Utdrag av boka «Lærerlagenes historie i Oslo 1821—2001»

Oslo

Det vil nok overraske mange at lærerne i Kristiania var blant de første som dannet sin forening. Da Christiania Lærerforening ble til med seks medlemmer i 1821, var det som den første lærerorganisasjon både i Norge og i Skandinavia. Medlemmene hadde nok over middels kunnskaper enn befolkningen i byen, men de regnet sin kompetanse altfor mangelfull til å kunne gjennomføre sin lærergjerning på en tilfredsstillende måte. Gjennom foreningen skulle de i første omgang hjelpe seg selv med å dele sine kunnskaper med hverandre, men også å skaffe seg innsikt i andre fag. Det tok ikke lang tid før de så at deres situasjon også krevde sitt. Behovet for sykelønn og pensjon reiste seg raskt og ble de første sakene for egen velferd.

Da kvinnene kom inn i skolen, ble de tilbudt medlemskap i lærerforeningen, men uten stemmerett.  Det førte til at opprørte lærerinnene stiftet Kristiania Lærerindeforening i 1866.

Samarbeidet og striden mellom de to foreningene er en lang historie. Kristiania Lærerindeforening har en stor plass i den norske kvinnebevegelsens historie. De to lagenes arbeid viser lærernes evige kamp for å utvikle skolen og utdanningstilbudet til barn og unge, samtidig sloss de for sine egne lønns- og arbeidsvilkår. Oslolagenes historie er en viktig del av Oslo bys kulturhistorie. Den strekker seg fra en tid da skolevesenet var fraværende og lærerutdanningen ikke fantes. Folk flest hadde en levestandard som vi umulig kan tenke oss inn i. Lærerne så det som sin oppgave å gjøre noe med det meste som angikk elevene og deres framtidsutsikter.

Lov om folkeskolen i byene fra 1889 førte til at Kristiania folkeskole ble gjennomført (og burde ha blitt feiret med et 125-årsjubileum i 2014!). De store sentrumsskolene ble reist i denne i løpet de neste årene før og etter århundreskiftet. Lærerutdanningen ble lik for kvinner og menn i 1892, et krav lærerinnene dermed fikk gjennomslag for. Samme år ble Norges Lærerforening stiftet.

Da Kristiania Lærerforening feiret sitt 100-årsjubileum i 1921, var folkeskolen godt etablert, og sju år var obligatorisk for alle elever. I oppgang- og nedgangstider i den første halvdelen av det 20. århundre sto lagene fram med krav om en stadig bedre skole og bedre lønns- og arbeidsforhold for sine medlemmer. I de fleste saker sto lærerlaget og lærerinnelaget samlet, men det var også store stridigheter. Dette skjerpet seg i 1911, da landsmøtet i Norges Lærerforening vedtok at kvinner og menn skulle være representert i styrene etter forholdstall. Det førte til at kvinnene ble i mindretall. Med Anna Rogstad i spissen forlot kvinnene den landsomfattende lærerforeningen og dannet Norges Lærerindeforbund i 1912. Fram til streiken 1954 sto de to lærerforeningene i hver sin hovedorganisasjon.

I nedgangsårene før okkupasjonen opplevde lærerne både lønnsnedslag og oppsigelser. Spesielt var de gifte lærerinnene utsatt. Dyktige lærerinner kunne oppleve å bli oppsagt for at en mann uten kompetanse, skulle ha deres stilling.

Lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen under okkupasjonen 1940-45 er et kapittel for seg, og det har den også fått i boka. Oslolærerne trosset pålegg om lojalitetserklæringer, deportasjon og arrestasjoner. Det var de norske lærerne president Roosevelt snakket om i sin tale, der han sa de kjente ord: «Look to Norway!»

Da krigen var over, og landet skulle gjenreises, trodde lærerne at deres tur hadde kommet når det gjaldt bedre lønn og arbeidsforhold. Men de opplevde det motsatte. Med læreres tålmodighet, reiste de sine lønnskrav om og om igjen. Det endte med en sensasjon i 1954: den første streiken i lærerlagenes historie. Situasjonen var vanskelig. Stortingets vedtak om et nytt lønnsregulativ ga lærerne i de fleste kommuner lønnstillegg, men for Oslolærerne ble det lønnsnedslag, fordi ordningen med kommunale tillegg ble opphevet. Lærerne i Oslo måtte føre saken alene, og de vant fram! Underveis hadde de mistet tilliten til sine hovedorganisasjoner. Oslo Lærerlag sto utenfor en hovedorganisasjon i 25 år. Oslo Lærerinnelag meldte seg inn igjen i Norges Lærerinneforbund i 1959.

1960 ble det dannet et nytt, ungt lærerlag i byen, Oslo krets av Norges Lærerlag, et lag som etter hvert ble brekkstang for en samling av Oslolagene i Norsk Lærerlag. De unge lærerne ville gi organisasjonen et fagforeningspreg. Det ble mange stridigheter, og nye saker ble reist.

Norsk Lærerlag ble høringsinstans i 1969. I de neste tiårene kom reformene på løpende bånd, både i skolen og i arbeidslivet.  Skolering av tillitsvalgte i organisasjonen ble viktig når alle områder skulle dekkes på best mulig måte. Arbeidsmiljø. Medbestemmelse. Tariffarbeid. Og streik. (Ikke én, men mange.) Solidaritetsarbeid. En moderne fagforening vokste fram.

Det var en historisk begivenhet da Oslo Lærerlag gikk inn i Norsk Lærerlag i 1979. De tre lagene slo seg sammen til ett og tok det historiske navnet Oslo Lærerlag.