt praksis på en videregående skole. Hun hadde undervist i norsk og engelsk i både yrkesfaglige og studieforberedende studieprogram. Den andre hadde vært i praksis på en ungdomsskole. Der hadde hun undervist i norsk og samfunnsfag. Studentene så ikke ut til å ha sett at Kari hørte hva de sa. 

«Vet du hvem som var i 9.-klassen som jeg hadde praksis i?» sier den ene studenten. «Det var sønnen til ordføreren. Han var virkelig klassens klovn! Han lagde så mye uro i klassen at praksislærer innkalte foreldrene til møte. Jeg fikk være med for å få erfaring med skole-hjem-samarbeid. Det var virkelig interessant! Ordføreren ba oss huske hvem han var og krevde bevis for at det var hans sønn som var problemet i klassen! Han mente at hvis læreren bare ga ham bedre karakterer, ville det nok ordne seg – toer i norsk var ikke verdig hans sønn.» 

Kari mener dette er et klart brudd på taushetsplikta som alle lektorstudentene må skrive under på før de går ut i praksis, men hva skal hun gjøre? Det er jo tilfeldig at hun har overhørt samtalen på bussen, og hun er ikke helt sikker på om hun har oppfattet alt helt tydelig. Dessuten er det ikke hennes studenter dette semesteret. 

• Er det etisk forsvarlig av Kari å late som hun ikke har hørt samtalen?

• Bør Kari der og da gi studentene beskjed om at de er i ferd med å bryte taushetsplikta? 

• Bør Kari melde bruddet til rette vedkommende?

• Bør Kari la studentene slippe med en advarsel denne gang?

Hva mener du?

Taushetsplikt (pdf)