Tid til forskning og utviklingsarbeid

Rapport  1  /  2011

Ansatte i universitets- og høgskolesektoren har i lang tid rapportert om manglende tid til forskning og utviklingsarbeid.

Publisert 05.04.2011

Tid til forskning og utviklingsarbeid. Rapport fra undersøkelse 1/2011

Sammendrag og hovedfunn

Utdanningsforbundet gjennomførte i desember 2010 en spørreskjemaundersøkelse blant medlemmer i vitenskapelige stillinger i universitets- og høgskolesektoren for å kartlegge deres arbeidsbetingelser knyttet til forsknings- og utviklingsarbeid, FoU. Ansatte ved universiteter og høgskoler har gjennom flere år rapportert om manglende tid til forskning. Spørsmålene som ble stilt i Utdanningsforbundets undersøkelse var i hovedsak identiske med spørsmålene som Forskerforbundet stilte sine medlemmer i en undersøkelse som ble gjennomført i 2009.

Fotnote: manglende tid til forskning

Se blant annet Evaluering av Kvalitetsreformen. Sluttrapport: Svein Michelsen og Per Olaf Aamodt (januar 2007). Forskerforbundet: Tid til forskning og utviklingsarbeid. Rapport fra medlemsundersøkelse våren 2009. Skriftserien nr 4/2009. Forskerforbundet: Erfaringer med kvalitetsreformen. Rapport fra medlemsundersøkelse H2005. Skriftserien nr 1/2006.

Hovedfunn:

  • De vitenskapelig ansatte mener at det er for liten tid til å drive med FoU-arbeid innenfor normalarbeidsdagen. 8 av 10 mener at de ikke har tilstrekkelig tid til FoU innenfor ordinær arbeidstid.
  • I gjennomsnitt blir det oppgitt en arbeidsuke på 43,9 timer. Dette ligger drøye 6 timer over normalarbeidstid.
  • 9 av 10 bruker fritiden til å utføre FoU-arbeid.
  • 3 av 4 forteller at de bruker mer av fritiden til FoU-arbeid enn det som er ønskelig.
  • Rammebetingelsene for å drive FoU-arbeid oppleves som forverret de siste årene. Blant ansatte som har lang erfaring fra sektoren er det 60 prosent som mener at forholdene har blitt noe eller betydelig forverret de siste fem årene, når det gjelder å ha tid til å drive med FoU-arbeid.
  • Ansatte rapporterer at de i løpet av de siste årene bruker stadig mer av tiden sin til administrasjon, prosjektsøknader og -rapportering samt undervisning. Dette har gått på bekostning av tid til FoU.
  • Ansatte som har avtalefestet spesifisert tid til FoU bruker i gjennomsnitt en større andel av sin arbeidstid til FoU-arbeid enn de som ikke har slik avtalefestet FoU-andel.
  • Det er store variasjoner i hvor mye tid vitenskapelig ansatte har anledning til å bruke til FoU-arbeid. Mens professorene bruker i gjennomsnitt 44 prosent av arbeidstiden til FoU bruker høgskolelektorene i gjennomsnitt kun 12 prosent av arbeidstiden sin til FoU-arbeid.
  • 9 av 10 forteller at de har tid til FoU nå og da, men ikke sammenhengende tid som er nødvendig for kvalitativt godt arbeid, god forskning, og godt utviklingsarbeid.
  • Midlertidig ansatte har langt dårligere vilkår for å drive FoU-arbeid enn fast ansatte.

Sett under ett tyder våre funn på at forskningsvilkårene for mange vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren er dårlige, og at vilkårene er svekket i løpet av de siste fem årene. Vår konklusjon baserer seg på en undersøkelse foretatt blant et relativt lite antall respondenter. Resultatene er imidlertid i tråd med funn gjort i lignende undersøkelser gjennomført av Forskerforbundet i 2006 og 2009. Tilsvarende viste også evalueringen av Kvalitetsreformen at mange ansatte fant det vanskeligere å finne tid til forskning, og særlig sammenhengende tid. En viktig forklaring var mer arbeidskrevende undervisningsformer og mer administrativt arbeid. Endringer i forskningsvilkår må forstås i lys av øvrige økonomiske og strukturelle utviklingstrekk i sektoren. Her er rapporten Handlingsrom for kvalitet fra 2010 et viktig bidrag.

Det er også nærliggende å se våre funn i lys av sentrale målsettinger for norsk lærerutdanning. Blant respondentene som inngår i vår undersøkelse oppgir hele 75 prosent at de i hovedsak er tilknyttet en lærerutdanning. Mange av disse er universitets- eller høgskolelektorer med relativt beskjedne forskningsandeler i sin stilling og tilsvarende stor undervisningsandel. Det er en viktig målsetting i norsk høyere utdanning at undervisning skal gis av tilsatte som har forskningskompetanse. I tillegg er styrket forskningsbasering av lærerutdanningen og en mer forskningsbasert profesjonsutøvelse uttalte målsettinger. Våre funn gir grunnlag for å spørre om i hvilken grad forutsetningene for en forskningsbasert lærerutdanning faktisk er til stede. En annen viktig problemstilling er forskningsvilkår og muligheter for kompetanseheving for lektorgruppene.

1. Innledning

1.1 Om betydningen av tid til forskning og utvikling

I årene etter at Kvalitetsreformen i 2003 ble iverksatt, har ansatte i universitets- og høgskolesektoren gitt uttrykk for svekkede forskningsmuligheter og ikke minst mangel på sammenhengende tid til forskning. I samme periode har betydningen av forskning og forskningsbasert undervisning blitt understreket i en rekke sentrale styringsdokumenter. Tematikken endrede forskningsvilkår eller redusert tid til FoU, er belyst i flere evalueringer og rapporter, og må forstås i sammenheng med øvrige strukturelle og økonomiske føringer som påvirker sektoren. Dette er senest problematisert i rapporten Handlingsrom for kvalitet fra 2010. I vår rapport er vi primært opptatt av hvordan Utdanningsforbundets medlemmer i universitets- og høgskolesektoren opplever situasjonen, noe vi har ønsket å belyse gjennom en spørreundersøkelse til vitenskapelig ansatte. Undersøkelsen er nærmere omtalt i kapittel 1.2 og 2. Først et grovt opptrukket bakgrunnsbilde.

Universitets- og høgskolesektoren står for mer enn 30 prosent av all forskning i Norge, og det er fastslått i lov at høyere utdanning skal være ”…basert på det fremste innen forsking, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap” (jf. universitets- og høgskoleloven, § 1.3 a). Forskningsbasert undervisning er et bærende prinsipp, men det er ikke nødvendigvis opplagt hva som skal regnes som forskningsbasert undervisning, hvilke faktiske konsekvenser et slikt prinsipp vil få, eller hvorvidt det er en forutsetning for undervisning av høy kvalitet (Waabø 2007, NRLU).

Det synes imidlertid å være enighet om at undervisning skal gis av tilsatte som har forskningskompetanse. Særlig har dette omfattet universitetene, men også høgskolene har siden innlemming i felles lovverk i 1995, møtt stadig sterkere forventninger om innsats på forskningsfronten. Det har da også skjedd en vesentlig kompetanseheving i høgskolesektoren (NOU 2008:3, Munthe 2011), og det er fra myndighetenes side iverksatt ulike tiltak for styrket forskningskompetanse. Fortsatt er imidlertid kompetanseprofilen ulik den vi finner ved universitetene, og fortsatt har institusjonene i sektoren ulike tradisjoner og forutsetninger for forskning og forskningsbasert undervisning (NOU 2008:3). Som vi skal se gjenfinner vi disse ulikhetene i vår undersøkelse.

Ser vi på lærerutdanningene spesielt, påpekte Stjernø-utvalget i sin innstilling fra 2008 behovet for målrettet kompetanseløft for de ansatte i denne og andre såkalt korte profesjonsutdanninger (NOU 2008:3). Det for bedre å møte de forventningene som framgår over. Tilsvarende trakk den siste forskningsmelding fra 2009 opp forskningsbasert profesjonsutøvelse som et mål. På samme måte har en viktig målsetting med en ny grunnskolelærerutdanning nettopp vært en styrket forskningsforankring (St.meld. nr. 30 (2008–2009) og St.meld. nr. 11 (2008–2009)).

Grunnlaget for aktiv og kritisk bruk av forskning i yrkesutøvelsen blir lagt nettopp i forskningsbaserte profesjonsutdanninger, og forutsetter at lærerutdannerne har solid forskningskompetanse, fortrinnsvis forsker selv og at studentene møter forskningsfronten. Etablering av forskerskoler og økt satsing på utdanningsforskning gjennom store forskningsprogram i regi av Forskningsrådet har bidratt til å styrke både utdanningsforskningen og FoU-virksomheten i lærerutdanningene. Likevel er det grunn til å spørre hvor egnet programforskning er når det gjelder å møte den enkelte vitenskapelig ansattes mer jevne og langsiktige forskningsinnsats. Det er et av spørsmålene som aktualiseres av vårt materiale.

Fotnote: FoU-virksomheten i lærerutdanningene

Forskerskole for lærerutdanningen, NAFOL, er nærmere beskrevet på www.nafol.net. Omtale av forskningsprogrammene Utdanning 2020 og PRAKUT finnes blant annet på www.forskningsradet.no/utdanning.

Utdanningsforbundet har vedtatt å arbeide for at lærerutdannere får gode forskningsvilkår og for at de som ikke har doktorgrad eller tilsvarende, gis gode muligheter for kompetanseheving.

Utdanningsforbundets målsetting er videre en sentral avtale som sikrer tid til forskning for faglig vitenskapelig tilsatte i høyere utdanning (jf. Landsmøtet 2009). Det siste må sees i sammenheng med at særavtalen om arbeidstid i universitets- og høgskolesektoren falt bort i 2006. Denne avtalen hadde et tillegg som ga vitenskapelig ansatte ved universitetene rett til lik fordeling mellom FoU og undervisning etter at tid til administrasjon var trukket fra. Flere av de tradisjonelle universitetene har riktignok valgt å opprettholde denne ordningen, men en undersøkelse gjennomført i regi av Forskerforbundet tyder på at høyt arbeidspress gjør det umulig for forskere å opprettholde FoU-tiden innefor ordinær arbeidstid (Forskerforbundet 2009, Forskerforum 2010:7). Generelt vil uansett fravær av sentrale bestemmelser medføre at FoU-rettigheter nå er et lokalt anliggende. Man har i liten grad total oversikt over hvilke konsekvenser dette har, men mye peker i retning av økte forskjeller mellom ansatte og institusjoner, og på at tildeling av interne forskningsmidler i økende grad skjer etter søknad og på bakgrunn av oppnådde publikasjonspoeng (Forskerforbundet 2009, Forskerforum 2010:7). Hvilke utslag disse endringene synes å ha hatt for Utdanningsforbundets medlemmer framgår av kapittel 3 i vår rapport.

1.2 Avgrensning, problemstillinger og videre disposisjon

Kort sagt er spørsmålet om tid til forskning ved universiteter og høgskoler et mangefasettert og komplekst saksfelt, hvor samspill mellom strukturelle, kulturelle og økonomiske faktorer forklarer arbeidsvilkårene i sektoren. Finansieringsmodellen spiller en rolle, studenttall og undervisningsformer likeså. Økte krav til dokumentasjon og rapportering ”spiser” også av tidsressursen. Det samme gjør søkning om eksterne forskningsmidler. Slike faktorer belyses i liten grad i dette notatet, men det er likevel opplagt at reelle og/eller opplevde endringer i tid og rom for forskning må forstås i en slik bred sammenheng.

Hovedanliggendet her er å gi et bilde av hvordan våre medlemmer i vitenskapelige stillinger opplever tid til forskning. Forskerforbundet har ved to anledninger gjennomført en tilsvarende undersøkelse blant sine medlemmer, sist våren 2009. For Utdanningsforbundet har det vært et poeng å gjennomføre en tilnærmet identisk undersøkelse. Det gir mulighet til å speile våre resultater med Forskerforbundets. Videre åpner det for sammenlikning over tid.

Sentrale spørsmål er i hvilken grad våre medlemmer har en spesifisert andel av arbeidstiden til FoU, hvor mye tid de reelt sett bruker til FoU og i hvilken grad det er samsvar mellom avtalt og reell FoU-andel. Videre er vi opptatt av tid til FoU innenfor og utenfor normal arbeidstid, og hvilke endringer i forskningsvilkår medlemmene har opplevd de siste fem årene eller i den perioden de har arbeidet i sektoren. Kapittel 2 gjør rede for datagrunnlag og metode. Deretter presenteres hovedfunnene fortløpende i kapitlene 3, 4 og 5. Avslutningsvis framheves noen spørsmål som vår undersøkelse aktualiserer når det gjelder forskningsvilkår og kvalitet i høyere utdanning.

Fotnote: Handlingsrom for kvalitet fra 2010

Relevante kilder her er Forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høgskoler (NIFU STEP 2001), Evaluering av kvalitetsreformen (Forskningsrådet 2006 og 2007), Kvinner og menns tidsbruk i akademia (NIFU STEP 2007), Evne til forskning (Walløe, DNVA 2008), Tid til forskning og utviklingsarbeid (Forskerforbundet 2009) og Handlingsrom for kvalitet (2010).

2. Datagrunnlag og metode

Utdanningsforbundet gjennomførte i desember 2010 og januar 2011 en spørreskjemaundersøkelse blant medlemmene som er ansatt i universitets- og høgskolesektoren for å kartlegge deres arbeidsbetingelser knyttet til forsknings- og utviklingsarbeid, FoU. Spørreskjemaet ble utviklet med utgangspunkt i tilsvarende skjema som Forskerforbundet benyttet i sin undersøkelse fra 2009. Det ble gjort noe mindre endringer i skjemaet, men spørsmålene i hovedsak er sammenliknbare mellom undersøkelsene.

Det ble sendt ut en e-post med lenke til et elektronisk spørreskjema til Utdanningsforbundets 1100 medlemmer i sektoren. 9 personer var ikke kontaktbare på oppgitt e-postadresse. Det kom inn 482 svar, noe som gir en svarprosent på 44,2. Av disse 482 medlemmene var det 305 som oppga at de arbeidet i vitenskapelige stillinger, hvorav 12 hadde stipendiat- eller post doc.-stillinger. I den videre analysen består materialet av 293 medlemmer i ordinære kombinerte vitenskapelige stillinger. Med 293 respondenter er det begrensede muligheter til å bryte analysene ned på mindre grupper.

Analysene vil derfor primært holdes på et overordnet nivå, uten at resultatene blir brutt ned på undergrupper.

I den grad det gjøres analyser på forskjeller mellom grupper, benytter vi oss av et signifikansnivå på 0,05. Dette innebærer at vi er 95 prosent sikre på at forskjeller vi finner er reelle og ikke skyldes tilfeldigheter. Som nevnt vil vi i analysen også sammenlikne våre resultater med funn fra Forskerforbundets undersøkelse fra 2009.

2.1 Om å måle bruk av tid

I denne undersøkelsen ble respondentene bedt om å gi sin subjektive vurdering av ulike forhold som er relatert til tid og andre rammevilkår som er knyttet til FoU-arbeid. Undersøkelsen baserer seg derfor ikke på noen nøyaktig registrering i form av loggføring eller liknende når det gjelder tidsbruk. Resultatene er derfor basert på respondentenes egne oppfatninger av hvordan situasjonen med hensyn til FoU er nå, og hvordan denne utviklingen har vært over tid. Denne måten å kartlegge arbeidssituasjonen for ansatte i universitets- og høgskolesektoren er ofte benyttet både nasjonalt og internasjonalt (se blant annet NIFU STEP 2010).

2.2 Respondentene i undersøkelsen

Tabell 1 nedenfor gir en oversikt over hvem som inngår i datamaterialet fordelt på kjønn, stillingsstørrelse, ansettelsesforhold og type stilling.

Tabell 1: Respondenter fordelt på kjønn, ansettelsesforhold og stillingskategori

Kjønn

Antall

Prosent

Kvinner

197

67,7

Menn

94

32,3

Stillingsstørrelse

Heltid

249

85,0

Deltid

44

15,0

Ansettelsesforhold

Fast stilling

252

86,0

Midlertidig stilling/vikariat

41

14,0

Stilling

Professor

8

2,7

Dosent

1

0,3

Førsteamanuensis

39

13,3

Førstelektor

36

12,3

Amanuensis

2

0,7

Universitetslektor

40

13,7

Høgskolelektor

163

55,6

Høgskolelærer/øvingslærer

4

1,4


Vi ser av tabell 1 at kvinner utgjør 2/3 av respondentene. Det er en langt større andel enn det vi finner i Forskerforbundets undersøkelse. Der utgjorde kvinnene 37 prosent av respondentene. Et stort flertall av våre medlemmer i UH-sektoren oppgir at de ar fast ansatt og arbeider heltid. Når det gjelder stillinger, ser vi at høgskolelektorene utgjør mer enn halvparten av respondentene. Legger vi til universitetslektorene, utgjør denne gruppen 2/3 av respondentene. Til sammenlikning utgjorde denne gruppen 1/5 i Forskerforbundets undersøkelse. I vårt materiale oppga fire respondenter at de er ansatt som høgskolelærer/øvingslærer. Disse har vi ikke tatt med i de videre analysene da disse ikke faller inn under kategorien ordinære, kombinerte vitenskapelige stillinger.

Mens medlemmer i førstestillinger utgjør tre av ti av medlemmene i vår undersøkelse, utgjør de åtte av ti i Forskerforbundets. Dette viser at sammensetningen av medlemsmassen innenfor universitets- og høgskolesektoren er noe ulik i de to organisasjonene. Noe av forklaringen på forskjellene finner vi når vi ser på hvor våre medlemmer arbeider.

 

Fotnote: førstestillinger

Med førstestillinger menes vitenskapelige stillinger som minst krever kompetanse på doktorgradsnivå eller tilsvarende, dvs. førstelektor, førsteamanuensis, dosent eller professor. 

Vi spurte medlemmene om de i hovedsak var tilknyttet en lærerutdanning, og i så fall hvilken. Figuren nedenfor viser svarfordelingen.

Figur 1: Lærerutdanningstilknytning. Prosent. N=288

I vår undersøkelse oppgir 3 av 4 medlemmer at de i hovedsak er tilknyttet en lærerutdanning. Til sammenlikning er det 1 av 10 i Forskerforbundets undersøkelse som oppgir at de arbeider innenfor pedagogikk og lærerutdanning. Vi ser av figur 2 at de fleste jobber i grunnskole- og førskolelærerutdanningene. Praktisk-pedagogisk utdanning er den tredje største lærerutdanningen blant medlemmene i UH-sektoren. Det er flere som i sin besvarelse har kommentert at de er tilknyttet flere lærerutdanninger, men det var ikke mulig å krysse av for flere utdanninger i spørreskjemaet. Disse har da krysset av for den lærerutdanningen hvor de har den største delen av sin stilling tilknyttet.

Figur 2: Institusjonstilknytning. Prosent. N = 289

Respondentene arbeider i hovedsak på statlige høgskoler. 2 av 10 jobber enten ved et av de nye universitetene eller ved et av de tradisjonelle. Det er relativt få som arbeider på private høgskoler. Til slutt kan vi nevne at gjennomsnittsalderen er 52,2 år (standardavvik 9,8).

3. Tid til forskning og utviklingsarbeid

I dette kapitlet skal vi se nærmere på rammevilkår i form av tidsressurser for å kunne drive med forskning og utviklingsarbeid. Er det slik at vitenskapelig ansatte har satt av en spesifisert andel av sin arbeidstid til FoU? Vi skal videre undersøke hvor stor andel av ordinær arbeidstid medlemmene mener de reelt sett arbeider med FoU, og om det er samsvar mellom eventuell tidsressurs som er avtalt og reell tid som brukes til FoU. Vi skal videre gi en beskrivelse av de vitenskapelig ansattes arbeidstid og i hvilken utstrekning det foregår FoU-arbeid utenfor ordinær arbeidstid.

3.1 Avtale om spesifisert andel av arbeidstiden til FoU?

Etter særavtalens bortfall er eventuell avtalefestet tid til FoU et lokalt ansvar. Det er derfor interessant å se i hvilken grad respondenten oppgir at det er inngått slike avtaler lokalt. Tabellen nedenfor viser hvordan slike avtaler fordeler seg blant våre medlemmer.

Tabell 2: Avtalefestet tid til FoU? N = 200

Har du avtalefestet tid til FoU?

Prosent

Ja

69,0

Nei

27,6

Vet ikke

3,4

Sum

100

7 av 10 oppgir at de har avtale med spesifisert tid til FoU. Denne andelen er ikke sammenliknbar med Forskerforbundets kartlegging, da spørsmålet er noe omformulert. Det er også noe usikkerhet knyttet til hvordan spørsmålet er forstått av respondentene. I Forskerforbundets undersøkelse viste det seg at respondenter fra samme institusjon, samme stillingskategori og samme fagområde ga forskjellige svar. Det kan tyde på at noen institusjoner opererer med forskjellig former for avtaler eller at respondentene ikke er nok orientert om gjeldende avtaler. Det er grunn til å anta at det kan være en feilmargin knyttet til dette spørsmålet også i denne undersøkelsen. Forskerforbundet er nå i gang med en ny kartlegging som blant annet skal undersøke hvorvidt det er avtalefestet tid til FoU på de ulike utdanningsinstitusjonene og hvilken form disse avtalene har.

De som forteller at de har spesifisert tid til FoU, oppgir i gjennomsnitt at de har satt av 24,2 prosent av sin arbeidstid til FoU. Forskerforbundet fant i sin undersøkelse et gjennomsnitt på 36 prosent. Mye av forskjellen forklares av ulike stillingsprofiler blant Forskerforbundets og Utdanningsforbundets medlemmer, jf. kap. 2.2. Vi finner videre at det er variasjoner når vi ser på stillinger og utdanningsinstitusjon. Figur 3 nedenfor viser andel spesifisert tid til FoU fordelt på stilling.

Figur 3: Spesifisert andel FoU-tid i prosent fordelt på stilling. N= 197

Professorene har høyest andel spesifisert tid til FoU, med nesten 50 prosent. Dette er i overensstemmelse med sedvane, der professorer har lik andel av stillingen satt av til FoU og undervisning når administrasjon er hold utenfor, jf. også kap. 1.1. Vi ser av figur 3 at øvrige førstestillinger ikke har like gode betingelser, men de har signifikant bedre betingelser enn høgskolelektorene. Vi vil også se i de senere analysene at det er høgskolelektorene som har de dårligste betingelsene for å drive FoU-arbeid. Når vi ser på andel spesifisert tid til FoU fordelt på utdanningsinstitusjon, finner vi også at det er signifikante forskjeller. Dette er vist i figur 4 nedenfor.

Figur 4: Spesifisert andel FoU-tid i prosent fordelt på utdanningsinstitusjon. N=200

Medlemmer ansatt ved de tradisjonelle universitetene har en gjennomsnittlig høyere FoU-andel enn medlemmer som er ansatt ved statlige og private høgskoler. I vårt materiale er ikke forskjellene mellom de tradisjonelle og nye universitetene signifikante, selv om vi mener at det er grunn til å anta at de tradisjonelle universitetene i større grad enn de øvrige utdanningsinstitusjonene, på bakgrunn av finansieringsordningen, har mulighet til å tilby de ansatte en relativt høyere andel tid til FoU.
Vi har videre sett på om det er forskjeller mellom ansatte i faste og midlertidige stillinger. Vi finner at fast ansatte i større grad enn midlertidig ansatte har avtale om FoU-tid. Men når det først er inngått avtale om FoU-tid, er det ikke signifikante forskjeller i størrelse på avtalt andel FoU for fast og midlertidig ansatte.

Vi har spurt respondentene som oppgir at de ikke har avtale om spesifisert tid til FoU, om de har hatt en slik avtale tidligere. 35 prosent oppgir at de hadde en slik avtale tidligere, men at det har de ikke lenger.

3.2 Reell tid bruk til FoU innenfor ordinær arbeidstid

Respondentene ble bedt om å anslå hvor stor prosentandel de reelt bruker på FoU-tid innenfor ordinær arbeidstid. Respondentene oppgir i gjennomsnitt at de reelt sett bruker 19 prosent (standardavvik 16,5) av ordinær arbeidstid til FoU. Det er imidlertid store variasjoner mellom ulike stillinger.

Tabell 3: Reell andel tid brukt til FoU innenfor ordinær arbeidstid. N= 277

Stillinger

Reell andel FoU (prosent)

Antall

Standardavvik

Professor

43,9

7

9,5

Førsteamanuensis

25,2

37

17,4

Førstelektor

23,1

34

18,4

Universitetslektor

20,4

39

19,4

Høgskolelektor

14,5

160

12,0

Vi finner at professorene har den høyeste reelle FoU-andelen innenfor ordinær arbeidssituasjon. Professorene ligger signifikant høyere enn alle andre stillinger. Høgskolelektorene ligger signifikant lavere enn førsteamanuensene og professorene. Vi finner ikke signifikante forskjeller når det gjelder kjønn eller utdanningsinstitusjon. Imidlertid finner vi at mens ansatte i faste stillinger har en gjennomsnittlig reell FoU-andel på 20 prosent, har midlertidig ansatte er prosentandel på 11.
I svarfeltet der respondentene kunne skrive inn sine kommentarer var det flere som pekte på at det ved mange utdanningsinstitusjoner var svært dårlige muligheter for midlertidig ansatte til å drive FoU-arbeid. Sitatet nedenfor kan illustrere dette.

”Tid til forskning ble betraktelig forbedret med en gang jeg fikk fast tilsetting på høgskolen (våren 2009). Før det, altså som midlertidig ansatt/ vikar hadde jeg ikke rett til å søke på interne midler. Dette opplevde jeg som grovt diskriminerende all den tid jeg hadde 100 % stilling og betraktelig større undervisningsbyrde enn mine kolleger”.

Problemstillingen vedrørende midlertidig ansatte og høgskolelektorer med mye undervisning og liten eller ingen tid til FoU, vil vi kort berøre avslutningsvis.

Vi finner videre at avtale om spesifisert tid til FoU har betydning for den reelle prosentandelen til FoU. Blant dem som oppgir å ha avtale om spesifisert tid til FoU er den gjennomsnittlige reelle prosentandelen til FoU 22,6 prosent, mens den blant dem som ikke har slik avtale er på 10 prosent.
Vi spurte respondentene som har avtalt spesifisert tid til FoU om hvordan den spesifiserte andelen samsvarer med den reelle tidsbruken til FoU.

Figur 5: Samsvar mellom avtalt tid til FoU og reell FoU-andel. Prosent. N=197

Vi ser av figur 5 over at én av fire mener at det stort sett er samsvar mellom avtalt prosentandel og reell prosentandel. For de øvrige rapporteres det om at det enten brukes mer eller mindre tid reelt sett enn det som er avtalt. I det åpne kommentarfeltet på slutten av spørreskjemaet fikk respondentene mulighet til å utdype sin svar. Her finner vi ulike forklaringer på manglende samsvar mellom avtalt og reell FoU-tid.

”Dersom tidsberegningen for undervisning hadde vært mer reell, hadde jeg hatt mer tid til FoU. Vi får altfor få ressurser til undervisning i forhold til hva som trengs, og da bruker vi av FoU-tida til å undervise”.

”Jeg har noe redusert undervisning, men mye av jobben gjøres utenfor arbeidstiden”.

”I år har jeg prøvd å arbeide normalarbeidsuke. Da klarer jeg ikke å utføre den FoU-prosenten jeg har fått tildelt, fordi undervisningsdelen er understipulert”.

Sitatene ovenfor illustrerer et problem som mange har kommentert. Det er mange andre arbeidsoppgaver som skal løses, og dette går på bekostning av FoU-tiden. På den annen side er det mange som forteller at de bruker fritiden til å gjøre FoU-arbeid. Dette temaet behandles i avsnittet nedenfor.

3.3 Normalarbeidstid og tid til FoU

Før vi går nærmere inn på tid brukt til FoU utenfor normal arbeidstid, skal vi se på arbeidsdagens lengde.

Arbeidsdagens lengde

Respondentene ble bedt om å angi etter beste skjønn totalarbeidstiden i en gjennomsnittsuke. I gjennomsnitt blir det oppgitt en arbeidsuke på 43,9 timer (standardavvik 5,1). Dette ligger drøye seks timer over normalarbeidstid. Den gjennomsnittlige arbeidsuken var i Forskerforbundets undersøkelse oppgitt til å være 47,1 timer. Denne forskjellen kan langt på vei forklares med at medlemsmassen er forskjellig sammensatt. Figuren nedenfor viser arbeidstid sett i forhold til stillinger.

Figur 6: Gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid fordelt på stilling. Heltidsansatte. Prosent. N=245

Vi ser av figur 6 at forskjellen mellom medlemmer i Forskerforbundet og Utdanningsforbundet i oppgitt arbeidstid er relativt små når vi sammenlikner like stillinger. Den største forskjellen finner vi blant professorene. I Forskerforbundets materiale er det særlig medlemmer som arbeider innen medisin og jus som trekker gjennomsnittet opp (Forskerforbundet 2009). Utdanningsforbundet har ikke medlemmer innen disse fagområdene. Vi finner ingen signifikante forskjeller mellom oppgitt arbeidstid for kvinner og menn i vårt materiale. Derimot finner vi at medlemmer som arbeider ved de tradisjonelle universitetene i gjennomsnitt arbeider noe lenger enn medlemmer som arbeider ved andre utdanningsinstitusjoner.

Tid til FoU utenfor normal arbeidstid

Vi spurte om medlemmene utfører FoU-arbeid utenfor normal arbeidstid. Tabellen nedenfor viser hvordan svarene fordeler seg.

Tabell 4: Utfører du FoU-arbeid utenfor normal arbeidstid? N = 277

 

Prosent

Antall

Ofte

53,1

147

Av og til

40,4

112

Aldri

6,5

18

Tabellen viser at det er få, kun 6,5 prosent av de spurte, som oppgir at de aldri utfører FoU-arbeid utenfor normal arbeidstid. Blant Forskerforbundets medlemmer oppga 3,5 prosent det samme.

Dersom vi ser disse svarene i relasjon til den oppgitte normalarbeidstiden på 43,9 timer, tyder dette på at ansatte i universitets- og høgskolesektoren har lange arbeidsdager.

Det at ansatte i vitenskapelige stillinger også arbeider med FoU-arbeid utenom ordinær arbeidstid er en kjent sak. Et annet spørsmål er om dette arbeidet har et større omfang enn det som er ønskelig. Vi har derfor spurt respondentene om de bruker mer av fritiden til FoU-aktivitet enn det de opplever som ønskelig.

Tabell 5: Bruker du mer av fritiden til FoU-aktivitet enn ønskelig? N= 260

 

Prosent

Antall

Ja, mye mer

27,3

71

Ja, noe mer

46,5

121

Nei

19,6

51

Ingen formening

6,5

17

3 av 4 oppgir at de bruker mer av fritiden til FoU-arbeid enn ønskelig. Dette er samme andel som Forskerforbundet fant i sin undersøkelse, og i likhet med Forskerforbundet finner vi at kvinner i større grad enn menn opplever at de bruker mer av fritiden enn ønskelig.

Opplevelse av å ha tid til FoU

Avslutningsvis ba vi medlemmene ta stilling til noen påstander som er knyttet til hvor mye tid man opplever å ha til å utføre FoU-arbeid, og hvordan dette er relatert til FoU-arbeid som er kvalitativt godt.

Figur 7: Påstander om tid til FoU. Prosent. N=269

Det er åtte av ti som sier at påstanden ”Jeg har overhodet ikke tilstrekkelig tid til FoU innenfor ordinær arbeidstid” er helt riktig eller delvis riktig. Dette bildet understøtter resultatene som vi har presentert ovenfor. Mange har ikke satt av tid til FoU i sin arbeidsavtale, og også blant dem som har fått avsatt tid, oppleves tiden som for knapp eller at tiden som er avsatt blir spist opp av andre oppgaver. Forskningsprosessen krever tid til å fordype seg i et materiale over tid, og flere av medlemmene har i det åpne svarfeltet kommentert nettopp dette, som sitatet nedenfor viser.

Fotnote: presentert ovenfor

I Forskerforbundets undersøkelse mente 78,9 prosent at denne påstanden var helt eller delvis riktig (Forskerforbundet 2009).

”Eg har for inneverande studieår ikkje søkt om avsatt tid til FoU fordi det er umulig å få utført det innafor dei arbeids- og rammevilkår som vi har ved vår høgskole. Det blir ikkje tid til sammenhengande arbeid med FoU, og med knapp bemanning på seksjonen må vi ofte tre inn som vikar for andre. Å få tildelt FoU tid gir kun dårlig samvittighet, for at ein ikkje får gjennomført og brukt den på ein tilfredsstillande måte både for eigen del og høgskolen.”

I spørreskjemaet ba vi medlemmene ta stilling til en påstand som omhandler dette med sammenhengende tid. Tre av fire sier at påstanden ” Jeg har tid til FoU nå og da, men ikke sammenhengende tid som er nødvendig for kvalitativ god aktivitet”, er delvis eller helt riktig.

Fotnote: delvis eller helt riktig

85,6 prosent av de spurte mente denne påstanden var helt eller delvis riktig i Forskerforbundet undersøkelse (ibid.).

Dette illustrer at også hvordan det legges til rette for bruk av FoU-tiden er viktig for at de vitenskapelig ansatte skal oppleve at tiden kan utnyttes på en god måte.

4. Utvikling over tid

Som nevnt innledningsvis tyder mye på at forskningsvilkårene i universitets- og høgskolesektoren over tid er endret i negativ retning (jf. kap. 1). Forskerforbundet har i sine undersøkelser vært særlig opptatt av å belyse utviklingen umiddelbart etter og i femårsperioden som etterfulgte Kvalitetsreformen (Forskerforbundet 2006, 2009). Også vi ønsket å undersøke våre medlemmers oppfatninger av hvorvidt tid til forskning har endret seg over tid.

4.1 Generelt om utviklingen i tid til FoU

Generelt bekrefter våre funn de Forskerforbundet gjorde i 2009. Vi valgte imidlertid i tillegg å dele respondentene i to grupper etter hvorvidt de har arbeidet mer eller mindre enn fem år i sektoren. Dette ut fra en antakelse om at vitenskapelig ansatte med lang fartstid i større grad kan uttale seg om endring over tid generelt, at de har erfart endringer i etterkant av Kvalitetsreformen, og ikke minst endringer etter særavtalens bortfall i 2006 (jf. kap. 1).

Medlemmer med lang erfaring fra sektoren, ble derfor spurt om hvordan utviklingen har vært de siste fem årene. Tilsvarende ble medlemmer med kortere fartstid enn fem år, spurt om utviklingen i den perioden de har arbeidet i sektoren. Svarene fra de to gruppene framgår av figur 8.

Figur 8: Oppfatninger om utviklingen i FoU-tid. Prosent. (0-5 år: N=60, Mer enn 5 år: N=219)

Blant medlemmer med lang erfaring fra sektoren er hovedtendensen klart negativ. Her mener nesten 60 prosent at utviklingen har vært negativ når det gjelder tid til FoU de siste fem årene. Av disse beskriver om lag en fjerdedel forholdene som betydelig forverret.

I tråd med vår antakelse, er medlemmer med kortere fartstid mildere i sin dom. De beskriver i langt større grad forskningsvilkårene som noenlunde stabile eller de har ingen formening. En nærliggende tolkning er at flere rett og slett ikke har vært lenge nok i sektoren til å merke vesentlige endringer. Generelt bør imidlertid svarene til denne gruppen forstås i lys av at de har startet sitt arbeid i sektoren etter innføringen av Kvalitetsreformen, og etter særavtalens bortfall. Underforstått er de kanskje vant til mer begrensede forskningsvilkår, eller de har kanskje til og med ikke fast FoU-tid i sin stilling over hodet, dels fordi de som universitets- og høgskolelektorer er i nærmest rene undervisningsstillinger og/eller i midlertidige stillinger. En av respondentene skriver:

”I en midlertidig stilling får en ikke ressurser til FoU. Samtidig må en publisere for å kunne få fast stilling i høgskolesektoren. Det innebærer at en må gjøre FoU-arbeid på fritiden for å få fast jobb. Det er utstrakt bruk av midlertidige stilling i høgskolesektoren.”

Tilsvarende peker en annen på at:

”På min høgskole har ikke høgskolelektorer FoU. Det tildeles da kun etter søknad på noe vi har kalt vikarstipendmidler. Alle høgskolelektorer har kun 10% av sin stilling til å holde seg faglig ajour. Dette oppleves svært vanskelig.”

Imidlertid er det også blant de med kortest arbeidserfaring fra sektoren (om lag 20 prosent), som mener forholdene er noe eller betydelig forverret i den perioden de har vært ansatt ved en høyere utdanningsinstitusjon.

Også en tredje forklaringsfaktor er viktig, nemlig stillingskategori. Universitets- og høgskolelektorer utgjør hovedtyngden av dem som har vært ansatt i mindre enn fem år. Denne gruppen har tradisjonelt hatt langt lavere FoU-andel tilknyttet sin stilling enn vitenskapelig ansatte på førstestillingsnivå (jf. note s. 11), og forventer kanskje mindre? Det er i så fall i tråd med funn fra Forskerforbundet, hvor ansatte i kombinerte stillinger er noe mer negative til utviklingen over tid enn ansatte i tradisjonelle undervisningsstillinger.

4.2 Utvikling over tid i avtalefestet FoU-andel

Vi har så langt i kapitlet sett på generelle oppfatninger om utvikling i forskningsvilkår uavhengig av hvorvidt en har avtale eller ikke. De som oppga at de har en avtalefestet FoU-andel i sin stilling, ble også spurt om hvordan de opplever utviklingen for FoU-andelen de siste fem årene eller i den perioden de har arbeidet i sektoren (altså for de med inntil fem års erfaring). Respondentene ble bedt om å angi hvilken av følgende påstander som best rimer med utviklingen i sin egen FoU-andel.

Figur 9: Utvikling i avtalefestet FoU-andel. Prosent. (0-5 år: N=36, Mer enn 5 år: N=158)

Igjen ser vi at det er de vitenskapelig ansatte som har arbeidet lengst i sektoren, som i størst grad opplever en redusert FoU-andel. Av disse opplever 60 prosent at FoU-andelen er redusert eller under press. Til sammenlikning er det kun om lag én av fem som mener sin avtalefestede FoU-andel er noe styrket eller har økt. Det siste kan selvsagt skyldes kvalifisering til vitenskapelig stilling med bedre forskningsbetingelser. Blant dem som har begynt i en vitenskapelig stilling i løpet av de siste fem årene, rapporteres det i større grad om status quo, men også her opplever 40 prosent at FoU-andelen er redusert eller står i fare for å bli det.

4.3 Ulike endringer i arbeidsbetingelsene knyttet til FoU

Ideelt sett kan en si at universitets- og høgskolelovens krav om forskningsbasert undervisning forutsetter at alle vitenskapelig ansatte skal fordele sitt arbeid på forskning og utvikling, undervisning og administrasjon. Vi vet at størrelsesforholdet elementene imellom vil variere på tvers av så vel stillingskategorier som institusjoner. Generelt sett er utfordringen å finne en hensiktsmessig balanse mellom oppgavene, på papiret så vel som i praksis. Som belyst foran er det ikke gitt at en opplever forskningsvilkårene som gode eller tiden som tilstrekkelig, selv om man har en spesifisert FoU-andel i sin stilling. Snarere tyder et generelt økende arbeidspress i sektoren på at FoU-aktiviteten kommer i skvis fordi andre oppgaver tar stadig mer tid. Det vet vi fra flere kilder (Michelsen og Aamodt 2007, Forskerforbundet 2009, Handlingsromutvalget 2010).

Figur 10 under illustrerer at Utdanningsforbundets medlemmer rapporterer om det samme. Vi har her sett særlig på svarene fra våre medlemmer med lengre fartstid enn 5 år, men vil samtidig presisere at svarmønstret er det samme blant de som har arbeidet kortere i sektoren.

Figur 10: Oppfatning om endringer i arbeidsbetingelser de siste fem årene. Prosent. N = 209-214

Over halvparten av respondentene opplever at kontrollen over egen arbeidstid, tid til samarbeid og utveksling samt sammenhengende tid til FoU, har minket de siste fem årene, mens det er langt færre som mener å spore en økning. Videre opplever nesten halvparten at midler til FoU-aktiviteter er redusert. Det som derimot øker er tid brukt på undervisningsrelaterte oppgaver, fagevaluering og fagfellevurdering, samt på prosjektsøknader og rapportering. Særlig gjelder dette undervisning og prosjektsøkning/rapportering, hvor henholdsvis 59 og 52 prosent rapporterer om en økning.

Kvalitetsreformen hadde som kjent nye undervisningsformer med økt vekt på veiledning og tilbakemelding som mål. Dette er nødvendigvis arbeidskrevende, og evalueringen av Kvalitetsreformen slo da også fast at vitenskapelig ansatte opplevde å bruke mer tid på undervisning.

Økningen hva undervisning angår kan forstås i lys av dette. Tilsvarende vet vi at institusjoner i universitets- og høgskolesektoren finansierer mye av sin forskning gjennom eksterne midler. I tillegg kommer det faktum at også interne forskningsmidler i økende grad tildeles etter søknad og oppnådde produksjonspoeng. Slik sett er det ikke overraskende at nettopp det å søke om prosjektmidler tar mer tid.

Vi ser videre at nesten åtte av ti mener administrative oppgaver har økt. I tillegg tyder vårt materiale på at det heller ikke er avsatt tilstrekkelig tid til de administrative oppgavene. Som en konsekvens synes tiden til undervisning og FoU å presses ytterligere. Følgende sitater illustrerer på noe ulikt vis hvordan enkelte opplever dette:

”Det pågår en sterk grad av byråkratisering i høgskolen, som stjeler tid fra både undervisning og FoU.”
”Jeg mener oppriktig at det vitenskapelige arbeidet er direkte truet av omseggripende byråkratiske rutiner, rapportering, søknader, uttalelser etc. Det er forferdelig skadelig og kontraproduktivt.”

Når det gjelder punktet om ulike endringer i arbeidsbetingelser, så er våre medlemmer i all hovedsak samstemte med det Forskerforbundets medlemmer rapporterte om i 2009. Tendensene med hensyn til hva som øker eller minker er de samme, men ser ut til å være ytterligere forsterket i vårt materiale, særlig på noen områder. Det er flere av våre medlemmer som mener tid til administrative oppgaver har økt, og tilsvarende flere som mener tid til samarbeid og utveksling har minket.

5. Ressurser og tiltak

5.1 Ressurser til FoU

FoU handler ikke bare om hvorvidt vitenskapelig ansatte har tilstrekkelig tid, men også om ressurser. Med ressurser forstår vi alt fra driftsmidler til reiser og innkjøp av nødvendig faglitteratur til større utstyrsinvesteringer eller annen nødvendig infrastruktur. I likhet med Forskerforbundet, har vi bedt våre medlemmer om å ta stilling til påstanden ”Jeg har ikke tilstrekkelige ressurser til meningsfylt FoU-aktivitet”. Svarene framgår av figur 11 under:

Figur 11: ”Jeg har ikke tilstrekkelige ressurser til meningsfylt FoU-aktivitet”. Prosent. (N =264)

Totalt sett er over 75 prosent av respondentene helt eller delvis enig i påstanden om at de ikke har nok ressurser til meningsfylt FoU-aktivitet. Dette er svært høyt, også sammenliknet med funnene Forskerforbundet gjorde i 2009. Da mente om lag 60 prosent det samme. For våre medlemmer kan det også se ut til at ressurssituasjonen er forverret de siste årene. Som det framgikk av figur 10 mener nesten halvparten at midlene til FoU-aktivitet er redusert de siste fem årene. Kun 14 prosent mener de har økt, mens 36 prosent mener situasjonen er uforandret. Også dette er i stor grad i tråd med Forskerforbundets funn.

Følgende tre sitater illustrer ulike konsekvenser av det som oppleves som ressursmangel. Det dreier seg både om forskningstilnærming og akademiske frihet, men òg om tid brukt til å sikre seg eksterne, så vel som interne forskningsmidler:

”Begrensede ressurser og tid setter begrensninger ift forskningstilnærming som for eksempel aksjonsforskning som krever langt mer av skjermet tid og tett oppfølging enn det ressursene tilsier. Frustrerende når dette er den beste tilnærmingen til det område/de problemstillinger det er relevant å belyse i barnehagefeltet.”
”FoU verksemd er blitt heilt avhengig av eksternfinansiering, og dette er det minimal sjanse å få til innan det einskilde skulefag i lærarutdanninga. Dette fører med seg at ein må kome seg med på større ekstern finansierte prosjekt om ein vil driva FoU. Dette gjer at den akademiske fridomen er forsvunne totalt då dei eksterne pengane er veldig temastyrd. Dette er ein svært uheldig situasjon der alt handlar om å komma seg til pengane.”
”Det er stor konkurranse om midler internt og eksternt. Det brukes masse tid på søknadsskriving som ikke gir uttelling – også internt.”

Selv om våre medlemmer i enda større grad enn Forskerforbundets opplever en presset ressurssituasjon, er det likevel ikke gitt at situasjonen er vesentlig forverret i perioden som har gått mellom de to undersøkelsene. Igjen er en viktig forklaring på forskjellene stillingskategori. Gruppen universitets- og høgskolelektorer er de som er klart mest kritisk, og i markant større grad enn førstestillingsgruppen. Som tidligere nevnt har Utdanningsforbundet en overvekt av lektorer blant sine respondenter, mens andelen i førstestilling er vesentlig høyere blant Forskerforbundets.

Ser en mer spesifikt på forskjeller mellom stillingskategori blant Utdanningsforbundets respondenter, skiller professorene seg ut som den gruppen som i klart størst grad opplever å ha tilstrekkelige ressurser. Videre synes situasjonen å oppleves noe mindre dramatisk blant universitetslektorene enn blant høgskolelektorene (jf. figur 3). For lektorgruppa totalt sett forsterker likevel spørsmålet om midler til FoU – eller snarere fravær av slike – inntrykket av generelt alt for trange vilkår når det gjelder muligheten denne gruppen har til å drive forsknings- og utviklingsarbeid.

På grunn av utvalgets størrelse har vi her ikke sett på eventuelle forskjeller mellom institusjoner, men kan vise til Forskerforbundets undersøkelse hvor man kun fant marginale forskjeller på institusjonsnivå eller mellom fagområder, samtidig som ressurser klart fulgte stillingsnivå (Forskerforbundet 2009). Det siste gjenspeiles i vårt materiale.

5.2 Oppfatninger om ansvar og tiltak

Vi har også spurt medlemmene om i hvilken grad de mener myndighetene og/eller ulike nivåer ved egen institusjon har bidratt positivt til å tilrettelegge for FoU.

Tabell 6: Oppfatning av målrettede tiltak for å tilrettelegge bedre for FoU. I hvilken grad har følgende nivå bidratt positivt? (N= 268/273)

 

I høy grad

I noen grad

I liten grad

Overhodet ikke

Ingen formening

Bevilgende myndigheter

N

11

26

95

74

62

%

4,1 %

9,7 %

35,4 %

27,6 %

23,1 %

Institusjonsledelsen

N

19

69

101

51

33

%

7,0 %

25,3 %

37,0 %

18,7 %

12,1 %

Lokal ledelse

(institutt/enhetsnivå)

N

41

100

64

39

29

%

15,0 %

36,6 %

23,4 %

14,3 %

10,6 %

 

Fotnote: førstestillingsgruppen

Med førstestillinger menes vitenskapelige stillinger som minst krever kompetanse på doktorgradsnivå eller tilsvarende, dvs. førstelektor, førsteamanuensis, dosent eller professor.

Av tabell 6 framgår det at Utdanningsforbundets medlemmer jevnt over er kritiske til både myndighetenes og institusjonsledelsen evne og vilje til å skjerme og sikre tid til forskning og utvikling. Hele 63 prosent mener myndighetene gjør lite eller ingenting for å bedre situasjonen. Noen færre, om lag 56 prosent, mener det samme om institusjonsnivået, mens en enda lavere andel (38 prosent) mener lokal ledelse gjør lite eller ingenting. Denne fordelingen på myndighetsnivå er omtrent i samsvar med oppfatninger blant Forskerforbundets medlemmer i 2009, som for øvrig ikke fant vesentlige forskjeller mellom kjønn og stillingskategorier på dette spørsmålet.

Svarene vitner, ikke overraskende, om at våre medlemmer er mer kritiske til bevilgende myndigheter enn til egen ledelse. Det kan tyde på at institusjonene på sentralt og lokalt nivå viser evne og vilje til å legge til rette for forskning innenfor de midlene som er til rådighet. En ferske rapport fra følgegruppen for grunnskolelærerutdanningsreformen tyder også på det (Munthe 2011). Her pekes det både på at de fleste lærerutdanningsinstitusjonene har aktive førstelektorprogram for sine tilsatte, og på institusjonenes involvering i den nasjonale forskerskolen for lærerutdanning, NAFOL. Begge deler er viktig for å styrke formell kompetanse. Samtidig finner følgegruppen at ledelsens vilje til å prioritere forskningstid varierer på tvers av institusjonene. Også flere av våre respondenter omtaler veien mot førstelektorkompetanse:

”Akkurat nå har jeg bedre tilrettelegging av FoU-tid på grunn av et NFR-prosjekt og planlagt førstelektorkvalifisering. Tar likevel mye tid og er en strevsom prosess”

En annen skriver følgende om akkurat dette:

”Jeg er i et 1. lektorprogram med 25 % avsatt tid til FoU, men får ikke tid i arbeidstiden. Jeg er allikevel heldig som har så mye avsatt til FoU. Dvs at jeg har noe redusert undervisning. MEN… Mye av jobben gjøres utenfor arbeidstiden. På den andre siden, de fleste har det verre og har mindre FoU-tid”.

Også en tredje er opptatt av forholdet mellom kvalifisering og tidsfaktoren:

”Hvis målet er å øke andelen av førstekompetente personer, må det avsettes tid til at høgskolelektorer kan får tilegnet seg slik kompetanse. Det blir feil hvis høgskolelektorene skal gjøre alt undervisningsarbeidet og samtidig kreves det at vi har forskerkompetanse uten at det avsettes tilstrekkelig tid.”

Vi kan konkludere med at både vårt kvantitative materiale og utsagn fra våre medlemmer vitner om et relativt tøft kvalifiseringsløp, som det må legges enda bedre til rette for både fra myndighetenes og institusjonenes side. I nevnte rapport fra følgegruppa berømmes de ulike kompetansehevende tiltakene, samtidig påpekes det behov for særskilte tiltak som bruk av strategiske høgskolemidler. I tilknytning til dette understreker følgegruppa også at ”… det er òg viktig at dei tilsette på grunnskulelærarutdanningsprogramma faktisk er aktive forskarar” (Munthe 2011:51). Når det gjelder forskningsbasert undervisning, påpekes det at det er store variasjoner mellom institusjonene med hensyn til kompetanse, og videre at ikke alle institusjoner når opp i kampen om eksterne forskningsmidler over Forskningsrådets program. Endelig heter det at tid til forskning er knapp i lærerutdanningene. Vi siterer:

”Det er ikkje sjølvsagt at dei tilsatte har forskningstid. Til dømes må tilsette ved Høgskolen i Bergen og Høgskolen i Telemark søkje om å få forskningstid, ved Universitetet i Tromsø blir forskningstida tildelt av instituttleiar og ved universitetet i Agder må dei søkje om forskningstid utover 10 prosent. Høgskolen i Nord-Trøndelag har 15 % forskningstid. Dette ser ut til å vere ei utvikling ved fleire utdanningsstader: Tid til forsking må ein søkje om, medan tid til undervisning er sjølvsagt” (Munthe 2011:52).

6. Oppsummering og avslutning

6.1 Noen konklusjoner

Denne rapporten har belyst tid til FoU blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Gjennom en spørreundersøkelse gjennomført blant Utdanningsforbundets medlemmer i sektoren høsten 2010, har vi vært opptatt av faktisk tid til FoU per i dag, og av eventuelle endringer over tid. Vi har også undersøkt i hvilken grad våre medlemmer har avtalefestet FoU-tid. Rapporten er en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse som Forskerforbundet gjorde blant sine medlemmer i 2009. Som det har framgått av det foregående er det stor grad av samsvar mellom funnene i de to undersøkelsene, noe som bidrar til å styrke de konklusjonene som trekkes her. Der det er vesentlige skiller, skylles det hovedsakelig ulik kompetanseprofil i de to medlemsgruppene (jf. kap. 2).

Vi har sett at arbeidsvilkårene til vitenskapelig ansatte preges av for liten tid til FoU innenfor normalarbeidsdagen. Hele 8 av 10 mener de ikke har tilstrekkelig tid til forskning og utvikling innenfor ordinær arbeidstid. Problemet er særlig mangel på sammenhengende tid, og tilnærmet alle bruker fritiden til å utføre forskning, hele 3 av 4 oppgir at dette skjer i større grad enn ønskelig. Bruk av fritiden gjenspeiles i arbeidsdager som strekker seg utover normal arbeidstid. Medlemmenes arbeidsuke er i følge egenrapporteringen i gjennomsnitt drøye 6 timer over normalarbeidstid. Blant Forskerforbundets medlemmer var tilsvarende anslag 10 timer mer enn normal arbeidsuke. Når det gjelder merarbeidet som utføres, konkluderer Forskerforbundet som følger i sin rapport:

”Dette er mer enn de ansatte selv setter pris på. Tre av fire mener de bruker mer av fritiden enn ønskelig til FoU-aktivitet. Det er tilsynelatende en myte at de vitenskapelig ansatte gjerne vil forske døgnet rundt og knapt kan stagges. Noen ønsker å vie seg til forskning og undervisning utover normal arbeidstid, men et klart flertall indikerer at merarbeidet de utfører er uønsket. Det er liten tvil om at de ansatte utsettes for et ikke ubetydelig press for å utføre sin FoU-virksomhet også ut over normalarbeidstiden, uten at dette kompenseres på noen måte.” (Forskerforbundet 2009:34).

En tilsvarende konklusjon kan trekkes på vegne av Utdanningsforbundets medlemmer.

Ser vi på utviklingen over tid, bekrefter vår undersøkelse at vilkårene for forskning i universitets- og høgskolesektoren er blitt strammere de siste fem årene. Blant ansatte med lang fartstid er hele 60 prosent av den oppfatningen. Parallelt oppgis tid brukt på undervisning, administrasjon, søknadsprosesser, evaluering og rapportering å øke. Det er også en relativt utbredt oppfatning om at det er liten vilje til å gjøre noe med situasjonen. Svært mange av medlemmene våre er jevnt over kritiske til sentrale myndigheter og institusjonens vilje og evne til å skjerme og sikre tid til FoU. Mest kritisk er de til sentralt myndighetsnivå, mens på institusjonsnivå og i forhold til lokal ledelse (instituttnivå) er medlemmene våre noe mer delt i sin oppfatning. Det kan tyde på varierende vilje på tvers av institusjonene til å prioritere forskningstid, noe også Følgegruppa for grunnskolelærerutdanningsreformen påpeker (Munthe 2011). Endelig finner vi at ansatte som har avtalefestet tid til FoU i gjennomsnitt bruker en større andel av sin arbeidstid til FoU-arbeid enn de som ikke har det.

Som nevnt foran er hele 75 prosent av medlemmene i vår undersøkelse tilknyttet en eller flere lærerutdanninger. Derfor er det på bakgrunn av undersøkelsen relevant avslutningsvis å peke på noen problemstillinger tilknyttet ambisjoner for og forventninger til lærerutdanningen spesielt, men som selvsagt også har aktualitet for høyere utdanning generelt.

6.2 Hva er forskningsbasert undervisning?

Forskningsbasert utdanning er, som tidligere påpekt, et bærende prinsipp i høyere utdanning, men samtidig gjenstand for diskusjon. For hva betyr det? Og hva bør ambisjonsnivået være? Den debatten vil sannsynligvis bestå i lang tid, samtidig synes det i hvert fall å ligge implisitt at de som underviser i høyere utdanning selv må ha forskningskompetanse og fortrinnsvis også selv være aktive forskere – om enn ikke alltid innenfor den tematikken som undervisningen til en hver tid omfatter. En kan også si at det følger av lovteksten at alle i vitenskapelige stillinger skal ha rett og plikt til å forske (jf. bl.a. Bernt 2008, Forskerforbundet 2009, Munthe 2011, Hodne 2011). Det krever tid. Våre funn tyder altså på at vilkårene for dét ikke alltid er til stede, og kanskje er det nødvendig med en klarere definisjon på hva forskningsbasert undervisning er, og hvilke konsekvenser det har, hva arbeidsvilkår angår.

Forskerforbundets hovedstyre vedtok i oktober 2010 følgende:

”Prinsippet om forskningsbasert undervisning er et lovfestet krav til undervisningen ved universitetene og høyskolene. Dette innebærer at alle ansatte som er involvert i undervisningen må være ansatt i kombinerte stillinger med rett til FoU. Vitenskapelig ansatte i førstestilling og professorstilling skal bruke minimum 50 % av arbeidstiden til FoU, og vitenskapelig ansatte i øvrige kombinerte stillinger skal sikres minimum 30 % av arbeidstiden til FoU.
Forskningsbasert undervisning foregår når vitenskapelig ansatte underviser innen sitt forskningsområde eller tilgrensede fagfelt, og når deres forskerkompetanse, forskererfaring og forskerinnsikt betyr noe for undervisningen. Forskningsbasert undervisning kan være formidling av etablert kunnskap, av ny anerkjent kunnskap eller av forskningsresultater som nettopp er blitt kjent. Begrepene omfatter også veiledning innen den ansattes fag.”

Vi har sett at det er et stykke vei å gå for å nå dette ambisjonsnivået, men så er også nettopp ambisjonsnivået slik det er nedfelt i universitets- og høgskoleloven høyt. Kanskje bør Utdanningsforbundet gi samme tydelige signaler?

6.3 Mål om forskningsbasert lærerutdanning og yrkesutøvelse

Nært knyttet til spørsmålet om forskningsbasert undervisning ligger målsettingene om en styrket forskningsbasering av lærerutdanningene og av profesjonens yrkesutøvelse, slik det framgår av sentrale stortingsmeldinger (jf. kap. 1.1).

Liten tid til FoU gjør det imidlertid vanskelig for mange å kvalifisere seg til førstestillingskompetanse. Vi vet at myndighetene gjennom etableringen av blant annet egne program for utdanningsforskning og forskerskole for lærerutdanning, har tatt grep for å styrke forskning i lærerutdanning og forskning på og for utdanningssektoren. Det er viktige tiltak. Vi vet også at mange er i ferd med å kvalifisere seg gjennom eksempelvis førstelektorprogram på institusjonene. Utsagn fra våre respondenter tyder på at det legges opp til relativt tøffe kvalifiseringsløp, hvor understipulering av tid til undervisning og administrasjon også virker inn. Når vi vet at sektoren står overfor en vesentlig aldersavgang, er det helt vesentlig at ny kompetanse bygges, og at en karrierevei innenfor akademia framstår som attraktiv (Handlingsrom for Kvalitet 2010, Gunnes 2007).

Det er særlig ved høgskolene, hvor mye av lærerutdanningene skjer, at det er behov for en ytterligere kompetanseheving dersom målene for utdanning og profesjon skal kunne realiseres. Her bør myndighetene merke seg at Følgegruppen, i likhet med Stjernø-utvalget, påpeker behov for særskilte kompetansehevingsmidler (Munthe 2011, NOU 2008:3). Vi har sett at både midlertidig ansatte og høgskole- og universitetslektorer synes å ha trange forskningsvilkår. Samtidig står sistnevnte gruppe for en vesentlig andel av undervisningen til kommende lærere. Dét igjen gir grunn til å stille spørsmål ved realiteten i begrepet ”forskningsbasert undervisning”.

En annen side er relevansen i den utdanningen som blir gitt. Vi kan ut fra vårt materiale ikke si noe sikkert om vilkårene for faglig oppdatering blant de vitenskapelig ansatte, men enkelte utsagn fra respondentene tyder på at dette burde undersøkes nærmere. Dersom ikke vitenskapelig ansatte har tilstrekkelig gode muligheter til å oppdatere sin undervisning når det gjelder utviklingen i praksisfeltet eller om viktige forskningsbidrag, er det uheldig for kvalifiseringen av morgendagens lærere.

Generelt ser den jevne forskningsinnsatsen for den enkelte vitenskapelig tilsatte ut til å lide. Midler tildelt over programforskning er viktig for målrettet forskningsinnsats på områder hvor kunnskapsbehovene er store. Slike eksterne midler når imidlertid bare et fåtall, og har også den konsekvens at mye tid går med til prosjektsøknader som aldri når opp, selv om kvaliteten skulle være mer enn god nok. Når det i tillegg i økende grad legges opp til søking om forskningsmidler internt på institusjonene, kan det stilles spørsmål ved rasjonaliteten i ressursbruken. Et grovt anslag viser at ansatte ved de fire største universitetene brukte om lag 100 årsverk til å søke om eksterne forskningsmidler som de ikke fikk penger til (Aftenposten 2010). Burde den tiden ha vært brukt annerledes? Burde vitenskapelig ansatte i større grad sikres forpliktende forskningstid over ordinære rammeoverføringer til institusjonene?

6.4 Behov for mer kunnskap

Som nevnt er funnene og konklusjonene i denne rapporten basert på en spørreundersøkelse blant et relativt lite antall ansatte i vitenskapelige stillinger ved høyere utdanningsinstitusjoner. Resultatene er imidlertid langt på vei i tråd med andre undersøkelser, ikke minst den Forskerforbundet gjennomførte i 2009. Inntrykket av pressede forskningsvilkår kan man også finne igjen i en lang rekke rapporter og evalueringer. For lærerutdanningens del er knapp tid til forskning nylig påpekt av Følgegruppen for grunnskolelærerutdanningen (Munthe 2011).

Når det gjelder spørsmålet om endringer i vitenskapelig ansattes tidsbruk generelt, er det likevel viktig å påpeke at undersøkelser gjennomført av NIFU tyder på at den totale arbeidstiden i sektoren er relativt stabil over tid (jf. blant annet NIFU 16/2002). For en del er det kanskje heller ikke slik at totaltid brukt til forskning og utvikling er vesentlig endret, men at det snarere er økt press i form av andre oppgaver og mindre sammenhengende tid, som utfordrer arbeidsbetingelsene for forskning.

Vitenskapelig ansattes arbeidstid fordelt på ulike oppgaver er generelt vanskelig å måle eksakt, men vår undersøkelse har bekreftet en oppfatning av at så vel administrative som undervisningsrelaterte oppgaver øker. Gitt forskningens betydning både når det gjelder merittering og som grunnlag for tildeling av forskningsmidler internt ved en institusjon, så vil tid til forskning alltid ansees som en knapp ressurs (Waagene 2007). Selvrapportering av tidsbruk må sees i et slikt perspektiv. Det betyr imidlertid ikke at funnene i vår og Forskerforbundets undersøkelse ikke skal tas på alvor. Derfor er det også bra at myndighetene i kjølvannet av Handlingsromsutvalget har initiert en større undersøkelse av tidsbruk i høyere utdanning. Et viktig mål er å få kartlagt de administrative byrdene i sektoren. I utlysningsteksten for prosjektet heter det videre at:

”Nye undervisnings- og veiledningsformer, effektivisering gjennom bruk av ny teknologi, større vekt på faglig samarbeid og internasjonalisering er sentrale utviklingstrekk de siste ti årene. Ved hjelp av undersøkelsen ønsker vi å få ny innsikt i vitenskapelig ansattes hverdag – i hvilken grad har endringer i rammebetingelser, krav og forventninger påvirket tidsbruk blant vitenskapelig ansatte. Samtidig ønsker vi å få oppdatert informasjon om de ansattes bruk av tid og holdninger til arbeidsvilkår.” (Norges forskningsråd 2010)

Undersøkelsen gjennomføres av NIFU og resultatene vil foreligge høsten 2011. Kartleggingen vil være viktig med hensyn til å få frem forskjeller mellom institusjoner og stillingsgrupper i sektoren.
Som tidligere påpekt kan det se ut til at avtalefesting av tid til FoU er et viktig virkemiddel for å sikre reell forskningstid, særlig sett i lys av at tildeling av forskningstid i økende grad skjer etter søknad og/eller produksjon, med det som konsekvens at forskjellen mellom ansatte blir større. Det foreligger oss bekjent ingen systematisk oversikt over hvordan institusjonene praktiserer tildeling av forskningsressursene blant sine ansatte. Imidlertid gjennomfører Forskerforbundet nå en kartlegging av prinsipper for fordeling av tid til FoU ved institusjonene. Tillitsvalgte i sektoren er bedt om å gi tilbakemelding på hovedprinsippene for hvordan FoU-tiden fordeles på den respektive institusjon, og om hvorvidt disse prinsippene varierer innad på institusjonen. Videre blir det etterspurt opplysninger om bruk av avtalefesting av FoU-tid og om det finnes ordninger for forskningstermin. Denne kartleggingen er viktig i begge organisasjonenes videre arbeid med å sikre vitenskapelig ansatte vilkår som tilrettelegger for solid forskning, og ikke minst forskningsbasert undervisning i høyere utdanning.

Litteratur

  • Aftenposten (2010): Skriver søknader for søppelbøtten. Artikkel i Aftenposten 26. april 2010.
  • Bentley, Peter m.fl. (2010): Forskningsvilkår ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv. En undersøkelse av 7 land. NIFU STEP Rapport 8/2010
  • Bernt, Jan Fridthjof (2008): Hvordan kan vi sikre tid til forskning? Foredrag på seminar i regi av Universitets- og høgskolerådet 29. oktober 2008.
  • Forskerforbundet (2009): Tid til forskning og utviklingsarbeid. Rapport fra medlemsundersøkelse våren 2009.
  • Forskerforum (2010): Tid til FoU: Økende forskjeller mellom ansatte. Nr. 7, 2010.
  • Gunnes, Hege m.fl. (2007): Forskerrekruttering i Norge – status komparative perspektiver. NIFU STEP rapport nr 2, 2007.
  • Handlingsrom for kvalitet. Rapport fra arbeidsgruppe som har vurdert handlingsrommet i universitet- og høgskolesektoren. (2010).
  • Hodne, Bjarne (2011): God nok utdanning? Debattinnlegg i Aftenposten 10. mars 2011.
  • Lov om universiteter og høyskoler: LOV 2005-04-01 nr 15
  • Michelsen, Svein og Per Olaf Aamodt (2007): Evaluering av Kvalitetsreformen - Sluttrapport. Norges forskningsråd.
  • Munthe, Elaine m.fl. (2011): Frå allmennlærar til grunnskulelærar. Innfasing og oppstart av nye grunnskulelærarutdanningar. Rapport frå Følgjegruppa til Kunnskapsdepartementet.
  • Norges forskningsråd (2010): Tidsbruk blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Kunngjøring på Doffin – Database for offentlige innkjøp.
  • NOU 2008:3 ”Sett under ett” (Stjernø-utvalget)
  • Smeby, Jens-Christian (2002): Fordeling av tidsressurser til FoU ved statlige høgskoler. NIFU skriftserie nr. 7/2002.
  • St.meld. nr. 30 (2008-2009): Klima for forskning.
  • St.meld. nr. 11 (2008-2009): Læreren – rollen og utdanningen.
  • Utdanningsforbundet (2009): Politiske vedtak Landsmøtet 2009.
  • Waagene, Erica m.fl. (2007): Kvinner og menns tidsbruk i akademia. NIFU STEP Delrapport til prosjektet Norske forskningsvilkår i internasjonalt perspektiv.
  • Walløe, Lars (2008): Evne til forskning. Norsk forskning sett innenfra. Det Norske Vitenskaps-Akademi.
Innholdet i denne publikasjonen er forankret i Utdanningsforbundets politikk og verdigrunnlag, men er ikke behandlet i Utdanningsforbundets politisk ansvarlige organer før den blir offentliggjort.