Du er pedagogisk leder i en barnehage, der det er en ny jente på en av de andre avdelingene. Hun har begynt sent i barnehagen og dette er hennes første møte med en barnehagehverdag. Jenta finner seg ikke til rette og er utrygg på de voksne. Selv om hun nå har gått i barnehagen i noe tid, ser du at hun ofte sitter alene ute i garderoben om morgenen og gråter.

Når du spør den ansvarlige pedagogen på avdelingen, forteller han at jenta ikke vil inn og hun vil ikke ta imot trøst. Hvis de prøver å snakke med henne, blir hun sint og utagerende. Jenta sparker, spytter, slår og roper at hun skal “drepe dem.” Det har vært en stor belastning for dem som jobber på avdelingen og de sliter allerede med et høyt sykefravær.

De mener at de ikke kan bli utsatt for det de omtaler som vold på jobb, og har måttet sette noen grenser. De har også mange andre barn på avdelingen som trenger mye oppmerksomhet. Etter mange forsøk, har de kommet frem til at de skal la henne være i fred. Hun kommer alltid inn etter hvert. De har døren til avdelingen åpen, så de følger med på henne, det er ikke farlig å la henne sitte der. Han gir uttrykk for at situasjonen ikke er ideell, men de håper det skal gå seg til.

Du observerer og forsøker å komme i prat med jenta når du har mulighet. Hun står for seg selv i utetiden og tar ikke kontakt med verken barn eller andre voksne. Du reagerer på at hun virker redd, skvetten og stiv i kroppsspråket. Du erfarer i likhet med din kollega, at jenta avviser og lett blir utagerende, men opplever noe utvikling i relasjonen deres.

Du er bekymret for jenta og opplever ikke at hun får god nok oppfølging og omsorg. Det er begrenset hvor mye du får fulgt henne opp, siden du har ansvar for en annen avdeling.