Videregående opplæring skal gi elevene solid kompetanse for å møte et stadig mer sammensatt samfunn og et krevende og spesialisert arbeidsliv. I tillegg skal skolen være en trygg arena for trivsel og mestring der elevene opplever en meningsfull hverdag. Den skal ruste elevene for livet etterpå, men samtidig ta høyde for at denne fasen av livet har stor verdi i seg selv.

Opplæringen skal gi elevene ballast til å takle framtidige utfordringer, men også til å mestre livet her og nå. Om vi ikke lykkes med å skape trygghet, trivsel og mestring, vil vi heller ikke lykkes med å forberede dem på fremtiden.

Et godt forhold mellom lærer og elev er grunnleggende for at elevene skal bli sett og kunne få et best mulig utbytte av skoletiden.

Utdanningsforbundet mener det er opplagt at nære og gode bånd knyttes best når lærerdekningen er god. Da har lærerne større muligheter til å se og følge opp hver enkelt elev.

Mangler tall på gruppestørrelser

Alle som har jobbet i videregående vet at klassestørrelsen er viktig for elevenes læringsutbytte. Tidligere var det satt en maksgrense på klassestørrelsen; ikke mer enn 30 elever i klassen i det som før het allmenne fag (studiespesialiserende) og maks 15 elever på yrkesfag. I dag er eneste krav at gruppestørrelsen skal være «pedagogisk forsvarlig» - et svært uklart og tøyelig begrep.

En viktig begrunnelse for å fjerne maksgrensen i 2003 var å legge til rette for en mer fleksibel bruk av lærerpersonalet på skolene. Det var en forutsetning fra Stortinget at fjerning av klassedelingstallene ikke skulle brukes som et sparetiltak i fylkeskommunene.

Offentlige statistikk og rapportering gir dessverre et svakt grunnlag for å følge utviklingen av lærertettheten i videregående opplæring over tid. På oppdrag fra Utdanningsforbundet gjennomførte derfor rådgivingsselskapet Rambøll en kartlegging av faktiske gruppestørrelser i undervisningssituasjonene på utvalgte trinn i videregående opplæring i skoleåret 2017/2018

Ikke overraskende viser rapporten fra Rambøll at ca. en av ti undervisningssituasjoner på studieforberedende og mer enn én av fem på yrkesfag foregår med flere elever enn de gamle maksgrensene tillot.

Mange utfordringer for lærerne

En gjennomgående tilbakemelding fra lærerne i videregående er at det er utfordrende å gi elevene den oppmerksomheten de trenger og fortjener. Utfordringene er mange: I yrkesfaglige program har lærerne ansvar for elever som er fordelt på flere bedrifter som de skal besøke for å skaffe seg et vurderingsgrunnlag. Lærerne på yrkesfag mener dessuten at det er utfordrende å undervise i fellesfag i sammenslåtte grupper: Ikke bare blir gruppene for store, det er også vanskelig å gjøre undervisningen relevant for hver elev i en klasse med elever fra flere forskjellige yrkesfaglige program.

Yrkesfaglærerne har også ved flere anledninger påpekt at HMS-regelverket for bruk av maskiner ofte ikke etterleves. I nesten én av ti tilfeller etterleves det ikke, viser Rambøll-rapporten.

Sammensatte elevgrupper

Reform 94 ga alle elever rett til videregående opplæring. I dag begynner 98 prosent av elevene i hvert årskull i videregående skole. Et gjennomsnittlig klasserom i videregående har med andre ord en minst like sammensatt elevgruppe som en tilsvarende grunnskoleklasse. Men mange videregående skoler er ikke rigget for å ta vare på en så variert og sammensatt elevgruppe på en god nok måte. Dessverre bygger tildeling av ressurser til videregående skoler i noen fylkeskommuner på de samme prinsippene som før reformen.

Et illustrerende eksempel er at omtrent 11 prosent av alle elever på tiende trinn har vedtak om spesialundervisning. Denne andelen faller drastisk til 2,5 prosent når elevene begynner i videregående – selv om de neppe er kvitt utfordringene sine i løpet av sommerferien.

De elevene som likevel får spesialundervisning i videregående, får ikke nødvendigvis den hjelpen de trenger heller. I en betydelig andel av undervisningen i videregående opplæring er det elever med vedtak om spesialundervisning – uten at det er satt inn ekstra undervisningspersonell. Og de gangene det settes inn flere i undervisningen, er dette ofte ansatte uten pedagogisk utdannelse.

I enkelte klasser har halvparten av elevene det vi kaller individuell opplæringsplan (IOP). Noen av dem kommer fra grunnskolen uten å kunne lese ordentlig. Andre har vært kort tid i Norge og begynner rett på videregående. Som lærer er det krevende å få ansvaret for at disse elevene skal nå målene i norskfaget og samtidig ta vare elevene som ligger på et høyt faglig nivå.

Lærerne i videregående opplæring trekker nettopp fram det store spennet i elevenes forutsetninger som særlig utfordrende. De forteller også at kombinasjonen av et høyt antall elever og enkeltelevers utfordringer gjør det vanskelig å motivere elevene og gi dem et godt opplæringstilbud.

Dette er altså virkeligheten i norsk videregående skole: Læreren står i all hovedsak alene i undervisningen.

Læreren må ofte ta eneansvar for elever med spesielle faglige og sosiale utfordringer, uansett om elevene har rett til spesialundervisning eller ikke. Når det settes inn ekstra ansatte, mangler ofte pedagogisk utdannelse eller spesialundervisningskompetanse. Bare en av ti ganger det settes inn ekstra personell i yrkesfag, er vedkommende faktisk lærer.

Flere lærere må til

Å sørge for at flest mulig norske ungdommer kommer gjennom videregående opplæring med studie- eller yrkeskompetanse er viktig. Det er mulig om vi er villige til å investere i fremtiden. Økt lærertetthet har for Utdanningsforbundet høy prioritet på alle nivåer innen utdanningen, også innen videregående opplæring.

Videregående opplæring skal holde et høyt faglig nivå. Det er avgjørende at elevene tilegner seg den kunnskapen de trenger i møtet med universitet og lærebedrift. Derfor er lærernes kompetanse så viktig.

I dag er en femtedel av alle som underviser i videregående ikke kvalifiserte. Det er ikke godt nok! Å sikre at elevene blir undervist av lærere med god pedagogisk og faglig kompetanse har høy prioritet for Utdanningsforbundet.

Vi mener også at det er nødvendig med ordninger som sikrer at flere ukvalifiserte ansatte i videregående opplæring tar lærerutdanning.

Politikerne snakker ofte som om frafallet i videregående er et avvik fra normalen, en slags systemfeil som kan rettes med enkle grep. En slik tilnærming skygger for erkjennelsen av at en gjennomføringsgrad på 90-100 prosent er et svært ambisiøst mål vi aldri har vært i nærheten av tidligere. Disse skyhøye ambisjonene må følges opp med tilsvarende innsats og ressurser!