Anders er nyutdannet og nyansatt rådgiver i PPT og har overtatt en sak fra en av sine erfarne kolleger. Da eleven Anna begynte i første klasse ønsket foresatte og barnehagen at PP-tjenesten skulle gjøre en ny sakkyndig vurdering, slik at den spesialpedagogiske oppfølgingen som barnet hadde i barnehagen kunne bli videreført og tilpasset skolen. Anna fikk imidlertid ikke tilrådning om spesialundervisning, med den begrunnelsen at «det var for tidlig å gjøre en konkret vurdering av elevens utbytte» og at «skolen allerede hadde grupper som eleven kunne bli ivaretatt gjennom».

Etter første klasse viser det seg at dette i liten grad gir tilfredsstillende utbytte for Anna. Lærerne klarer ikke å legge til rette inne i klasserommet og de etablerte gruppene på trinnet jobber på en måte som ikke ivaretar Annas behov. Skolen melder inn saken til PPT, og Anders drøfter henvisningen med kollegaen som tidligere har hatt saken. Kollegaen mener fortsatt at eleven ikke bør ha vedtak, og sier at dette hadde løst seg om skolen hadde klart å inkludere og tilpasse undervisningen. «Vi kan ikke fortsette å sy spesialpedagogiske puter under armene på skolen, når de igjen og igjen ikke klarer å legge til rette for disse elevene. Skolen har uansett allerede andre elever med vedtak i mindre grupper som Anna kan være sammen med. Det vil ikke hjelpe noe for eleven om hun har et papir som dokumenterer den retten. Skjønner at du vil hjelpe, men det er ikke sånn systemet funker, skjønner du».

Anders synes dette er problematisk og er uenig i at dette er så lett som kollegaen hevder. Han mener eleven har rett på spesialundervisning, og at både utredninger og vedtak fra barnehagetiden understøtter dette. Anders tar opp saken med sjefen sin, som råder han til å lytte til den erfarne kollegaen.

• Hvordan bør Anders gå videre med saken?
• Hvilke hensyn må og bør han ta?
• Går han på tvers av sin egen faglige integritet om han gjør som kollegaen og sjefen sier?