To helt nødvendige streiker, rett etter hverandre, har satt fokus på flere ting som er viktig for våre medlemmer. Men streikene har ført til at andre områder vi jobber med, har kommet i andre rekke.

Derfor vil jeg starte året med å ta opp en sak jeg har hatt dårlig samvittighet for.

Helt på tampen av 2022 ble årets klimatoppmøte i Egypt avholdt, og under åpningen sa FNs generalsekretær at verden er på vei mot klimahelvete.

Det er ikke Utdanningsforbundet sine 190.000 medlemmer alene sitt ansvar å løse klimakrisen, men det ligger i vårt samfunnsoppdrag å påvirke og lære barn og unge hvordan vi best tar vare på kloden vår.

Utdanningsforbundet har en klar politikk for klima og bærekraft og lokalt har alle fylkesstyrene egne klimakontakter. Det har blitt gjort mye bra klima- og bærekraftarbeid i Utdanningsforbundet. Likevel har vi i liten grad klart å få klima og bærekraft til å engasjere alle tillitsvalgte.

Som profesjonsutøvere har vi en unik posisjon og et mandat som forplikter. Som tillitsvalgte har vi et medansvar for å stanse den eskalerende klimakrisa.

Jeg forstår imidlertid at det er et stort behov for å være tydeligere på hvordan dette arbeidet skal gjøres. Vår innsats for å sikre klima og bærekraftig utvikling må sees i sammenheng med de andre utfordringene vi står overfor, som å styrke kommuneøkonomien og sikre nok ressurser til utdanningssektoren.

Vi må minne kommuner og fylkeskommuner om at det krever investeringer å bygge bærekraftige skoler og barnehager, og at det krever ressurser for å virkeliggjøre fagfornyelsens mål om klima og bærekraft.

I kommunevalget til høsten bør vi arbeide for at flere lokale politikere setter klima og bærekraft på agendaen, og forstår at de må sikre de ressursene et slikt arbeid trenger.

I hovedavtalen med KS står det: «Klima- og miljøtiltak som fremmer bærekraftmålene er en del av partssamarbeidet». Det står også at det er viktig at det i partssamarbeidet fremmes forståelse for, og innsikt i, virksomhetens påvirkning på ytre miljø og klima.

Som tillitsvalgte skal vi med andre ord ta et medansvar for at arbeidsplassen blir drevet på en bærekraftig måte og at kommunen eller fylkeskommunen sin praksis blir mer bærekraftig.

Samtidig må vi som tillitsvalgte bidra til at det finnes ressurser i barnehagen og i skolen til å drive undervisning og praksis som gjør barn og unge i stand til å ta ansvarlige valg og handle etisk og miljøbevisst.

Dersom ikke kommuner, fylkeskommuner og nasjonale myndigheter bidrar med nok ressurser blir denne jobben vanskelig.

Skal vi lykkes, må det jobbes tverrfaglig og det må legges til rette for mer praktisk undervisning.

Regjeringa har varslet en stortingsmelding som mellom annet skal handle om hvordan skolen kan bli mer praktisk og variert. Denne bør sees i sammenheng med behovet for mer praktisk erfaring og undervisning med klima og bærekraftarbeid.

Gjennom klimaprisen er Utdanningsforbundet med på å vise fram hva godt lokalt arbeid i barnehage og skole kan være. Og ikke overraskende innebærer det å involvere hele lokalsamfunn, og bruke ressurser utenfor klasserommet eller barnehagen.

Prisvinnerne har vist hvordan helt konkret! De viser hvordan fine ord blir konkret praksis.

Dette arbeidet vil kreve noe av oss som lærere. Læreplanen sitt mål er at elevene skal forstå grunnleggende dilemmaer og utviklingstrekk i samfunnet, og hvordan de kan håndteres. Slik opplæring kan utfordre det bestående og virke utfordrende på de rundt oss.

Barnehagen har for eksempel ifølge rammeplanen en viktig oppgave i å fremme verdier, holdninger og praksis for mer bærekraftige samfunn. Det kan virke svimlende, men lærerprofesjonen har vist mot før og vi skal gjøre det igjen. Vi skal ta vår del av ansvaret.

Skal vi virkelig lykkes må politikere og arbeidsgivere på lokalt og nasjonalt nivå bidra med gode rammevilkår, politisk vilje og mot til endring. Her kan trepartssamarbeidet vise seg fra sin beste side.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 1/2023.