I lang tid har jeg gått  i 1.maitog her på Hamar hvor jeg bor. Det er alltid en fornøyelse, men samtidig er det med en viss grad av frustrasjon jeg hver vår kommer ned mot Stortorget hvor toget starter og leter etter faner man kan stille seg bak. Skal jeg gå med LO under likelønnsparolen? Er det Arbeiderpartiet sin kampsak som passer dette året? Hva er det som engasjerer meg denne gangen? Noen ganger har dette vært vanskelig, mens andre ganger blinker det seg raskt ut en fane som har et budskap man støtter til det fulle.

Frihet, demokrati og solidaritet

I år har LO meldt at det er parolen «Frihet, demokrati og solidaritet» skal prege togene over hele landet. Det er kanskje ikke overraskende, all den tid vi denne vinteren og våren har sett et stadig dystrere bakteppe senke over det østlige Europa som følge av Russlands krigføring i Ukraina. Millioner av mennesker på flukt, ufattelige menneskerettighetsbrudd, trusler om bruk av atomvåpen, en hel nasjon som forsøkes bevisst forledes med falsk informasjon for å rettferdiggjøre krigsforbrytelser og en annen nasjons befolkning som lever i konstant frykt for at flyalarmen skal ringe og tunge soldathender banke faretruende på døren. 

Utdanningsforbundet var, sammen med en samlet norsk fagbevegelse og et tilnærmet fulltallig politisk landskap, raskt ute og fordømte den russiske invasjonen av Ukraina, og det er ingen tvil om at situasjonen for spesielt barn og unge i barnehager og skoler er svært kritisk. For de av oss som har vokst opp i Norge, kan det være vanskelig å forestille seg hva det gjør med mennesker å leve i frykt. Selv har jeg hatt en trygg oppvekst i et lite lokalsamfunn der alle kjente alle, der vi kunne sykle hvor vi ville og hvor graden av inkludering var stor. Trengte du hjelp fikk du det. Det var kort vei til skolen, det var rom for de fleste i idrettslaget og min opplevelse var at alle fikk is på 17.mai. Vi var vel så beskyttet som det går an å bli i verden. Når vi nå da ser bilder av lik på gatene i Butsja, med massegraver og dokumentasjon på torturering av ofrene, blir kontrastene så ufattelig store og man kan nesten bli handlingslammet og lure på hva en selv kan gjøre.

For meg har 1.mai vært dagen hvor vi som samfunn, og ikke bare som en samlet fagbevegelse, har kunnet ta til gatene for å vise vår motstand mot overgrep, utnytting og uverdige leve – og arbeidsforhold. Det er dagen hvor vi sammen har kunnet løfte frem verdigrunnlaget til fagbevegelsen, et verdigrunnlag tuftet på solidaritet og demokratiske prinsipper. Dette er dagen hvor vi har løftet i flokk, hvor vi sier i fra at nok er nok og at vi alle står bak kravene som vil gjøre hverdagen og livet bedre for oss alle.

Samlet motstand nytter

Samlet motstand nytter. Det har historien vist oss gang på gang. Norske læreres samlede motstand mot Vidkun Quisling sitt forsøk på å nazifisere skolen i Norge ble for noen dager siden markert i Kirkenes. Det er i år 80 år siden 641 norske lærere ble sendt til tvangsarbeid i Sør – Varanger som følge av at de sto opp mot diktaturet. Parallellen til hva som skjer med russiske lærere er åpenbar, der de pålegges å snakke om det ukrainske folket på svært nedsettende måter kun for at det russiske regimet skal kunne legitimere sine menneskerettighetsbrudd. Historien om hva de norske lærerne gjorde i 1942 er en historie om mot, samhold og det å tørre ofre sin frihet for noe som var større enn dem selv. Er det noe våre lærerkollegaer trenger nå, i alle land hvor myndighetene ønsker indoktrinere, kontrollere og undertrykke, så er det å vite at de har vår støtte på deres side. At våre stemmer taler deres sak, at vi står opp for nettopp frihet, demokrati og solidaritet.

Meklingsfrist

Etter at jeg begynte mitt virke som tillitsvalgt på en ungdomsskole i Ringsaker, har 1.mai fått en tilleggsdimensjon. Annet hvert år symboliserer denne datoen meklingsfristen for hovedtariffoppgjørene i offentlig sektor, på kommunalt og statlig område. Dette året er intet unntak, og det mange av oss som er spente på hva som skjer rundt forhandlingsbordet. For det er ingen tvil om at spennet mellom partene stort, og det er nesten en følelse av at flere års arbeid skal kulminere i dette oppgjøret. Utdanningsforbundet har i en årrekke snakket om rekrutteringskrise for lærere i skoleverket, om en bemanning i barnehagene som er så lav at det faktisk går på helsa til de ansatte løs, om et lønnsnivå i statlig sektor som gjør at utdanningsgruppene opplever et dobbelt tap. Både mot ansatte i privat sektor og internt mot grupper med lavere utdanningsnivå. Situasjonen i offentlig sektor, både på kommunalt og statlig område, er nå så alvorlig at det på sikt vil kunne utgjøre en trussel mot grunnfjellet i velferdsstaten, med stor bruk av ukvalifisert personell og manglende vilkår for lærere i både barnehage og skole. Lederne våre jobber knallhardt hver dag for å få personalkabalene til å gå opp, men sliter selv med for lav administrasjonsressurs, for mange oppgaver og et lønnsnivå som ikke bidrar til rekruttering. Totalen skulle man tro fikk varsellampene til å blinke, men det vi heller møter er en arbeidsgivermotpart i KS som har valgt å svare på rekrutterings – og bemanningsutfordringene med å si at det ikke er så farlig hvilken utdanning og kompetanse den som møter barna har så lenge det er en voksen til stede. Vi har med andre ord en arbeidsgiver som ikke tar sitt ansvar, og som ser ut til å bevisst desimere verdien av den kompetansen og kunnskapen våre medlemmer har. Når søkertallene for samordna opptak 2022, som nylig ble presentert, viser en kraftig nedgang i søkere til både barnehage – og skolerettet lærerutdanning, er det ikke annet en uforståelig at vår arbeidsgiver viser så liten vilje til å bidra til løsninger. Heller velger man å snakke ned kompetansen til lærerne og snakke ned betydningen av lærerutdanning. Det er svært alvorlig.

Brudd i forhandlingene

Mens jeg skriver dette, går de fire forhandlingssammenslutningene til brudd i lønnsforhandlingene, og dermed går oppgjøret til mekling. Den fristen er 23.mai, med første mulige streikedag 24.mai. Steffen Handal, forhandlingsleder for UNIO kommune, uttaler at rammen for oppgjøret var for liten og at det ikke var grunnlag for å fortsette forhandlingene. “Avstanden ble for stor. KS la alt for lite penger på bordet, og rammen ble dermed for liten,” sier Handal.

Ansatte i offentlig sektor har som svært mange andre brettet opp ermene de siste årene. Nå er det nesten ikke mer igjen å brette opp. Likevel ser det ut til at det er akkurat det man må gjøre, en gang til. Da er det viktig å ha med seg grunnverdiene fra fagbevegelsen, de som bør ligge til grunn for alt det vi kjemper for. Frihet, demokrati og solidaritet. Spesielt det sistnevnte er det viktig å vise frem nå, både den internasjonale og interne solidariteten. Skulle det ikke bli løsning hos Riksmekleren er det noen av våre medlemmer som skal ut og streike for våre felles interesser. Det viktigste vi som ikke skal streike kan gi dem er vår støtte og vår solidaritet. Gjennom fellesskapet vinner man frem, og gjennom felleskapet gir vi hverandre den hjelpen vi trenger.

I år kommer det ikke til å mangle på paroler å stille seg bak i 1.maitoget. Jeg håper du også finner noe du kan støtte opp om, og sammen med resten av oss vise at fagbevegelsen fortsatt står sterkt og er den kraften som skal til for å endre samfunnet slik vi trenger det.