I skrivende stund har jeg nettopp kommet hjem fra Argentina. Ikke fra ferie, men fra den 10. verdenskongressen i Education International (EI). En mektig opplevelse.

For første gang i historien ble en barnehagelærer valgt inn i EIs styre, og det med et overveldende antall stemmer.

Gratulerer Ann Mari Milo Lorentzen, 1. nestleder i Utdanningsforbundet og nå også medlem i styret for verdens lærere. Jeg er stolt over at vår organisasjon bidro til at Milo kunne knuse dette glasstaket. Jeg er stolt av Milo, som har markert seg sterkt på den internasjonale utdanningsarenaen.

Følelsen av at noe nytt er på gang, preger også forberedelsen til Arendalsuka. Vi er et lag fra Utdanningsforbundets sentralstyre og skal delta i til sammen 20 debatter om barnehage, skole, utdanning og oppvekst. Vi er også medarrangører til en debatt om vurdering i hovedprogrammet.

Jeg skal delta i debatten, og må svare på spørsmålet: Har testing og standardiserte prøver fått en for dominerende plass i skolen, og gir de standardiserte testene egentlig de ønskede resultater?

Jeg er nokså sikker på at svaret på det første er JA, og det andre NEI!

I to tiår har altfor mange politikere pekt på de samme tiltakene: Flere skoletimer, større læringstrykk og nye prøver. Barnehagen skal presse stadig yngre barn inn i skoleforberedelse. Smalere læringsfokus, mindre tid til praktisk-estetiske fag. Mindre tid til å oppleve og erfare i dybden. Reduserte muligheter til å oppfylle det doble samfunnsoppdraget – danne og utdanne.

Vi har i løpet av de siste årene fått kunnskap som peker på at denne utviklingen ikke har gjort skolen bedre: NoU-en om kvalitetsvurdering og utvikling i skolen, Elise Farstad Djupedals forskning, og evalueringen av Reform 97 peker i samme retning. Vi trenger ikke mer av det samme!

Barnehagen og skolen i Norge har gått i samme retning som utdanningssystemer over hele den vestlige verden. Også i andre land ropes det nå på noe nytt.

Den danske utdanningsministeren, Mathias Tesfaye, forteller i Klassekampen i juli om sine ambisjoner. Han vil ha mer praktisk skole og han vil kaste ut skjermene. Han kaller oppgaven med å forandre dansk skole å snu en supertanker.

Jeg ser at også vår regjering tenker som ham, og jeg forstår at mindre skjerm og mer praktisk undervisning kan bidra til å gjøre skolen bedre. Men Tesfayes bilde av skolen som en supertanker, skurrer. Vi må snarere se på skolen som en stor flåte med mange fartøy, hvor alle har et mannskap som kan navigere. Skolen og barnehagen trenger ikke EN nasjonal kaptein – de trenger profesjonelle fellesskap som har et reelt handlingsrom!

Den nye kunnskapen om skolen må lede til mange mindre endringer:

• Vi må fjerne noen av de prøvene som skaper mistrivsel og svekker handlingsrommet til lærere.
• De nasjonale prøvene, slik vi kjenner dem, må vekk.
• Kartleggingsprøvene i første klasse, likeså.

Det nye i norsk skolepolitikk må gi rom for læreres kunnskap og initiativ:

• Vi vet at lærere i dag arbeider med å bringe mer lek inn i skolen, og at dette fører til trivsel og god læring.
• Vi vet at barnehagelærere kan lage gode lekemiljøer for barn, uten ferdigsnekra metodikk.
• Vi vet at lærere har kunnskap om hva som skal til for å gjøre undervisningen mer praktisk.
• Vi vet at lærere kan håndtere spenningen mellom digital overdose og digital kompetanse.

Det nye i norsk utdanning må være at vi jobber målrettet for å sikre barnehager og skoler rammer som gjør at lærere kan bruke kunnskapen sin.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 7/2024.