Snakke «over hodet» på barn

Er barns morsomme kommentarer alltid riktig å dele videre?

Det er snart jul og travle dager i Tiriltoppen barnehage. Anne er pedagogisk leder. Nå holder hun på å finne fram julekrybbe og figurer som hun skal bruke i samlingsstund med barna, da Stine, den andre barnehagelæreren kommer inn. Barna holder på med sitt rundt dem mens de to blir stående å prate. Stine skryter av samlingsstunden Anne hadde dagen før. De begynner å snakke om at julehistorien om Jesus er utfordrende å formidle for de små barna, og de lurer på hvordan de forstår innholdet.

Stine kommer på noen morsomme kommentarer fra barna. En sa: «at jeg kan ikke se Jesus, men pappa sier han passer på meg». En annen svarte «Jesus er borte». Stine forteller ivrig til Anne og tenker ikke på at barna er i rommet. Stine fortsetter oppglødd å fortelle: « Og da ropte Ole at jeg vet hvor Jesus er, jeg vet hvor Jesus er. Han ligger i en eske i kjelleren vår sammen med julepynten» Stine ler og rister på holdet mens hun forteller.

Anne ser det komiske i uttalelsene til barna og synes historien er morsom, men ser samtidig at Ole som sitter og bygger med noen duploklosser har tittet opp flere ganger. Nå ser han lei seg ut og har stoppet med å bygge. Han ser bare ned i gulvet, og Anne tolker det til at han er skamfull. Et barn begynner å gråte ute i gangen og Stine løper for å se hva som skjer. Anne lurer på om hun bør konfrontere Stine med at det ikke var så lurt å snakke om barna over hodet på dem.

  • Hva er etisk relevant i denne situasjonen?
  • Hva står på spill for den enkelte?
  • Hvilke handlingsalternativer har Anne?
  • Hva bør hun velge og hvorfor? 

Hva mener du?

Snakke «over hodet» på barn (pdf)