I skrivende stund er det Arendalsuka. Det bobler av vilje til å selge politiske budskap og tiltak. Skal tiltakene framstå som gode, gjelder det imidlertid å vise hvilke problemer de skal løse. Og problemene skal helst være store og dramatiske. Skolens problemer tegnes med bred pensel.

Barn og unges liv blir også ofte presentert som veldig vanskelig og problemfylt. På Arendalsukas første dag la Velferdsforskningsinstituttet NOVA fram den årlige UNG-dataundersøkelsen.

Forskerne valgte dette året å vinkle funnene positivt. Ikke for å skjule at mange unge har det vanskelig, men for å påpeke at det er kvaliteter i vårt samfunn og i skolen, som gjør at 90 prosent av ungdommene opplever at livet er bra. 

I NOVAs undersøkelse er det funn som vi i skolen må ta tak i. Tre av ti elever gruer seg ofte til å gå på skolen, og hele sju av ti opplever skolen som kjedelig. Likevel er det altså ni av ti elever som sier at de trives på skolen, og 80 prosent av elevene liker læreren sin. 

Kan jeg, som leder for landets lærere – mene at dette er godt nok?

Det enkle svaret på spørsmålet er selvsagt NEI! Vi må bidra til at flere elever opplever skolen som meningsfull, og det er selvsagt helt uakseptabelt at mange gruer seg til å gå på skolen. 

Samtidig forteller statistikken oss at det antakelig ikke er gjennomgripende tiltak som skal til. Sannsynligvis bør vi ikke demontere fellesskolen, innføre full nivådeling, eller sende store grupper av elever ut av skolen og inn i alternative opplæringstilbud.

Slike tiltak vil kunne ødelegge skolen som en trygg base for de fleste skoleelever.

Vi må tenke målrettet. Vi må bygge videre på de kvalitetene vi har, ikke rive ned det som allerede fungerer. Vi trenger utdanningspolitikk og styring som bygger på etablert kunnskap og godt partssamarbeid.

Et av de aller tydeligste funn i utdanningsforskningen er at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes trivsel og læring. 80 prosent av elevene opplever at de har en god relasjon til læreren sin.

Vi må gi lærere tid og handlingsrom til å nå de siste 20 prosent. Som samfunn investerer vi i gode lærere med høy kompetanse. Da må vi også gi disse lærerne tillit til å utforme skolen. 

Elevene lever store deler av livet sitt i skolen, og ni av ti elever er svært godt fornøyd med livet sitt. Men blant de som ikke er så fornøyd, er det antakelig mange som har behov for noe mer enn en lærer. 

Lærere kan ikke dekke alle behov elevene har, og antakelig er laget rundt eleven aller viktigst for dem som ikke er så fornøyd med livet sitt. Et lag rundt eleven må bli noe mer enn politisk retorikk!

Politikere skal engasjere seg i skolen. Politikere skal lage rammer som gjør at vi også kan hjelpe de elevene som trenger det mest. Men politikere må være edruelige og etterrettelige, og de må lytte til hva forskning og erfaring forteller.

For et par uker siden skrev Anita Hoemsnes en kommentar i Dagens Næringsliv som oppfordrer politikere til å holde en viss avstand til det som skjer inne i skolen. «Skolen er ikke en restaurant hvor menyen kan endres på kort varsel», skrev hun. 

Det gjør at skolepolitikk egner seg dårlig i valgkampen. Hoemsnes har helt rett – og når denne valgkampen er over bør vi forsøke å samle politikerne om det som er viktigst for skolen: 

• Styring som reduserer byråkrati og dokumentasjonspress
• Større faglig frihet og tillit til lærernes vurderinger
• Et lag rundt elevene med nødvendig og riktig kompetanse

Så må vi, lærere og resten av laget, ta ansvar for å bringe enda flere elever inn i de gode læringsfellesskapene.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 6/2025.