Det kan være mange har sagt dette før, men årets første mai kjennes viktigere enn noen gang. Ser vi østover bombes Ukraina sønder og sammen av en despot og diktator, mens om vi retter blikket vestover ser vi tilsvarende maktutøvelse og daglige angrep på menneskerettigheter som snart savner sidestykke. I Europa er solidaritetstanken og fellesskapsfølelsen utsatt av en stadig mer aggressiv ytre-høyreside, og terskelen for å akseptere menneskers levemåte og hverdag oppleves å bli snevret inn nærmest daglig. Kvinners rettigheter er under press, det samme med handlingsrommet for utøvelse av politiske ytringer der våre folkevalgte hetses ut av verv.  Det er et dystert samfunns – og verdensbilde, med andre ord.

Hva kan da være motgiften? Hva kan vi som innbyggere og aktører i et samfunn gjøre når det vi har opparbeidet av grunnleggende rettigheter og verdier blir forsøkt fjernet av enkeltpersoner, maktmisbrukere og teknokrater med smale og egoistiske agendaer? 

I alle de år har 1.mai først og fremst hatt som mål å fremme fellesskapet fremfor det individuelle. En tanke om at dersom vi løfter alle vil det gavne samfunnet som helhet, og denne helheten vil tjene oss alle mye bedre enn dersom vi kun sørger for oss selv. Fra sin opprinnelse på slutten av 1800-tallet til i dag, har dagen stått som et symbol på arbeidernes kamp for rettigheter i arbeidslivet og mot utbytting, sosial dumping og økte forskjeller. Det har vært en lang kamp, og kampen er nødt til å pågå kontinuerlig dersom vi fortsatt skal være sikret et bærekraftig og ansvarlig arbeidsliv. Men også dersom vi som storsamfunn skal være sikret at fellesskapet har det godt, og at vi vil hverandre vel. Vi må aldri gi slipp på tanken om at solidaritet fungerer. 

Det betyr at vi må kjempe for å bevare de fellesskapsarenaene vi har etablert og som er selve grunnelementene i velferdsstaten. Et godt, trygt og velfungerende helsevesen der vi ser like mye til de som er 0 år som til de som har passert 100. Nødetater som politi og brannvesen som fortsatt kan være til stede for oss alle, uansett hvor vi bor. Sosialpolitiske ordninger som lar folk leve, ikke bare overleve. Familiepolitiske ordninger med det som formål at barn sikres den barndommen de fortjener og familier den tryggheten de trenger. En oppvekstsektor og et utdanningssystem som ikke bare tenker utdanning, men også danning. Hvor «brukerne» våre – for å bruke det administrative begrepet – gis den nødvendige ballasten for å bygge demokratisk beredskap.

Hvis dette er målet vårt, og det kjenner jeg meg ganske så trygg på at et stort flertall av befolkningen vår mener det er, så må vi legge til rette for at det er fellesskapet som får legge premissene. Ikke ved å la enkeltindivididet bli sentrum, men til beste for oss alle.

Fylkesvaraordfører Hanne Velure skrev før påske et innlegg der hun ba folk om å engasjere seg i politiske partier, og slutte å gå i fakkeltog. Det er mye jeg er uenig med Hanne Velure i, ikke minst sett fra et faglig ståsted. Våre forslag til løsninger for oppvekstsektoren i Innlandet er svært forskjellige. Men jeg er enig med Velure i at vi alle trenger bidra, på ett eller annet nivå, for å gjøre helheten bedre. Om det er ved å bli medlem i et politisk parti, en fagforening eller ved å gå i fakkeltog for bygdeskolen din er ikke det viktigste. Det viktigste er at du engasjerer deg slik at vi sammen og i solidaritet med hverandre skaper fellesskapets beste.

For det lønner seg å stå sammen. Norge hadde ikke klart seg så godt gjennom pandemien som vi tross alt gjorde, uten de sterke båndene vi kjenner for hverandre. Uten fellesskapets beste som mål ville vi vært uten både arbeidsmiljølov og andre reguleringer i arbeidslivet. Uten solidariteten med hverandre hadde vi ikke prioritert familiepolitiske, sosialpolitiske eller utdanningspolitiske løsninger.

1.mai skal jeg ut og gå i tog. Jeg skal høre på taler og innlegg fra politikere og samfunnsdebattanter jeg er enig og uenig med. Jeg skal stolt bære med meg Utdanningsforbundets verdier, både på innsiden og utsiden av jakkeslaget. Og jeg skal kjenne på fellesskapet som fagbevegelsen symboliserer. Hva enn du tenker å gjøre, så håper jeg at du samtidig kan skjenke en tanke til fellesskapet rundt deg. Det er der vi finner historien vår og de fremtidige løsningene vi trenger. Gratulerer med dagen til dere alle sammen.