Anledningen var den nylig framlagte barnehagestrategien, som beskriver hva regjeringen vil med sektoren, fram mot 2030. Det som står øverst på lista, er å styrke kompetansen til de ansatte. 60 prosent barnehagelærere, 25 prosent fagarbeidere og bedre ledelse er blant delmålene som skal nås innen 2030.

Statsministeren har rett i at dette er store ambisjoner for barnehagene, men det er riktige ambisjoner. Det trengs imidlertid et takstskifte i barnehagepolitikken, dersom norske kommuner skal nå disse målene. Det vil bli bruk for både pisk og gulrøtter, og i selve strategien ligger ingen av delene.

Vi har pekt på behovet for en mer forpliktende plan knyttet til strategien. Regjeringen må gjøre normen forpliktende – slik at kommunene vet at de må justere seg etter disse ambisjonene. Så må det finnes en troverdig finansieringsplan. Men også på lokalt nivå må det planlegges for en kvalitetsheving.

Utdanningsforbundet mener at 60 prosent barnehagelærere er et realistisk mål – det vil finnes barnehagelærere nok til å fylle denne målsettingen. Jeg tror også at det å satse på høy faglighet, er rekrutterende.

Det vi vet om de som slutter, er at de blant annet opplever for lite tid til faglig arbeid. Dette skyldes ikke bare at barnehagelærere er i mindretall, selv om «den faglige ensomheten» noen ganger er en viktig grunn.

I hele min tid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet har jeg vært interessert i arbeidsvilkår og arbeidsmiljø. Jeg tror at regjeringen må se sin barnehagestrategi i sammenheng med en storrengjøring av arbeidsplassen barnehage.

Vi har nemlig brukt de siste to tiårene til å heve ambisjonene for barnehagen, samtidig som vi har svekket bemanningen.

Den typiske pedagogiske leder i dag, jobber med kjøkkenarbeid, matlaging, innkjøp, vaktmesterarbeid, sykefraværsarbeid, vikarinnhenting og lager ferielister.

I tillegg driver hun noen steder med masse byråkratisk registrering, kartlegging og rapportering.

Det som er pedagogisk leders primæroppgaver, er imidlertid å planlegge, tilrettelegge, gjennomføre og vurdere pedagogisk arbeid for enkeltbarn og gruppe.

Grunnen til at vi har opplevd en forskyvning av arbeidsoppgavene i barnehagen, er at laget rundt barna er blitt mindre: Kjøkkenhjelp, vaktmester og ekstra personale for barn med særskilte behov er eksempler på ressurser som er krympet eller forsvunnet.

Styreren er pålagt mange nye oppgaver, og hun er nødt til å delegere arbeidsgiveroppgaver videre. Åpningstidene i barnehagen er mange steder blitt lenger. Samtidig er ingen oppgaver tatt bort – det er snarere forventninger om at de skal utføres enda bedre enn før.

Flere forhold skal registreres og rapporteres. For eksempel mener mange av dagens barnehageeiere at barnehagen gjennom dagen bør tilby foreldrene løpende informasjon om barnet. Bilder, rapporter om bleieskift og søvn, skal deles til foreldres telefon. Ofte uten en pedagogisk begrunnelse.

Det foreldrene ikke får vite, er at tiden dette arbeidet tar, spiser av personalets tid til å være ordentlig til stede i samspillet med barna deres.

Jeg heier på en barnehagestrategi som hever den faglige kvaliteten og sikrer mer tid til barnehagens kjerneoppgave – godt pedagogisk arbeid.

Utdanningsforbundet skal bidra med medbestemmelse i lokale prosesser – og i nasjonalt arbeid med å lage en forpliktende plan.

For vi trenger en plan!

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 2/2023.