Grønn fagforening – om fagforeningers bidrag til et bærekraftig arbeidsliv

Temanotat  2  /  2017

Temanotatet spør hvordan fagbevegelsen kan bidra i det grønne skiftet. Foto: Tanya Nymo Pedersen

Samfunnet står overfor en stor omstilling som følge av klimaendringene. Hvilken rolle skal fagbevegelsen spille i det grønne skiftet?

Publisert 01.03.2017

Temanotat 2/2017: Grønn fagforening – om fagforeningers bidrag til et bærekraftig arbeidsliv

1. Aktualitet

«Det grønne skiftet» ble kåret til årets nyord i 2015. Uttrykket betegner en overgang fra et samfunn basert på bruk av fossil energi, til et samfunn med bedre ressursutnyttelse og bruk av fornybar energi. Reduksjon i klimagassutslipp er ventet å få stor betydning for nasjonal politikk på alle samfunnsområder og vil medføre betydelige omstillinger. Arbeidstakerorganisasjonens rolle i et grønt skifte er tema for dette notatet. Målet med notatet er å stille spørsmål om hva begrepet «grønt» kan innebære for en fagforening, og da spesielt i forbindelse med arbeidslivspolitikk.

 

Fotnote: fornybar energi

Det finnes flere definisjoner på begrepet grønt skifte. Anders Bjartnes gir denne: «En ustoppelig, vedvarende endringsprosess som favner alt som gir større ressursproduktivitet og lavere utslipp.» (Bjartnes 2015).

2016 gikk inn i historien som året da verdens første bindende og reelt forpliktende globale klimaavtale, Paris-avtalen, trådte i kraft. Paris-avtalen er per januar 2017 ratifisert av over 100 land, inkludert Norge. Avtalen er basert på det såkalte togradersmålet, det vil si målet om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige to grader, og etterstrebe at oppvarmingen ikke øker mer enn 1,5 grader over nivået fra før industrialiseringen. Dette for å unngå omfattende klimaendringer. At det pågår en global oppvarming er nå dokumentert, og denne oppvarmingen kan blant annet observeres gjennom mer regn, tørke, varmere hav og reduksjon av sjøis (Norsk klimastiftelse 2016).

Politikere, næringsliv og miljøvernorganisasjoner, alle snakker om det grønne skiftet. Bak ordbruken skjuler det seg skillelinjer og ulike forståelser. I debatten om klima og det grønne skiftet er så godt som alle enige om at det haster, og at endring må komme og at omstillingen samfunnet står foran kan bli krevende. Politikere kan komme til å måtte ta upopulære valg, og som Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker uttalte: «Vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det».

EU har alt redusert sine klimagassutslipp med 24 prosent siden 1990. Sammen med EU har Norge forpliktet seg til en reduksjon av klimagassutslipp på 40 prosent innen 2030. Så langt har Norge ikke redusert utslippene. Skal Norge oppfylle forpliktelsen, må det kuttes 800 000 tonn karbon hvert år framover. Men anslag gjort av CICERO viser at reduksjonen i karbonutslippet i statsbudsjettet for 2017 er langt fra tilstrekkelig, selv om budsjettet ble omtalt som det grønneste budsjettet noen sinne.

 

Fotnote: innen 2030

Utslippene som skal kuttes 40 prosent hjemme er i såkalt ikke-kvotepliktig sektor, det vil si transport, bygninger, avfall og jordbruk. Industrien, inkludert oljesektoren, hører inn under kvotepliktig sektor. Her vil Norge få samme anledning som EUs medlemsland til å kjøpe kvoter fra andre land som er med i systemet, for å slippe å ta hele kuttet hjemme. (CICERO 2016; Norsk klimastiftelse 2016)

I tillegg til Paris-avtalen er Norge også bundet av FNs bærekraftsmål. Bærekraftsmålene ble vedtatt høsten 2015 (se figur 1), og tar sikte på å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Målene reflekterer de tre dimensjonene innen bærekraftig utvikling; 1) klima og miljø, 2) økonomi og 3) sosiale forhold. Disse tre dimensjonene henger sammen. FNs bærekraftsmål er universelle mål som skal være retningsgivende for politikkutformingen i alle land. Disse bærekraftsmålene treffer også kjerneoppgavene til fagbevegelsen, som tradisjonelt har arbeidet mest med de to siste dimensjonene – økonomi og sosiale forhold. Når vi videre i dette notatet drøfter aspekter ved hva det vil si å være en «grønn fagforening», er det synonymt med hva det vil si å være en «bærekraftig fagforening».

 

Fotnote: bærekraftig utvikling

Jf. FNs bærekraftsmål – 17 mål for en bærekraftig utvikling. Faktaark 2016:3, Utdanningsforbundet

Figur 1: FNs bærekraftsmål

Kilde: fn.no

I FNs bærekraftsmål inngår utryddelse av ekstrem fattigdom og styrking av velferdstilbud. Miljø og klima er innarbeidet i, og skal være en del av løsningen i målene knyttet til energi, økonomisk vekst og industrialisering. Teknologioptimismen – det vil si troen på at teknologi vil løse utfordringer – og i tillegg den sterke koblingen mellom økonomisk vekst og bærekraft, blir kritisert av den delen av klima- og miljøbevegelsen som mener det er nødvendig å endre på vestens forbruksmønster.

Økonomisk og industriell vekst har tradisjonelt gjerne stått i et motsetningsforhold til miljø- og naturvern. Dette motsetningsforholdet lever delvis videre også i dagens klima- og miljødebatt. Som en forenkling kan vi tegne opp tre posisjoner, eller idealtyper: Den første posisjonen innebærer å fortsette som før, noe som innebærer å la industriell og økonomisk vekst prioriteres. Den andre posisjonen er en både og-posisjon som kombinerer økonomisk vekst og et grønt skifte, hvor vekst skal inngå som en forutsetning for å lage effektive klimaløsninger. Dette er kanskje den mest utbredte posisjonen, både hos de største politiske partiene og fagbevegelsen. Den tredje posisjonen er å tenke at et grønt skifte må medføre en transformasjon av samfunnet, en dreining til økologisk tenkning som inkluderer reduksjon i produksjon og forbruk.

 

Fotnote: produksjon og forbruk

Kategoriseringen baserer seg på inndelingen som sosiologen Svein Hammer gjør i boka Fra evig vekst til grønn politikk. Samfunnsutvikling i brytningen mellom tre diskurser. Hammer beskriver tre diskurser: a) en sterk og uimotståelig vekstdiskurs, b) en både/og-diskurs med ambisjon om å forene vekst og miljø, c) en økologisk diskurs som åpner for et annerledes, grønt samfunn (Hammer 2016).

2. Unio og Utdanningsforbundets klima- og miljøpolitikk

Unio, hovedsammenslutningen som Utdanningsforbundet er en del av, vedtok i 2015 at det å arbeide for et mer klimavennlig samfunn skal være et satsingsområde. I Unios klimapolitikk heter det blant annet at:

«En overgang til en grønnere økonomi vil medføre ny produksjon, nytt konsum og ny sysselsetting.»

Samtidig vil Unio bevare og forbedre den norske velferden, ha fortsatt økt verdiskaping og høy sysselsetting.

Unios klimapolitikk gjenspeiles i stor grad i Utdanningsforbundets klima- og miljøpolitikk, men sistnevnte legger større vekt på temaet utdanning og klima. Utdanningsforbundet fikk sin første handlingsplan for klima og miljø i 2011. Handlingsplanenes innsatsområder og tiltak dreier seg om Utdanningsforbundets rolle som utdanningspolitisk aktør og profesjonsutøver, samt som samfunnsaktør og aktør på arbeidsplassen.

Engasjement i klima- og miljøspørsmål har så langt vært tydeligst i arbeidet med det profesjonsfaglige gjennom det som betegnes som utdanning for bærekraftig utvikling. I dette ligger oppgaver knyttet til lærerrollen og det samfunnsmandatet som lærerne har, ved å sørge for læring, utvikling og danning av kommende generasjoner (Utdanningsforbundet 2009b, 2011, 2014). Utdanningsforbundet har siden 2012 engasjert seg i arbeidet med å inkludere utdanning i FNs bærekraftsmål. Læreplanverket i skolen og rammeplanene i barnehagene fornyes nå av myndighetene, og Utdanningsforbundet er blant dem som mener at det må legges vekt på bærekraftig utvikling i lærerplaner og rammeplaner. Dette temanotatet vil ikke gå særskilt inn på utdanning for bærekraftig utvikling, da det allerede foreligger et temanotat om emnet (Utdanningsforbundet 2012).

Som nevnt ovenfor har Utdanningsforbundet ambisjoner for klima- og miljøarbeid også som samfunnsaktør og aktør på arbeidsplassen. Tiltakene som omhandler Utdanningsforbundet som aktør på arbeidsplassen har vært blant de mest konkrete. Dette har blant annet handlet om skolering av lokale tillitsvalgte slik at disse skal kunne medvirke til å gjøre arbeidsplassene mer klima- og miljøvennlige. I kapittel 3 skal vi se nærmere på hva lokalt arbeid kan bestå av.

Utdanningsforbundet vedtok på landsmøtet i 2009 følgende uttalelse relatert til sitt samfunnsansvar i klima- og miljøsammenheng:

«Vi må som fagforening også erkjenne at vi, sammen andre sentrale aktører i arbeidslivet, har et medansvar for årsaken til klimautfordringene. Det stiller krav til den rollen vi må spille framover for å bidra til å løse disse utfordringene.» (Utdanningsforbundet 2009a).

Og i Utdanningsforbundets nåværende overordnede politikk, Vi utdanner Norge, heter det at:

«Utdanningsforbundet vil arbeide for å oppnå mål innanfor klima- og miljøspørsmål ved å påverke nasjonale styresmakter, arbeidsgjevarar, samarbeidspartnarar og gjennom internt arbeid i eigen organisasjon.» (Utdanningsforbundet 2015)

Vi kan derfor hevde at Unio og Utdanningsforbundet ønsker å se klima- og miljøspørsmål i sammenheng med arbeidslivspolitikken. Et av målene med dette temanotatet er å bidra til at dette feltet blir drøftet i organisasjonen.

3. Tenke globalt og handle lokalt – med hjelp av lov og avtaleverk

«Tenke globalt, handle lokalt» – dette har lenge vært et slagord i arbeidet med klima og miljø, og beskriver hvordan utfordringer må løses. Arbeidslivet i Norge kjennetegnes av et utstrakt samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, sentralt og ikke minst lokalt. Det norske partssamarbeidet hevdes å ha bidratt til å gjøre norsk arbeidsliv omstillingsdyktig, produktivt og innovativt. Historikk og dagens praksis taler dermed for at fagforeninger bør kunne spille en viktig rolle, både lokalt og sentralt, i en såkalt grønn omstilling.

 

Fotnote: produktivt og innovativt

Les mer om dette i Utdanningsforbundets temanotat 3/2016: Lokalt partssamarbeid – om faglig utviklingsarbeid basert på norske samarbeidstradisjoner.

Hvordan og i hvilke fora kan tillitsvalgte og ansatte medvirke til å gjøre arbeidsplassene mer klimavennlige? Her er det flere muligheter. Verneombud og arbeidsmiljøutvalg kan, med hjemmel i lov- og avtaleverk, arbeide for å inkludere klima- og miljøtiltak i HMS-arbeidet. Ansattrepresentanter i styrer kan fremme miljø- og klimavennlig tiltak igjennom sine styreverv. Det samme kan fagforeningenes tillitsvalgte gjøre i de fora der de samarbeider med ledelsen. Både arbeidsmiljøloven og hovedavtalene gir fagforeningenes tillitsvalgte rett til representativ medvirkning på arbeidsplassen. I hovedavtalene i staten og i Spekter er det i tillegg uttalt eksplisitt at klima og miljø er en del av partsamarbeidet og medbestemmelsesordningene (Hovedavtalen i staten 2016, Hovedavtalen i Spekter 2016). De tillitsvalgte fra fagforeningene kan ha stor innflytelse, og mange fagforeninger arbeider aktivt med å heve kompetansen til sine tillitsvalgte innen miljø- og klimaspørsmål.

I boka «Klimavennlige handlinger på arbeidsplassen», utgitt av LO og Unio i 2009, er de lokale tiltakene knyttet til valg som blir gjort med hensyn til transport, energi, avfall og innkjøp. Boka inneholder mange konkrete tips og viser for eksempel hvordan man kan arbeide for å oppfylle krav til miljøsertifisering, få ned antall flyreiser i jobbsammenheng, finne bedre kildesorteringsløsninger og investere i energieffektivisering av bygninger.

Mange klima- og miljøtiltak kan gjøres lokalt, skjønt det å «tenke global, handle lokalt» er adskillig lettere sagt enn gjort – både for et enkeltindivid og for et lokallag i en fagforening. I kapitlene som følger flytter vi blikket fra mikronivå til makronivå, og ser nærmere på fagforeningens rolle som arbeidspolitisk aktør og samfunnsaktør.

4. Fagbevegelsens krav om rettferdig omstilling

«Ingen jobber på en død planet». Dette har vært slagordet for den internasjonale fagbevegelsens klimaarbeid. Paraplyorganisasjonene European Trade Union Confederation (ETUC) og International Trade Union Confederation (ITUC) representerer 180 millioner arbeidstakere over hele verden. ITUC er opptatt av menneskerettigheter, utjevning av sosiale ulikheter, antidiskriminering og internasjonal solidaritet. Et nytt og sentralt krav for ITUC har de siste ti årene vært at omstillingen til et mer klimavennlig og bærekraftig samfunn må skje på en rettferdig måte – «Just transition» – på norsk «rettferdig omstilling».

Rettferdig omstilling er blitt et nøkkelbegrep, og handler om at det må skapes nye grønne arbeidsplasser, samtidig som sårbare og utsatte grupper blir tatt vare på. Internasjonal fagbevegelse har helt siden klima-toppmøtet i København i 2009 kjempet for å få inn prinsippene om en rettferdig omstilling i klimaavtalene, og i Paris-avtalen ble prinsippene om rettferdig omstilling innarbeidet. I Marrakech i 2016 ble det besluttet at en egen ekspertgruppe skal vurdere rettferdig omstilling nærmere, og at temaet vil bli satt på agendaen under partsmøtet i Bonn i 2017.

Figur 2: Hovedkrav* fra ITUC

*Hovedkravene fra ITUC handler om å skape grønne arbeidsplasser, gi støtte til klimatiltak, ivareta de svakeste og sikre at omstillingen skjer på en rettferdig måte.
Kilde: ITUC (2016)

I Norge er hovedsammenslutningene Unio, LO og YS tilsluttet ITUC og de støtter ITUCs arbeid for rettferdig omstilling. I 2015 gikk disse hovedsammenslutningene sammen om å oppfordre de norske myndighetenes forhandlingsdelegasjon om å støtte den internasjonale fagforeningenes krav om at Paris-avtalen skulle ha en referanse til rettferdig omstilling.

Kravet om rettferdig omstilling fremmes i dag av både fagforeninger og klimapolitiske allianser, som for eksempel Klimavalgalliansen. Klimavalgalliansen er en breddeallianse bestående av rundt 50 organisasjoner som spenner over kirken og kristelige organisasjoner, fagforeninger, barne- og ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og vitenskapelige foreninger, i tillegg til de fleste av miljøorganisasjonene. I forkant av valgene fra 2013 av har alliansen stilt krav om en mer ansvarlig og offensiv klimapolitikk, herunder brems i norsk oljeutvinning og økt satsing på utvikling av nye, grønne arbeidsplasser. Klimavalgalliansen er delvis overlappende med Broen til framtiden, en årlig klimakonferanse skapt gjennom samarbeid mellom fagbevegelse, miljøorganisasjoner, kirke og forskere. Ingen Unio-forbund har så langt valgt å slutte seg til disse alliansene.

 

Fotnote: Broen til framtiden

Så langt har alliansen gitt ut flere temabøker og arrangert fire konferanser. Parolen sammenfaller i stor grad med parolen til Klimavalgalliansen. En av bøkene er Andreas Ytterstads 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! For en klimaløsning nedenfra (Ytterstad 2013).

5. Trepartssamarbeid for grønn omstilling?

En større bevissthet om klima- og miljøspørsmål har gradvis vokst fram i den norske fagbevegelsen de siste årene. Hovedsammenslutningene har i dag politikkdokumenter som omhandler arbeid for klima og miljø. Samtlige hovedsammenslutninger ønsker å være seg sitt ansvar bevisst som samfunnsaktører og fagforeninger, og de overordnede betraktningene omkring klimaspørsmål er relativt lik.

Politikkdokumentene inneholder gjerne lister med innspill til samfunnsmessige tiltak, og hovedsakelig handler dette om hva arbeidstakerorganisasjonene mener myndighetene skal bidra med, eksempelvis gjennom utdanning, forskning, subsidier, støtte til innovasjon, endring av lover, innføring av klimalov, tilskudd, skatt og avgifter. Politikkdokumentene er generelt vagere når det handler om hva fagbevegelsen selv konkret skal foreta seg og bidra med innen arbeidslivspolitikk og klima.

I internasjonal fagbevegelse inngår sosial dialog som et viktig verktøy for å kunne oppnå rettferdig omstilling. Sosial dialog spiller også en nøkkelrolle i arbeidet til ILO, FNs særorganisasjon for arbeidslivet, der styrking av sosial dialog mellom partene i arbeidslivet er en av ILOs fire strategiske målsetninger (ILOs hjemmeside). Sosial dialog handler ikke bare om dialog mellom partene i arbeidslivet, men kan også inkludere alle former for forhandling, rådføring og meningsutveksling mellom representanter for arbeidstakere, lokalsamfunn, arbeidsgivere og myndigheter i spørsmål som knytter seg opp til arbeidsliv og velferd (ILOs hjemmeside). ITUC anbefaler at man gjennom sosial dialog bør bli enige om bindende omstillingsplaner og strategier for hvordan ulike sektorer skal gjennomføre overgangen til et lavkarbonsamfunn.

Norge har lange tradisjoner for sosial dialog, både i form av samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men også i form av det vi kaller trepartssamarbeid. Myndighetene tar partene i arbeidslivet med på råd, og partene har innflytelse på myndighetenes politikkutforming i spørsmål som omhandler arbeidsmarked, lønn og samfunnsøkonomi. Et av de formaliserte møtepunktene er Kontaktutvalget, et utvalg bestående av partene i arbeidslivet som skal samordne lønnsoppgjørene. Samarbeidet med og innflytelseskraften til organisasjonene har vært varierende. Men når det har oppstått kriser i norsk økonomi eller i arbeidsmarkedet, har det vært tradisjon for at arbeidslivsorganisasjonene og myndighetene finner løsninger sammen.

I lønnsoppgjørene innebærer trepartssamarbeidet at forhandlingene om tariffavtaler og lønn foregår mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, med staten som tredje part. Staten har da rolle som tilrettelegger og bidragsyter, henholdsvis gjennom en meglerfunksjon, og ved å gi direkte eller indirekte økonomiske bidrag i store tariffoppgjør – for eksempel i form av bidrag til AFP eller redusert arbeidsgiveravgift. De mer indirekte bidragene har bestått av generelle velferdsordninger, som folketrygd og sykelønnsordninger. Her må det tilføyes at i lønnsoppgjørene i offentlig sektor er staten en direkte part. Samarbeidet mellom de tre partene i etterkrigstiden kan noe forenklet sies å ha vært tuftet på felles målsettinger om produktivitetsvekst, lav arbeidsledighet og gode velferdsordninger (Heiret m.fl. 2003). Et viktig bidrag fra fagbevegelsen har bestått i å tilpasse lønnsveksten til den økonomiske situasjonen gjennom sentrale tarifforhandlinger og moderate lønnsoppgjør, for på den måten å styrke produktiviteten i norsk industri.

Et eksempel på hvordan man gjennom trepartssamarbeidet har forsøkt å bidra til å løse kriser i samfunnet finner vi tidlig på 1990-tallet. Norge stod da for første gang siden krigen overfor massearbeidsledighet. Medlemmer fra alle politiske partier samt LO og NHO deltok i «Sysselsettingskommisjonen», der man ble enige om solidaritetsalternativet. Solidaritetsalternativet var kort fortalt et inntektspolitisk samarbeid som innebar at partene fra 1992–1998 skulle gjennomføre moderate lønnsoppgjør, mot at regjeringen blant annet innførte ulike sysselsettingstiltak, opplæringstiltak og reformer rettet mot arbeidsledige.

Norsk økonomi kom seg på fote igjen. Hvor riktige og viktige de moderate oppgjørene var som krisetiltak, er det delte meninger om (Heiret m.fl. 2003). Lønnsveksten til ledere og funksjonærer i det private ble i mindre grad holdt i tømme, og i kombinasjon med at lavtlønte ble prioritert, medførte dette at utdanningsgruppene i offentlig sektor sakket akterut lønnsmessig (NOU 2013: 13, Unio 2016b).

Under forhandlingene om solidaritetsalternativet på 1990-tallet bestod arbeidslivspartene kun av LO og NHO. Andre fagforeninger og arbeidsgiverforeninger ble på 1990-tallet holdt utenfor, noe som skapte misnøye (Heiret m.fl. 2003). I dag er alle de store organisasjonene i arbeidslivet inkludert i trepartssamarbeidet.

På NHOs årskonferanse i januar 2016 lanserte NHO-sjef Kristin Skogen Lund og LO-leder Gerd Kristiansen de de kalte en ny versjon av solidaritetsalternativet, nemlig bærekraftsalternativet (NHO 2016). De uttalte at de framover ønsket å samarbeide for å skape flere jobber og et bærekraftig arbeids- og næringsliv. Utfordringene som ble nevnt var: teknologisk utvikling, økende arbeidsledighet, flyktningstrømmen, oljebrems og lavutslippsomstillingen og unge utenfor arbeidslivet. I likhet med 1990-tallets solidaritetsalternativ skulle også bærekraftsalternativet inkludere moderate lønnsoppgjør. Lønnsoppgjøret 2016 ble moderat, og enkelte tiltak nevnt av LO og NHO i januar 2016 er kommet i gang. Alle hovedorganisasjoner i arbeidslivet har f.eks. i 2016 undertegnet en samarbeidserklæring om raskere integrering av flytninger, samt Nasjonal kompetansestrategi 2017–2021. Tiltak direkte knyttet til oljeutvinning og omstilling til et lavutslippssamfunn har uteblitt, og selve begrepet bærekraftsalternativet har så langt ikke fått noen større utbredelse.

 

Fotnote: større utbredelse

Et søk på ordet bærekraftsalternativ i medieovervåker Retriever viser 71 treff i januar og februar 2016. Deretter totalt fem treff fra mars 2016 til januar 2017.

 

Fotnote: 2017–2021

«Omstilling av norsk arbeidsliv skjer kontinuerlig. I årene fremover vil teknologiutvikling, klimautfordringer, internasjonalisering, endring i næringsstruktur, innvandring og aldring av befolkningen påvirke kompetansebehovene på alle områder i arbeidslivet. De raske endringene i teknologi og arbeidsliv tilsier økt behov for livslang læring». Sitat fra Nasjonal kompetansestrategi (Kunnskapsdepartementet 2017).

Behovet for å inkludere arbeidslivets parter i arbeidet med å iverksette gode løsninger på klima- og miljøutfordringer har lenge vært påpekt av alle hovedsammenslutninger. I 2010, under Stoltenberg II-regjeringen, ble det derfor tatt initiativ til å opprette et treparts klimaråd. Arbeidslivets klimaråd hadde sitt oppstartsmøte i februar 2011. Målsettingen var at representanter fra myndighetene og arbeidslivsorganisasjonene skulle forankre klimaspørsmålet i arbeidslivet. Rådet rakk aldri å bli et etablert møtested (Brev fra hovedsammenslutningene til regjeringen 2013).

Etter regjeringsskiftet tok YS, LO, Unio og Akademikerne i 2013 initiativ til å etablere Arbeidslivets klimaråd på nytt. Svaret fra regjeringen var klima- og miljøministerens klimaråd, som hadde sitt første møte 16. desember 2014. «Klimarådet blir en av flere arenaer framover for å sikre god dialog om klimapolitikken og den nødvendige omstillingen til lavutslippssamfunnet», uttalte daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Klima- og miljøministerens klimaråd er bredt sammensatt av representanter for næringsliv, arbeidslivsorganisasjoner, miljøorganisasjoner og forskere. Dette til forskjell fra Arbeidslivets klimaråd, som kun bestod av partene i arbeidslivet, men nettopp derfor hadde et større potensiale for å kunne initiere et forpliktende partssamarbeid.

Klima- og miljøministerens klimaråd har i sine to første leveår hatt flere møter, men har etter etableringen i liten grad vært synlig i offentligheten. Rådet framstår mest som en arena for nyttige, men uforpliktende drøftinger. Ragnhild Lied, Unios leder og medlem i klimarådet, etterlyser et mer forpliktende klimasamarbeid mellom partene:

«Men framleis er det noko som manglar: eit organisert og systematisk samarbeid mellom arbeidstakarsida, arbeidsgjevarsida og regjeringa på eit av tidas mest sentrale politikkområda». (Lied 2016)

Dersom partene hadde fått reetablert Arbeidslivets klimaråd, hva kunne innholdet i et organisert og systematisk samarbeid om miljø- og klimaarbeid – et bærekraftsalternativ – bestå av? Forslagene fra hovedsammenslutningene om hva statens bidrag til et grønt skifte kan være, er mange: investeringer i forskning og innovasjon og arbeidsmarkedstiltak og kompetansemidler for arbeidsledige som må omskolere seg, for å nevne noe. Hva partene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, i arbeidslivet skal bidra med, framstår fortsatt som åpent.

6. Tariffavtalene – et verktøy for endring?

I Unios handlingsplan for klima og miljø heter det at:

«Privat forbruk utgjør en av de største klimagassutslippkildene. Tariffavtaler som virkemiddel for å redusere klimagassutslipp må utredes» (Unio 2015a).

Nedenfor skal vi gi eksempler på hva dette kan innebære.

En sentral arena for partsamarbeid i arbeidslivet er tariffavtaleforhandlingene. Her inngår arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene kollektive avtaler om lønn og arbeidsvilkår, som er bindende for sine medlemmer. Fagforeningenes mest konkrete verktøy og største kilde til makt og påvirkning kan hevdes å ligge i tarifforhandlinger (Agenda 2016a). Partene står fritt til hva de ønsker å avtale seg imellom.

Avtalene inneholder bestemmelser om arbeidstid, lønnsvilkår, sykelønn og andre elementer som berører arbeidsforholdet. Eksempler på hva «grønne» tariffbestemmelser kunne være, er innføring av insentiver som belønner klimavennlige handlinger, f.eks. godtgjøring for bruk av sykkel eller kollektivtrafikk. Eksemplene er kanskje vanskelig å gjennomføre, lite rettferdig mht. hvem som har mulighet ut fra geografi, kollektivnett og tilrettelegging for sykkel m.m. Men eksempelet illustrerer en mulighet som i liten grad er utforsket av partene i arbeidslivet.

Lønn og arbeidstid inngår som en sentral del av tariffavtalene, og lønnsutviklingen styres av partene i tariffoppgjør. Privat forbruk har sammenheng med arbeidstakernes kjøpekraft. Noe av det fagforeninger har arbeidet mest med siden 1800-tallet er å øke arbeidstakernes lønn, og dermed kjøpekraft, og med å redusere antall arbeidstimer (Bergsli 2015). Produktivitetsvekst som arbeidstakerne skal få sin del av i et tariffoppgjør, tas vanligvis ut i form av lønn eller i form av tid.

 

Fotnote: redusere antall arbeidstimer

Kortere arbeidstid har vært blant de viktigste, og i perioder den viktigste kampsaken for fagforeninger siden disse ble dannet på 1800-tallet. Under den internasjonale arbeiderkongressen i 1889 var åttetimersdagen øverst på dagsordenen, og etter inspirasjon fra USA ble 1. mai valgt som demonstrasjonsdag spesifikt for denne saken. Også i Norge har fagbevegelsen æren for å ha vært pådriver for tariffavtaler med stadig kortere og færre arbeidsdager (Bergsli 2015).

Forrige gang lengden på arbeidsuken ble endret i Norge var i 1986, da partene tariffestet 37,5 timer per uke. Siden den gang har den økonomiske gevinsten til arbeidstakerne i hovedsak blitt tatt ut i form av lønn. Selv om sekstimersdagen har blitt diskutert med jevne mellomrom, har den så langt ikke fått bred oppslutning. Men flere LO-forbund, blant dem Fagforbundet, har nå signalisert at de ønsker å drøfte sekstimersdagen/30-timersuke. Et av argumentene de bruker er at dette er gunstig for klimaet og miljøet. I kapittelet som følger vil vi derfor kort drøfte redusert arbeidstid som et eksempel på et mulig bærekraftig tiltak i tarifforhandlinger.

7. Reduksjon av arbeidstid – et eksempel på et bærekraftig tariffgrep?

Vi vet at forbruket av ressurser i dag trolig er mye høyere enn jordas tålegrense på lengre sikt. Vi vet også at lønn, kjøpekraft og forbruksvekst henger sammen (Tangeland og Heidenstrøm 2015, Strand 2014). Norge ligger i dag øverst på forbrukstoppen i Europa og vårt forbruk har fordoblet seg fra 1982 til 2012 (Strand 2014). Forbruksutviklingen i Norge går for hvert år i en mindre bærekraftig retning, og husholdningene bruker stadig mer penger, kjøper mer mat, reise lenger, oftere og mer (Tangeland og Heidenstrøm 2015). En gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker, og det er ti ganger mer enn på 1960-tallet. Dersom inntektene stagnerer til fordel for mer fritid, vil trolig også forbruket minske, og det vil være bra for klima og miljø.

 

Fotnote: har 600 leker

Artikkel «En gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker» publisert på Teknisk ukeblads nettsider 22. desember 2013, www.tu.no

«Klimarettferdighet innebærer at vi i den rike delen av verden må endre vårt forbruksmønster og levesett», heter det videre i Unios handlingsplan for klima- og miljø. Hvordan rimer dette med det faktum at alle fagforeninger, Unio-forbund inkludert, arbeider for høyere lønn og økt kjøpekraft for sine medlemmer?

Hvordan skal den rike delen av verden gå fram for å endre forbruksmønster og levesett? En start kan være å stille spørsmål om hva som er egentlig er viktig: Kan det settes likhetstegn mellom høy materiell velstand og et godt liv? Spørsmålet blir stilt i en utredning fra Helsedirektoratet i 2016.

 

Fotnote: Helsedirektoratet i 2016

«Gode liv i Norge. Utredning om måling av befolkningens livskvalitet» er en utredning gjort i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, Folkehelseinstituttet og Velferdsforskningsinstituttet NOVA/HiOA (Helsedirektoratet 2016). Utredningen gir anbefalinger om hvordan livskvalitet kan måles, hvilke typer data det er behov for og hva slags praktiske grep som kan tas for å sikre bedre datatilfang, analyse og formidling i framtiden. Spørsmålet om hva det gode liv består av er har lenge vært på agendaen i flere europeiske land, og anbefalingene om å måle livskvalitet på andre måter enn med økonomiske indikatorer, baserer seg til dels på erfaringer og synspunkter fra internasjonale organisasjoner (FN, Eurostat, OECD). I Tyskland har man i de siste årene hatt en debatt der målet om økonomisk vekst problematiseres, og også i Sverige ser vi liknende tilløp. Blant annet kom det i fjor en offentlig utredning om mål på livskvalitet som tillegg til tradisjonelle velferdsmål som BNP. Se «Får vi det bättre? Om mått på livskvalitet. SOU 2015: 56».

Brutto nasjonalprodukt og andre økonomiske indikatorer gir viktig informasjon om levestandard. Det utredningen undersøker er hvor mye slike indikatorer faktisk forteller om innbyggernes livskvalitet, gitt at de mest sentrale kjennetegn på livskvalitet er «[…] frihet og autonomi, trygghet og mening, helse og livsglede, deltaking og engasjement, mestring og selvutvikling, samt fravær av unødig lidelse.» (Helsedirektoratet 2016). Forskerne bak utredningen mener vi må reflektere mere over hva vi mener er mål og hva som er midler, og hva som er verdifullt i seg selv. Og at refleksjoner om livskvalitet bør inngå i politikkutforming, for på den måten bedre å kunne legge til rette for at befolkningene kan leve gode liv, og for å fordele betingelsene for dette på en rettferdig og bærekraftig måte. Kanskje kan dette skape en samfunnsdebatt omkring livskvalitet, slik man har sett i andre land. I en slik debatt vil valget mellom mer fritid versus høyere lønn, kunne bli ett av temaene.

Dersom man inntar en økologisk posisjon og mener at et grønt skifte vil kreve krever endring av samfunnet og en omlegging av vår livsstil, vil arbeidstidsreduksjon være et sted å begynne. Dette har deler av miljøbevegelsen ment lenge (Hammer 2016; Hoff-Elimari 2016). Partene i arbeidslivet har, gjennom tarifforhandlinger, mulighet til å endre befolkningens forbruksmønster. At en fagforening, slik Fagforbundet gjør, trekker fram sekstimersdagen som et tiltak for forbruksreduksjon, må kunne hevdes å være nytt i fagforeningssammenheng. Tradisjonelt har fagbevegelsen foreslått arbeidstidsreduksjon som et tiltak mot arbeidsledighet, samt som helsetiltak og velferdsgode (Wergeland 2015).

 

Fotnote: endre befolkningens forbruksmønster

Økonomen David Rosnick er en av dem som hevder at klimaet vil tjene på at vi jobber mindre, og at det er en sammenheng mellom arbeidstid og energibruk. Rapporten «Are Shorter Work Hours Good for the Environment? A Comparison of U.S. and European Energy Consumption», konkluderer med at det er en direkte sammenheng mellom Amerikas energibruk og den lange arbeidsdagen de har (Rosnick 2013).

Hovedinnvendingene mot arbeidstidsreduksjon handler om inntektsfordeling og samfunnsøkonomi. Blant annet ser flere faren i at tiltaket kan føre til skjev inntektsfordeling med hensyn til kjønn, og mellom høyt- og lavlønnsgrupper. Har samfunnet råd til arbeidstidsreduksjon? Andelen yrkesaktive i Norge er synkende. Levealderen i Norge stiger – noe som får konsekvenser for finansieringen av alderspensjon, helsetjenester og eldreomsorg, fordi de yrkespassive må forsørges av de yrkesaktive.

Og hvordan skal sekstimersdagen la seg kombinere med rekrutteringsutfordringene i helse- og utdanningssektoren? Svarene på disse spørsmålene er ikke entydige. Finansdepartementet utarbeider hvert fjerde år en perspektivmelding som omhandler Norges økonomi og økonomiske framtidsutsikter. I 2013 konkluderte Finansdepartementet med at alle i Norge må jobbe mer og lengre dersom vi vil opprettholde velferdsstaten. I løpet av våren 2017 ventes en ny perspektivmelding fra Finansdepartementet. Enkelte er imidlertid kritiske til at perspektivmeldingen legger til grunn at det private forbruket skal tredobles fram mot 2060 (Hoff-Elimari 2016). Blant dem som har regnet seg fram til at en arbeidstidsreduksjon vil kunne være mulig, er forskere i Samfunnsøkonomisk analyse.

De argumenterer for at produktivitetsvekst kan tas ut i form av fritid framfor lønn, uten at det er dramatisk for samfunnsøkonomien. Høyere skatt vil kunne sikre felles velferdstjenester og produktivitetsvekst. Det handler om prioriteringer, slik de ser det. Hvorvidt dette lar seg gjennomføre politisk er en annen sak (Holmøy og Strøm 2014a, og Holmøy og Strøm 2014b).

Tariffkrav fra fagforeninger skal basere seg på krav vedtatt i et organisasjonsdemokrati – og det framforhandlede resultatet av en tarifforhandling skal kunne få tilslutning hos medlemmene i en uravstemning. I teorien bør dermed manglende krav om sekstimersdag bero på at dette ikke blir ansett som viktig blant de fagorganiserte. Men dette vet vi lite sikkert om. Trolig spriker meningene om temaet arbeidstid, og varierer ut fra lønnssituasjon, yrke, livsfase osv.. Men enkelte undersøkelser kan gi indikasjoner på at kortere arbeidstid står på ønskelisten, og særlig blant fagorganiserte: En spørreundersøkelse fra 2010 viste at 49 prosent av fagorganiserte foretrakk mer fritid framfor høyere lønn, mens blant de uorganiserte var andelen 45 prosent (Vangelsten og Temesgen 2014). Ledelsen i åtte fagforbund ble i 2014 intervjuet om det samme temaet og ingen av de lederne som ble intervjuet ønsket å kreve redusert arbeidstid. Organisasjonen Framtiden i våre hender mente derfor å kunne påvise et sprik mellom hva medlemmer i fagforeninger ønsket, versus hva ledelsen av fagforeningene mente om temaet.

 

Fotnote: mente om temaet

Utdanningsforbundet takket nei til å delta (Vangelsten og Temesgen 2014).

Tidligere sjefsøkonom i Samfunnsøkonomisk analyse, Roger Bjørnstad, mener spørsmålet egentlig ikke handler om et ja eller nei til kortere arbeidstid – de som har råd og anledning til det, vil komme til å velge redusert arbeidstid uansett (Wergeland 2015). Spørsmålet, hevder han, er hvorvidt kortere arbeidstid skal være et kollektivt gode eller ikke. Dette er politiske valg som politikere og arbeidslivets parter kan ta.

Kortere arbeidstid ville påvirke samfunnet som helhet, og hvorvidt man tror det blir positivt eller negativt, kan kanskje ha sammenheng med hvordan man forholder seg til økonomisk vekst som målsetting, jamfør de ulike posisjonene som ble skissert i kapittel 1. Kortere arbeidstid ville også påvirke det enkelte mennesket. Mange ville trolig oppleve mindre stress og jobbslitasje, og sette pris på mer tid til venner og familie og til å realisere drømmer og hobbyer. Andre igjen, vil kanskje foretrekke å jobbe mye. Noen lever for å arbeide, andre arbeider for å leve. Både individet og fagforeningen kan slites mellom disse to perspektivene.

 

Fotnote: disse to perspektivene

Sagt av historiker Knut Kjeldstadli i et intervju om fagbevegelsen og arbeidstid. Her påpeker han at da kravet om åttetimersdag ble reist, så ble fagbevegelsen møtt med samme type motargumenter som sekstimerskravet møter i dag (Wergeland 2015).

8. Målet om økonomisk vekst

Innledningsvis tegnet vi opp tre posisjoner, eller idealtyper, i dagens klima- og miljødebatt: Først de som ensidig er opptatt av økonomisk vekst, deretter både og-posisjonen med det kombinerte målet vekst og grønn omstilling, og til sist de som ønsker en omlegging med mindre forbruk i et mer økologisk samfunn. Troen på at økonomisk vekst er målet omtales i politiske diskusjoner som «vekstideologi» eller «økonomisme» (Hammer 2016, Hoff-Elimari 2016). Innen deler av miljøbevegelsen har ønsket om et grønt skifte knyttet seg til en større systemkritikk, hvor markedsliberalisme og frihandel inngår som en del av årsaksforklaringen til klima- og miljøproblemer.

Temaet vil ikke bli utdypet nærmere i dette notatet, men en toneangivende bok de siste årene innen dette temaet er Naomi Kleins Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet fra 2014. Et av de sentrale poengene hos Klein er at klimakrisen forverres gjennom dagens økonomiske system med fri verdenshandel og global konkurranse.

I samfunnsforskning defineres økonomisme som en ideologi, en «isme», som legitimerer at politikk avgjøres på grunnlag av rene økonomiske kalkyler. For de som inntar en økologisk posisjon framstår vekstideologi eller økonomisme som et taust premiss som ligger forut for enhver politisk diskusjon. Sosiologen Svein Hammer betegner vekstideologien som en universalnøkkel på tvers av øvrige ideologiske og politiske skillelinjer. Uansett om det er høyre-, eller venstresiden som har regjeringsmakten; det overordnede målet for statens økonomiske politikk er å stimulere til økonomisk vekst (Hammer 2016). I fortsettelsen av resonnementet til Hammer kan man hevde at økonomisk vekst også er fagbevegelsens mål. Økonomisk vekst ligger som et premiss for det inntektspolitiske samarbeidet i trepartssamarbeidet og mellom partene i arbeidslivet. I Unios politiske plattform står det helt eksplisitt at:

«En godt utbygd velferdsstat, som sikrer utdanning, helsetjenester og trygghet for alle, legger grunnlaget for videre økonomisk vekst i landet. Som en sentral part i den norske modellen vil Unio bidra til å verne og videreutvikle denne.» (Unio 2015a)

I Norge har produktivitetsveksten, og dermed den økonomiske veksten, siden 1970-tallet vært formidabel. Produktiviteten har blitt omtrent doblet siden 1970, noe som betyr at man får dobbelt så mye ut av hver arbeidstime som i 1970. Resultatet har vært stadig høyere levestandard og bedre velferdsordninger. Fagforeningene har medvirket til at arbeidstakere har fått sin del av overskuddet i perioder med økonomisk vekst, og har bidratt til at Norge har små forskjeller i lønninger og inntekter sammenliknet med andre land. Fagforeningenes makt inngår som en del av forklaringen på hvorfor den nordiske modellen har bidratt til økonomisk vekst. Hva skjer dersom fagbevegelsen stiller spørsmål ved målet om økonomisk vekst? Og, hvis det er slik at målet om økonomisk vekst ligger som et premiss for hele trepartssamarbeidet, kan fagbevegelsen da kritisere vekstmål uten samtidig å sparke beina under seg selv?

 

Fotnote: har bidratt til økonomisk vekst

Les mer om den nordiske modellen på nettsidene til ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, http://www.sv.uio.no/esop/forskning/tema/den-nordiske-modellen 

 

Fotnote: som i 1970

Forklaringen på veksten er sammensatt, og skyldes blant annet teknologisk nyvinning, kvinners inntog på arbeidsmarkedet og bedre organisering av arbeidet. Einar Lie på Norgeshistorie.no.

Dersom det derimot viser seg at økonomisk vekst ikke med nødvendighet må føre til økt ressursbruk og høyere klimagassutslipp, kan kanskje spørsmålene overfor bli irrelevante? Hvorvidt man inntar den ene eller den andre posisjonen handler mye om hvor teknologioptimistisk man er. En som absolutt må betegnes som en teknologioptimist er professor Michael Porter, leder for Harvards institutt for strategi og konkurranseevne. Han omtaler det grønne skiftet som vår tids største forretningsmulighet (Norsk klimastiftelse 2016). Når det gjelder sammenheng mellom CO₂-utslipp og økonomisk vekst, gir tall fra 2016 grunn til optimisme: Verdensøkonomien er i vekst, samtidig som utslippene flater ut. Dette er nytt, for tidligere har CO2-utslippene sluttet å øke bare i perioder med økonomisk krise eller tilbakegang.

 

Fotnote: eller tilbakegang

Jf. Glen Peters, ved CICERO, senter for klimaforskning, i artikkelen «Ingen vekst i verdens CO2-utslipp», publisert 15. november 2016 på www.forskning.no

Tanken om at økonomisk vekst skal kunne frakobles forbruk er kjernen i modellen som kalles sirkulær økonomi. I sirkulær økonomi skal gjenbruk, reparasjon, oppussing, forbedring og materialgjenvinning gjøre at færrest mulig ressurser går tapt – closing the loop er mottoet. Modellen skiller seg fra det vi har i dag som kan kalles en lineær økonomi, hvor råvarer og naturressurser forbrukes og skaper avfall (jf. figur 3). Behovet presser seg fram når verdens befolkning er ventet å øke, samtidig som lagrene av noen av våre viktigste råvarer minsker. Flere toneangivende miljøer internasjonalt i politikk og næringsliv er i dag opptatt av sirkulær økonomi, og temaet diskuteres i en rekke internasjonale fora som OECD, FN, World Economic Forum og EU (Agenda 2016b). Også i Norge er sirkulær økonomi tema på områdene forretningsideutvikling og næringslivspolitikk, men har fått mindre oppmerksomhet som et virkemiddel i klimapolitikk (Agenda 2016b). EU arbeider nå for en omlegging til sirkulær økonomi og lanserte en handlingsplan i desember 2015. Under lanseringen uttalte Frans Timmermans, visepresident i EU-kommisjonen at: «Vi må frikoble økt ressursforbruk fra økonomisk vekst» (Agenda 2016b).

 

Fotnote: desember 2015

Pressemelding fra EU-kommisjonen 2. desember 2015: «Closing the loop: Commission adopts ambitious new Circular Economy Package to boost competitiveness, create jobs and generate sustainable growth» http://europa.eu/rapid/press-release_IP-15-6203_en.htm

 

Fotnote: råvarer minsker

For visualisering av verdens råvaresituasjon se «Born In 2010: How Much Is Left For Me?»
http://visual.ly/born-2010-how-much-left-me

Figur 3: Illustrasjon av forskjellen på linær og siruklær økonomi



Kilde: Veikart for grønn handel

Noen av utfordringene i en overgang til sirkulær økonomi og et grønt skifte, kan komme til å handle om hvordan man ivaretar arbeidstakerne og opprettholder et velferdssystem. I januar 2017 la det regjeringsoppnevnte delingsøkonomiutvalget fram utredningen Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer (NOU 2017:4), og reaksjonene fra fagbevegelsen kan tydeliggjøre hva enkelte av disse utfordringene vil kunne dreie seg om. Her skal det tilføyes at sirkulær økonomi og delingsøkonomi ikke er det samme. Men elementer i en delingsøkonomi, det å dele på bruk av varer og tjenester, kan inngå i en sirkulær modell. Delingsøkonomi kan kort beskrives som forretningsmodeller basert på transaksjoner mellom privatpersoner, formidlet gjennom digitale plattformer. Eksempelvis AirBnb og Nabobil – hvor man anvender private leiligheter og biler. Studier viser at i motsetning til privat eierskap og bruk, kan deling av varer og tjenester være med på å redusere CO2-utslippene våre – både fordi det da produseres færre varer, og fordi vi øker bruken av de varene som allerede finnes (Madsen 2015, Arnslett 2017).

Delingsøkonomiutvalgets framhevet ikke først og fremst de mulige klimaeffektene ved delingsøkonomien, selv om dette er nevnt. Utvalget la mest vekt på hvordan delingsøkonomi vil kunne føre til sterkere konkurranse, større valgmuligheter for forbrukerne og nye inntektsmuligheter for husholdningene. Hvorvidt dette er positivt strides de politiske fløyer om. Delingsøkonomiutvalget (NOU 2017:4) foreslo blant annet å fjerne etableringsbarrierene i markedet, eksempelvis drosjeløyver, slik at delingsøkonomiplattformer kan operere lovlig – noe som blant annet ville ramme drosjenæringen hardt. Men forslagene fra utvalget ført til protester fra LO, YS, Unio og Akademikerne. Kritikken fra fagbevegelsen handler om hvordan nye forretningsmodeller vil påvirke velferd og sosiale forhold. Verdiskapingen til AirBnb og Uber betyr en liten fortjeneste til utleie av bil og leilighet, og veldig god butikk for multinasjonale selskaper. Disse forretningsideene stimulerer ikke en rettferdig omstilling, ut fra fagbevegelsens perspektiv. LO, YS, Unio og Akademikerne har i et felles brev til regjeringen gitt uttrykk for bekymring for at det kan bli enklere å fraskrive seg arbeidsgiveransvar, skatt og avgifter, samt at de frykter at sosiale rettigheter og sikkerhetsnett blir svekket.

 

Fotnote: blir svekket

Brev fra hovedsammenslutningene til regjeringen datert 6. februar 2017. Unio, LO, YS og Akademikerne ber om et trepartssamarbeid om delingsøkonomien: https://www.unio.no/no/nyheter/nyheter-2017/ber-om-trepartssamarbeid-om-delingsoekonomien

Per i dag er det gjort lite forskning på klimapotensialet til delingsøkonomien. CICERO, senter for klimaforskning, har derfor satt i gang et nytt forskningsprosjekt som skal se på klimaeffektene av å dele (Arnslett 2017). Fra fagbevegelsens perspektiv, og sett i lys av FNs bærekraftsmål, må forretningsideene og modellene også ivareta arbeidstakernes rettigheter og sosiale forhold, for at omstillingen skal bli å regne som bærekraftig.

9. Fagbevegelsen og oljen

I Unios klimapolitikk heter det at «Det er nødvendig med en mer langsiktig ressursforvaltning for å gjøre norsk økonomi mer robust og mindre oljeavhengig» (Unio 2015a). Videre heter det at «Ettersom en stor andel av de gjenværende petroleumsressursene ikke kan utvinnes, må Norge satse offensivt på framveksten av nye næringer». Hvordan skal Unio og Utdanningsforbundet bidra til å gjøre Norge mer uavhengig av oljen?

80 prosent av alle menneskeskapte CO₂-utslipp kommer fra forbrenning av fossil energi (CICERO). Blant klimaforskere er det stor enighet om at dersom en viss andel av jordas gjenværende petroleumsressurser forble urørt, ville klimaproblemene minske. I Norge pågår olje- og gassutvinning fortsatt for fullt. I motsetning til EU, som har redusert sine utslipp av klimagasser, har utslippene i Norge fortsatt å øke. Økningen skyldes i hovedsakelig utslipp fra oljesektoren (Miljøstatus 2016). Norsk olje og gass, interesse- og arbeidsgiverorganisasjonen for oljeselskaper og leverandørbedrifter i NHO, la i august 2016 fram Veikart for norsk sokkel, der man legger opp til at oljeutvinningen skal opprettholdes på dagens nivå fram til 2020, og at petroleumsindustrien skal opprettholde posisjonene «som Norges viktigste verdiskaper» fram til 2050. Veikartet er utarbeidet av Norsk olje og gass, Norsk Industri, LO, Industri Energi, Fellesforbundet og Norges Rederiforbund.

Som tidligere nevnt har produktivitetsveksten i Norge vært formidabel de siste 40 år. Oljen inngår som en forklaring på veksten, og oljeprisøkningen fra årtusenskiftet har medført at produktivitets- og reallønnsveksten i Norge i større grad har vært oljedrevet. De siste to årene har fall i oljepris vært med på å dempe veksten i norsk økonomi. Lønnsveksten i 2016 ble den laveste på 2000-tallet og medførte for de fleste en reallønnsnedgang, kunne SSB melde. Norges oljeinntekter og størrelsen på den økonomiske rammen i lønnsforhandlingen henger indirekte sammen. Er fagforeninger som krever nedtrapping av oljeutvinning og samtidig ønsker lønnsvekst seg bevisst at dette er et dilemma?

 

Fotnote: har vært oljedrevet

Jf. historiker Einar Lie på Norgeshistorie.no

I hvilken grad oljen i framtiden vil sikre Norge inntekter er det delte meninger om. Anders Bjartnes, forfatter av boka Det grønne skiftet, spør om Norge faktisk er med på å «vedde mot klimaet» ved å ikke ta et oppgjør med oljeindustrien (Bjartnes 2015). Når sentrale norske aktører både i politikk og næringsliv f.eks. vil opprettholde oljeskattordningen og åpne nye oljefelt, er politikken basert på beregninger som forutsetter framtidig høy etterspørsel etter olje og gass. Bjartnes mener «veddemålet» vil kunne skade norsk økonomi, fordi store endringer er på gang i det globale energi- og transportmarkedet. Bjartnes er langt fra alene om å mene dette, og en som ofte siteres er Mark Carney, sentralbanksjef i Storbritannia og leder av Financial Stability Board (FSB), en internasjonal organisasjon som overvåker og gir råd knyttet til det globale finansielle systemet. Carney mener at investeringer i fossile energikilder vil bli mindre lønnsomme i framtiden og kommer med en sterk advarsel om at de som investerer i fossile energikilder kan komme til å oppleve store økonomiske tap (Financial Times 2015).

10. Avslutning

Hva er en grønn arbeidslivspolitikk og hva er en grønn fagforening? Notatet har vist noen muligheter og verktøy en fagforening har – lokalt og sentralt – til å bidra med i et grønt skifte. Samtidig har målet med notatet vært å reise overordnede spørsmål, og peke på utfordringer og dilemmaer vi kan stå overfor hvis vi ønsker å utvikle en mer miljø- og klimavennlig arbeidslivspolitikk.

«Utdanningsforbundet er en politisk samfunnsaktør som skal sette ord på løsninger for morgendagens samfunn, utdanning og arbeidsliv» (Utdanningsforbundet 2015).

Dette er Utdanningsforbundets klare ambisjon i politikkdokumentet Vi utdanner Norge. Et av spørsmålene som dette temanotatet ønsker å reise debatt om er: Kan Utdanningsforbundet som samfunnsaktør bli en pådriver i et grønt skifte?

Forbindelsen mellom forbruksvekst og økonomisk vekst er en utfordring for både samfunnet som helhet og for en fagforening som ønsker å være grønn. Lønn, kjøpekraft og forbruksvekst henger sammen, og vi vet at økt forbruk kan skade miljøet. Samtidig er gode lønnsvilkår for egne medlemmer og rettferdig fordeling av verdiskaping viktig for fagbevegelsen. Vi kan håpe at teknologiske nyvinninger på sikt vil være med på å løse klimautfordringer som høyt privat forbruk medfører, men mye tilsier at vi i tillegg må endre vårt forbruksmønster. Torvald Tangeland, forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, mener å se at tendensen er at ansvarsfølelsen til den enkelte av oss, til forbrukeren, er dalende. Tangeland setter dette i forbindelse med teknologioptimisme:

 

Fotnote: Tangeland

Torvald Tangeland, på CICEROs nettside: http://cicero.uio.no/no/posts/single/den-ansvarslose-forbrukeren

«Det gjør noe med hvor villige vi er til å redusere eget forbruk. Jo mer vi tror på at ny teknologi skal løse klimaproblemet, dess mindre interessert er vi i å gjøre tiltak som reduserer i vårt eget forbruk.»

Han hevder forbrukerne er helt avhengig av ytre faktorer som påvirker til klimavennlige valg. Kan fagbevegelsen i større grad bli en faktor som er med på å påvirke forbrukerne? Eller gjelder Tangelands påstand om forbrukeren også for fagbevegelsen: Jo mer teknologioptimistisk, desto mindre interessert er fagbevegelsen i å gjøre i egne tiltak?

Vi vet at hovedgrunnen for at de fleste melder seg inn i en fagforening ikke er klima- og miljøengasjement. For Utdanningsforbundets medlemmer er faktorene bistand ved problemer på arbeidsplassen og ivaretakelse av lønnsinteressene de to helt klart viktigste forholdene for medlemmene for et medlemskap (Jordfald mfl. 2014). Hvor langt bør da en fagforening gå med hensyn til å fremme synspunkter som ikke nødvendigvis avspeiler alle medlemmenes verdier og prioriteringer?

På sett og vis er risikoen for fagbevegelsen den samme som for politikerne: Upopulære avgjørelser kan få konsekvenser for oppslutning. Kanskje vil mange oppleve at klima og miljø er et tema som ikke ligger innenfor det tradisjonelle interessefeltet til en fagforening, som det å ivareta medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Men her kan det innvendes at klima- og miljøspørsmål er overordnede spørsmål som griper inn i alt som fagforeninger arbeider for – også arbeidslivspolitikk. Samfunnet står overfor en stor omstilling som følge av klimaendringer. Hvilken rolle skal fagbevegelsen spille i dette skiftet?

Referanser

Agenda (2016a): Trepartssamarbeid i krisetid. Policynotat
http://www.tankesmienagenda.no/notater/trepartssamarbeid-i-krisetid/

Agenda (2016b): Sirkulær økonomi – skape mer med mindre. Policynotat http://www.tankesmienagenda.no/notater/sirkulaer-okonomi

Arnslett, Astrid (2017): Kan vi dele oss til et bedre klima? Klima. Et magasin om klimaforskning fra CICERO 23. februar 2017

Aksjonsgruppe for sekstimersdagen: http://www.sekstimersdagen.no/

Bergene, Ann Cecilie og Per Bonde Hansen (2015): Jeg forener? Organisasjonsevaluering Unio. AFI 2015

Bergsli, Alf Tore (2015): Den problematiske arbeidstida, publisert 8. september 2015 på arbeidslivet.no

Bjartnes, Anders (2015): Det grønne skiftet. Stans Norges veddemål mot klimapolitikken. Frekk forlag, 2015

Bjørnhaug, Inger m.fl. (2000): I rettferdighetens navn. LO 100 år. Historisk blikk på fagbevegelsens meningsbrytninger og veivalg, Oslo Akribe Oslo 2000

CICERO (2016): Klimaforskningens ten facts of life, CICERO Senter for klimaforsknings nettside. http://www.cicero.uio.no/no/posts/nyheter/klimafakta-til-julekosen Publisert 22. desember 2016

CICERO (2016): Klimaeffektene av partienes budsjettforslag. Klima. Et magasin om klimaforskning fra CICERO. Oppdatert 4.desember 2016

CICERO – Senter for klimaforskning. Temaside «Energi»: http://www.cicero.uio.no/no/posts/platformer/energi

ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling, temaside Den nordiske modellen, http://www.sv.uio.no/esop/forskning/tema/den-nordiske-modellen. 14. februar 2016 

EU-kommisjonen (2015): Closing the loop: Commission adopts ambitious new Circular Economy Package to boost competitiveness, create jobs and generate sustainable growth. Pressemelding 2. desember http://europa.eu/rapid/press-release_IP-15-6203_en.htm

Financial Times (2015): Mark Carney warns investors face ‘huge’ climate change losses, 29. september 2015. https://www.ft.com/content/622de3da-66e6-11e5-97d0-1456a776a4f5

Finansdepartementet (2013): Perspektivmeldingen 2013. Meld. St. 12 (2012–2013)

Forskning.no (2016): Ingen vekst i verdens CO2-utslipp, publisert 15. november 2016 på www.forskning.no

For velferdsstaten (2012): Klimakampen – en kamp om samfunnsmakt. http://velferdsstaten.no/tema/verden/klima/tema/verden/klima/?page=0&article_id=96527 Lastet opp 12. februar 2017

Hammer, Svein (2016): Fra evig vekst til grønn politikk. Samfunnsutvikling i brytningen mellom tre diskurser, Vidarforlaget 2016

Helsedirektoratet (2016): Gode liv i Norge. Utredning om måling av befolkningens livskvalitet

Heiret, Jan m.fl. (2003): Arbeidsliv, historie, samfunn. Norske arbeidslivsrelasjoner i historisk, sosiologisk og arbeidsrettslig perspektiv. Fagbokforlaget, Oslo 2003

Hovedavtalen i Spekter (2016) Hovedavtalen gjelder fra 01.01.2013 til 31.12.2016. Prolongert fram til 31. desember 2017, Unio

Hovedavtalen i staten (2016). Hovedavtalen gjelder 1. mai 2016–30. april 2018, Unio

Eivind Hoff-Elimari (2016): Gull eller grønnere skoger? Politikk for det gode liv, Res publica Oslo, 2016

Holden, S. (2006): 6-timers arbeidsdag – tvilsom løsning på viktige problemer. Fagbladet 3/2006

Holmøy, E. og Birger Strøm (2014a): Fritid, forbruk og skatt fremover. Samfunnsøkonomen nr 6. 2014

Holmøy, E. og Birger Strøm(2014b): Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst, Rapporter 13/2014. Statistisk sentralbyrå

ITUC – International Trade Union Confederation (2016): Frontlines Briefing: Climate Justice COP 22 Special Edition. 27 oct 2016 http://www.ituc-csi.org/IMG/pdf/ituc_frontlines_briefing_cop22_en.pdf

ILO – International Labour Organization. Guidelines for a just transition towards environmentally sustainable economies and societies for all: http://www.ilo.org/global/topics/green-jobs/publications/WCMS_432859/lang--en/index.htm

Jordfald, Bård og Kristine Nergaard og Mona Bråten (2014): Utdanningsforbundets medlemsundersøkelse 2013. Fafo-rapport 2014:12, Oslo

Klein, Naomi (2014): Dette forandrer alt. Kapitalismen mot klimaet. Forlaget Oktober

Kleppe, Per (1999): Solidaritetsalternativet - fortid og framtid. Fafo-rapport 279

Klima- og miljødepartementet (2016): Grønn konkurransekraft. Rapport fra regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft. http://www.gronnkonkurransekraft.no

Kunnskapsdepartementet (2017): Nasjonal kompetansestrategi

Lied, Ragnhild (2016): Klimaframgang, 5. september 2016, www.unio.no

Madsen, Mikael Bellers (2015): Deleøkonomiens klimapotentiale. 12. juni 2015. Concito-rapport: https://concito.dk/udgivelser/deleoekonomiens-klimapotentiale

Miljøstatus (2016): Miljøinformasjon fra offentlige myndigheter. Artikkel om norske klimagassutslipp http://www.miljostatus.no/tema/klima/norske-klimagassutslipp

Mørch, Thomas (2016): EU vil bli sirkulær. 11. januar 2016. Agenda Magasin. Lastet opp 14. februar 2017 http://agendamagasin.no/artikler/eu-vil-bli-sirkulaere/

Norgeshistorie.no, Einar Lie: Oljen i norsk økonomi. Hentet 5. februar 2017 fra https://www.norgeshistorie.no/oljealder-og-overflod/teknologi-og-okonomi/1909-oljen-i-norsk-okonomi.html

Norsk klimastiftelse (2016): 2°C. http://energiogklima.no/wp-content/uploads/2016/11/2°C_01_2016.pdf

NHO – Næringslivets Hovedorganisasjon (2016): https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/nyhetsarkiv/nho-og-lo-lanserer-barekraftsalternativ/

NOU 2017:4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer

NOU 2016: 15 Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske utviklingstrekk (Cappelen-utvalget)

NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (Holden III)

NOU 2003:13 Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs (Holden II)

NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping (Holden I)

Pajarinen, M., and A. Ekeland (2014): Computerization and the Future of Jobs in Norway

Paulsen, R. (2015): Non-work at work: Resistance or what? Organization 22(3): 351–356

Rosnick, David (2013): Are Shorter Work Hours Good for the Environment? A Comparison of U.S. and European Energy Consumption, http://www.usnews.com/news/articles/2013/02/04/-study-global-warming-can-be-slowed-by-working-less

Strand, Pål (2014): Vi kjøper mer av det meste. Samfunnsspeilet 5/2014

Samset, Bjørn (2016): Klimaforskningens ti facts of life. I Klima. Et magasin om klimaforskning fra CICERO Lastet ned 7. februar 2017

Stami – Statens arbeidsmiljøinstitutt (2015): Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2015. Status og utviklingstrekk. Oslo, 2015

Sveriges regjering (2015): Får vi det bättre? Om mått på livskvalitet. Statens offentliga utredningar SOU 2015: 56

Statistisk sentralbyrå (2016): Fagforeninger i Norge og OECD. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/norden-fremdeles-pa-topp-i-fagforeningsmedlemskap

Tangeland, Torvald og Nina Heidenstrøm (2015): Indikatorer for forbruksutvikling i Norge – Implikasjoner for bærekraft. Oppdragsrapport nr.1 2015. SIFO, Statens institutt for forbruksforskning.

Teknisk ukeblad (2013): En gjennomsnittlig norsk sjuåring har 600 leker. Publisert på Teknisk ukeblads nettsider 22. desember 2013

Unio og LO (2009): Klimavennlige handlinger på arbeidsplassen. Involvering. Deltakelse og medvirkning på arbeidsplassen, Gyldendal arbeidsliv

Unio (2017): Brev fra hovedsammenslutningene til regjeringen datert 6. februar 2017. Unio, LO, YS og Akademikerne ber om et trepartssamarbeid om delingsøkonomien: https://www.unio.no/no/nyheter/nyheter-2017/ber-om-trepartssamarbeid-om-delingsoekonomien

Unio (2016a): Vi skal ikkje knele, 10. mars 2016, www.unio.no

Unio (2016b): Cappelen-utvalget. Unios notatserie nr.8 2016, utarbeidet av Eirik Orskaug

Unio (2015a): Handlingsplan for klima. Vedtatt 7. desember 2015

Unio (2015b): Unios politiske plattform. Vedtatt 7. desember 2015

Utdanningsforbundet (2016a): Lokalt partssamarbeid – om faglig utviklingsarbeid basert på norske samarbeidstradisjoner. Temanotat 3/2016

Utdanningsforbundet (2016b): FNs bærekraftsmål – 17 mål for en bærekraftig utvikling. Faktaark 2016:3

Utdanningsforbundet (2015): Vi utdanner Norge – overordnet politikk og vedtatte innsatsområder for landsmøteperioden 2016–2019, vedtatt på Utdanningsforbundets landsmøte i 2015

Utdanningsforbundet (2014): Handlingsplan for Utdanningsforbundets arbeid med klima og ytre miljø 2014–2015

Utdanningsforbundet (2012): Utdanning for bærekraftig utvikling. Temanotat 2/2012

Utdanningsforbundet (2009b): Fagbevegelse og utdanning for et grønnere samfunn. Faktaark 9/2009

Utdanningsforbundet (2009a): Politiske vedtak. Landsmøtet 2009. https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Pdf-filer/Publikasjoner/Andre%20publikasjoner/Politiske-vedtak_A4-web.pdf  Lastet opp 10.01.2016

Vangelsten, Bjørn Vidar og Amsale Temesgen (2014): Mer fritid i stedet for mer lønn? Sammendrag fra intervjuer med norsk fagbevegelse. Rapport 1/2014 Framtiden i våre hender, Oslo

Visualisering av verdens råvaresituasjon: Born In 2010: How Much Is Left For Me? http://visual.ly/born-2010-how-much-left-me

Wergeland, I (2016): Trenger vi 8-timers dagen? Samtiden 2/2016

Wergeland, I. (2015): I takt med tiden. Hvorfor kortere arbeidstid er bedre for alle. Forlaget Manifest, Oslo

Wetlesen, T.S. (2013): Work values in the second generation of gender equality pioneers. Gender, Work and Organization, 20 (1): 100–111

Ytterstad, Andreas (red.) (2015): Broen til framtiden. Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

Ytterstad, Andreas (2013): 1000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! For en klimaløsning nedenfra. Oslo, Gyldendal Akademisk 2013

www.ssb.no 

Innholdet i denne publikasjonen er forankret i Utdanningsforbundets politikk og verdigrunnlag, men er ikke behandlet i Utdanningsforbundets politisk ansvarlige organer før den blir offentliggjort.