Barnehage i Norge har gått fra å være et tilbud til de få, til å bli et tilbud for alle. Barnehagens plass som en viktig del av utdanningssystemet er godt etablert, og det er bred enighet om at barnehagen bidrar til å gi alle en trygg og god oppvekst og like muligheter.

Også i Hurdalsplattformen er dette tydelig, og regjeringen uttrykker store ambisjoner for barnehagen i perioden vi er inne i. Det er gledelig, ikke minst fordi regjeringsplattformen peker på forbedringer i bemanningsnorm, barnehagelærernorm og stedlig ledelse som nødvendige satsinger for å videreutvikle kvaliteten i barnehagen. Det sentrale nå er at ambisjonene følges opp av politisk handling og med nødvendige ressurser.

For når det gjelder bemanning, er situasjonen i norsk barnehagesektor alt annet enn tilfredsstillende. Pandemien har synliggjort bemanningskrisen i sektoren. Det er et sterkt begrep, men pandemihåndtering i kombinasjon med et rekordhøyt sykefravær, har forsvart en slik begrepsbruk.

Enda viktigere er det likevel at også før pandemien var bemanningssituasjonen i barnehagen svært pressa – krisehåndteringen fungerte som et forstørrelsesglass på et allerede alvorlig problem.

I 2019 fikk vi innført en bemanningsnorm og i 2018 en styrket barnehagelærernorm. Men dette har ikke løst barnehagens bemanningsproblemer, og mange kommuner er langt unna å oppfylle normens krav om at 50 prosent av de ansatte skal være barnehagelærere.

Vi vet dessuten for lite om barns oppholdstid i barnehagen og barnehagenes åpningstider, men vi vet at bemanningen smøres tynt utover dagen, og at det derfor bare er deler av tiden barna har så mange voksne rundt seg som de trenger.

Med andre ord vet vi at vi har for få – altfor få – folk i barnehagene. Vi vet også at det er av avgjørende betydning for kvaliteten i barnehagen at andelen barnehagelærere er høy nok.

En videre satsing på barnehage, og barnehagekvalitet, betyr derfor at vi må løse to ting samtidig: Vi må sikre ansatte med god kompetanse, og vi må sikre nok hender.

Utdanningsforbundet mener dette best gjøres gjennom å sørge for en skjerpet bemanningsnorm som innfris gjennom å ansette flere med barnehagelærerutdanning.

Slik kan vi møte både behovet for flere hender og sørge for at vi endelig når normkravet om 50 prosent barnehagelærere. Dette er altså ikke et enten eller, men et både og. Et både og som koster penger, penger regjeringen må bevilge.

I tillegg må vi sørge for god stedlig ledelse i alle barnehager gjennom økte midler til styrerressurs.

Og til slutt må vi ha en kritisk gjennomgang av oppgavene som tilfaller styrere og ansatte i barnehagen. For når styrerrollen er overfylt, lekker oppgavene nedover i organisasjonen og stjeler fra de ansattes til med barna.

Det er som sagt positive signaler fra regjeringen på overordnet nivå om disse spørsmålene.

I det videre arbeidet vil Utdanningsforbundet særlig jobbe langs to spor for å bedre situasjonen:

1. Det nasjonale lovsporet: Vi må sikre en sterkere normering av grunnbemanningen generelt, og spesielt andel barnehagelærere og økt styrerressurs.
2. Det lokale oppgavesporet: Vi må identifisere arbeidsoppgaver som grunnbemanningen IKKE bør drive med – og eventuelt ansette personale som kan ivareta disse oppgavene. Vi kan kanskje kalle dette å gjenoppbygge «laget rundt grunnbemanningen».

Disse prosessene må følges både lokalt og sentralt, og vi som forbund skal være på ballen på alle nivå. Den neste store endringen i barnehagen må handle om bemanning – for barnas beste og for at det skal være enda bedre å jobbe i barnehagen.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 3/2022.