Jeg husker ennå min egen litt barnslige iver første gangen jeg spurte Siri om de mest spektakulære fjelltoppene i Norge og sorterte bilder ved hjelp av ansiktsgjenkjenning. Jeg tenkte ikke på at det var kunstig intelligens (KI) jeg brukte.

I dag snakker alle om KI, og det er åpenbart en del av læreres hverdag. Jeg vet at mange i vår har lurt på om det de har vurdert, er en elevtekst eller en tekst skapt av ChatGPT.

På landsmøtet vårt i november var det flere som snakket om de utfordringene medlemmene står i, og møtet ga organisasjonen en marsjordre om å utvikle en helhetlig politikk for KI. Den skal gi felles retningslinjer og støtte for medlemmenes profesjonelle bruk av kunstig intelligens i hele utdanningsløpet.

Sentralstyret er godt i gang med å utforme ny politikk. Vi diskuterer etisk bruk av KI, lærernes metodeansvar, og hvordan KI kan brukes for å fremme kritisk tenkning og kreativitet.

Jeg trekker noen ganger parallellen til en gresk tragedie, når jeg snakker om KI og digitalisering. For er ikke innføringen preget av overmot – av hybris – slik fortellingen om Prometeus illustrerer?

Jeg føler en uro over om vi nærmer oss teknologiske fremskritt i skolen med en optimisme som kan skjule fallgruvene. Beveger vi oss stort sett på overflaten, fordi dybden blir for komplisert?

Jeg mener Utdanningsforbundet, på vegne av medlemmene, må gå i dybden. En helhetlig politikk som støtter medlemmenes bruk av KI, må basere seg på en kritisk analyse av teknologiens rolle i skolen. I boken Teknopolis fra 1992 gir Neil Postman en kritisk vurdering av den rollen teknologien kan spille i samfunnet.

Jeg mener at hans tankegods er en invitasjon til å tenke kritisk og konstruktivt om hvordan vi bruker teknologi generelt, og KI spesielt i utdanning. Ved å anerkjenne den dominerende rollen teknologien kan få, kan vi samtidig utforske hvordan den kan brukes til å forsterke, ikke erstatte, menneskelige verdier og samfunnsmessige mål.

Vi må forstå utdanningens tradisjon og verdier i lys av de nye verktøyene teknologien tilbyr, og sikre at teknologien tjener som en brobygger fremfor en barriere, og fremme et samfunn hvor teknologi styrker, ikke undergraver, vår menneskelighet.

For å si det enkelt: Teknologien må støtte opp under utdanningens mål, snarere enn at utdanningen skal tilpasse seg teknologien.

Utdanningsdebatten blir for ofte fanget mellom to ytterpunkter: teknologioptimister og kritikere. Begge sider har gyldige argumenter, men uforsonlige motsetninger kan føre til konflikter som ikke gagner noen, aller minst elevene.

Vi må derfor nøye vurdere hvordan og hvorfor vi tar i bruk teknologier som kunstig intelligens i undervisningen. Pedagogiske og faglige diskusjoner om bruk av teknologi må ledes av de som står i undervisningens førstelinje — lærere, ledere og lærerutdannere, ikke bare politikere og teknologiselskaper.

Jeg oppfordrer både organisasjonen og medlemmene til å delta i debatten om KIs rolle i utdanningssektoren, på en balansert og reflektert måte. Vi må omfavne det nye hvis det har en reell verdi for de faglige og pedagogiske ambisjonene vi har for skolen, men også våge å avvise hvis det ikke har det.

Da har jeg tro på at vi fremover vil bruke teknologien på en måte som tjener utdanningens og samfunnets beste.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 6/2024.