FNs kvinnekonvensjon – etterlever Norge den?

Faktaark  3  /  2018

Forsiden på faktaarket om FNs kvinnekonvensjon
Faktaarket presenterer FNs kvinnekonvensjon og hvilke forpliktelser Norge har i henhold til den.

Likestilling er et prinsipp i alle menneskerettighetsavtaler, men kvinner blir fortsatt undertrykket over hele verden. FNs kvinnekonvensjon skal beskytte kvinners rettigheter, og forsterke likestillingsartiklene i andre menneskerettighetskonvensjoner.

Publisert 08.03.2018

Last ned faktaarket: FNs kvinnekonvensjon – etterlever Norge den? Faktaark 3:2018

Hvert fjerde år må Norge rapportere om hvordan myndighetene etterlever forpliktelsene vi har når det gjelder FNs kvinnekonvensjon. Norske myndigheter forsvarte sin siste rapport senhøstes 2017.

I tillegg til myndighetenes rapport får FNs kvinnekomité også supplerende rapporter (‘skyggerapporter’) fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og fra organisasjoner for sivilt samfunn (ikke-statlige organisasjoner). Kvinnekomiteen hadde samtaler med skyggerapportørene.

Fakta

1967: FNs erklæring om kvinners rettigheter, som var et resultat av iherdig jobbing fra FNs kommisjon for kvinners rettigheter (Commission on the Status of Women, CSW).

1979: Kvinnekonvensjonen, The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, CEDAW, ble vedtatt, og trådte i kraft fra 1981. Norge ratifiserte konvensjonen samme år.

1982: FNs kvinnekomité («The CEDAW-Committee») ble etablert, og har i oppgave å overvåke oppfølgingen av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Ekspertene oppnevnes av stater, men skal opptre uavhengig og upartisk.

1995: FNs verdenskonferanse om kvinner i Beijing vedtok en handlingsplan som skulle sikre kvinners rettigheter.

Årlig blir det avholdt CSW-møter for å følge opp handlingsplanen fra Beijing. Norske myndigheter oppnevner en delegasjon for disse møtene, hvor kvinneorganisasjoner og fagbevegelse deltar.

Også internasjonal fagbevegelse deltar i CSW-møtene. Education International, den verdensomspennende organisasjonen for fagforeninger i utdanningssektoren der Utdanningsforbundet er medlem, stiller alltid med en delegasjon.

Kvinnekonvensjonen

Kvinnekonvensjonen skal sikre at kvinner har de samme rettighetene som menn. Den omtaler alle sider ved kvinners deltakelse i samfunnslivet og skal sikre at de ikke diskrimineres i familien, i utdanningssystemet eller i arbeidslivet, og at de kan delta politisk på lik linje med menn. Kvinners rett til godt helsestell, ikke-diskriminering i det økonomiske liv og like juridiske rettigheter er også omtalt i konvensjonen.

Selv om likestilling er et prinsipp i alle menneskerettighetsavtalene, undertrykkes kvinner fortsatt over hele verden. Målet med konvensjonen er derfor å beskytte kvinners rettigheter, og forsterke likestillingsartiklene i de andre menneskerettighetskonvensjonene.

Den engelske betegnelsen på kvinnekonvensjonen er The Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, forkortet CEDAW. 190 av FNs 195 medlemsland har ratifisert avtalen.

Kvinnekonvensjonen er norsk lov

Konvensjoner i FN-systemet signeres og ratifiseres senere i det enkelte land for å gjelde nasjonalt. I Norge har vi inkorporert blant andre FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Det betyr at konvensjonens fulltekst gjelder som norsk lov, og ved motstrid med annen lov skal kvinnekonvensjonens bestemmelser gjelde.

Norge har dermed gitt kvinnekonvensjonen en særlig sterk stilling i norsk rett, som innebærer at norske domstoler på selvstendig grunnlag kan anvende den på konkrete saksforhold. Dette kan føre til at annen lovgivning blir tolket innskrenkende eller satt til side

Skyggerapportering

«Skyggerapportene» supplerer rapporten fra den norske regjeringen. Den kommenterer FN-komiteens tidligere kritikk og tilrådinger samt beskriver hvordan kvinnekonvensjonen etterleves per dags dato.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har et lovfestet ansvar for å føre tilsyn med om norsk lov, politikk og forvaltningspraksis er i samsvar med konvensjonen. LDO leverer derfor en egen skyggerapport. Mens flere organisasjoner som representerer interesse- og fagorganisasjoner, som Unio, LO, Norsk sykepleierforbund og Utdanningsforbundet leverte sist en felles rapport, som ble samordnet av FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål.

Skyggerapporten fra LDO

LDO er opptatt av at forventingene og forståelsen av kjønnsrollene fortsatt er tradisjonelle og trange, og følger stereotypisk tankegang og handlingsmønster. Dette bidrar blant annet til å begrense jenter og gutters valgmuligheter, noe vi ser i valg av utdanning, arbeid og organisering av omsorgsoppgaver i familien, med mer.

LDO har også særlig oppmerksomhet på digitale og sosiale medier som en voksende arena for trakassering og overgrep mot jenter og kvinner.

LDO mener å se en tendens til at likestillingshensyn viker når det utformes ny politikk, lovforslag og forvaltningspraksis.

Kjønnsnøytraliseringen i lovverket tar ikke hensyn til ulikestilling mellom kvinner og menn.

Skyggerapporten fra sivilt samfunn

Et hovedpunkt i rapporten er at Norge har kjønnslikestillingspolitiske utfordringer av strukturell karakter; et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinners arbeid lønnes dårligere enn menn, et stabilt likelønnsgap og ufrivillig deltid og belastende arbeidstidsordninger i kvinneyrker, pensjons- og yrkesskadeforsikringssystemene tar ikke høyde for kvinners og menns ulike yrkesmønstre. Det er også et samfunnsproblem at kvinners rettigheter blir innskrenket ved å henvise til tradisjoner, religion, og kultur.

Andre innvendinger er:

  • kunnskap om FNs kvinnekonvensjon må spres i samfunnet
  • etablering av landsdekkende pedagogisk satsing på likestilling er nødvendig
  • strukturelle mottiltak for å begrense kjønnsstereotypiske utdannings- og yrkesvalg
  • økt verdsetting av arbeid utført i de kvinnedominerte yrkene
  • skolerådgivningstjenesten er viktig for å motvirke kjønnsstereotypiene i yrkes- og utdanningsvalg
  • muligheten for midlertidige arbeidskontrakter etter arbeidsmiljøloven må reverseres
  • myndighetene har en jobb å gjøre for å få arbeidslivets parter til å redusere lønnsgapet mellom menn og kvinner

FN-komiteens krav til den norske regjeringen

FNs kvinnekomité uttrykker bekymring over avviklingen av likestillingsloven og innføringen av en likestillings- og diskrimineringslov, fordi man er redd dette kan svekke kvinners vern mot diskriminering og medføre individualisert diskriminering av kvinner.

Komiteen ber norske myndigheter følge opp innføringen av den nye likestillings- og diskrimineringsloven og være særlig oppmerksom på betydningen av strukturelle tiltak for å oppnå kjønnslikestilling. Regjeringen oppfordres også til å gjeninnføre rapporteringsplikten for både private og offentlige arbeidsgivere.

Komiteen er bekymret for at delingen av Likestillingsnemnda og -ombudet skal føre til et svekket tilbud i en overgangsperiode. Man oppfordrer til å styrke LDO slik at det kan behandle individuelle saker og dermed hjelpe kvinner til å fremme sine saker for nemnda, særlig i saker der flere diskrimineringsgrunnlag spiller sammen (såkalt interseksjonalitet). Kvinnekomiteen mener også at nemnda bør få mulighet til å tilkjenne kompensasjon i arbeidslivssaker og i saker om seksuell trakassering. Komiteen anmoder videre om at det ikke blir foretatt budsjettkutt til frivillige organisasjoner som bistår kvinner med fri rettshjelp.

Én av tilrådingene omhandler stereotypier i skolen og hatefulle ytringer inkludert i straffelovens § 185. For utdanningssystemets særlige rolle og utfordringer tilrås det å motarbeide kjønnsstereotypiske utdanningsvalg, sørge for midlertidige tiltak for å sikre at kvinner blir bedre representert i høyere akademiske stillinger og redusere frafall i videregående skole blant ungdom med migrasjonsbakgrunn.

Komiteen legger også vekt på den avgjørende rollen Stortinget har for å sikre full implementering av konvensjonen, og ber lovgiver invitere sivilt samfunn til en diskusjon om komiteens tilbakemeldinger.

Likestilling – vanskelig å enes om internasjonalt

Kvinnekonvensjonen anses som en av de mest problematiske av FNs menneskerettighetskonvensjoner, ettersom likestilling oppfattes svært forskjellig i ulike deler av verden. Mer enn tjue år etter at handlingsplanen fra Beijing ble vedtatt, er det fremdeles slik at ingen land har oppnådd full likestilling for jenter og kvinner. Dette kommer til uttrykk på det årlige møtet i FNs kvinnekommisjon (CSW), hvor representanter fra hele verden møtes for å enes om et sluttdokument for hvordan full likestilling skal oppnås. Møtet i 2018, CSW-62, finner sted i mars, og omhandler kvinners særlige utfordringer på landsbygda.

Temaet for møtet i FNs kvinnekommisjon (CSW) i 2017 var kvinner og arbeidsliv. Arbeidslivets parter med blant annet hovedorganisasjonenes kvinnelige ledere var invitert med i den norske delegasjonen. Ragnhild Lied, leder i Unio, var en av deltakerne.

Education International deltar alltid med en delegasjon. Det samme gjør representanter for annen internasjonal fagbevegelse, der Unio deltar. Fagbevegelsens oppgave er å påvirke egne nasjonale delegasjoner og dermed sluttdokumentet for møtet.

Innholdet i denne publikasjonen er forankret i Utdanningsforbundets politikk og verdigrunnlag, men er ikke behandlet i Utdanningsforbundets politisk ansvarlige organer før den blir offentliggjort.