Innlegget under ble publisert i Dagsavisen 19. januar

Barnehagene i korona-røde områder holdes åpne. Mange hadde åpent i perioden fra 12. mars og til påske, tiden som vi gjerne karakteriserer som «nedstengingen». Innimellom stenges avdelinger ned, og barn og ansatte må i karantene på grunn av smitte, men ellers går livet sin gang.

Men livet går ikke sin vante gang. Smittevern fører til nye arbeidsoppgaver og nye organiseringer. Personalet kan ikke lenger hjelpe hverandre på tvers av avdelinger, slik de pleier. Barnehagelærere kan mange steder ikke bruke tid på planlegging – de opplever at de ikke gjør den jobben de burde gjøre. Det halter i samarbeidet med PP-tjeneste og annen hjelpetjeneste, barn får ikke den hjelpen de trenger.

Samtidig viser statistikk fra FHI at assistenter i barnehage og barnehagelærere har høyere smitteforekomst enn gjennomsnittet. Særlig høyt er det for dem som jobber i Oslo-området.

Sykefraværet stiger til rekordnivå

NAV har offentliggjort statistikk for sykefraværet i tredje kvartal. Sammenliknet med året før, har barnehagenes legemeldte sykefravær økt med 14 prosent. Denne økningen kommer på toppen av et allerede høyt tall for sykefravær. Ansatte i barnehagesektoren er den yrkesgruppen i Norge som har det aller høyeste sykefraværet, og dette gjør disse tallene enda mer alvorlige.

Ifølge NAVs egne kommentarer påvirker pandemien sykefraværet kraftig på kort sikt. Og det er sannsynlig at det blir vekst i det korte fraværet framover. Pågående sykefravær blir lenger, og det skapes onde sirkler ved at det er vanskeligere å komme tilbake når presset er høyt på arbeidsplassen. Dette stemmer godt med det vi ser så langt. Stigningen i sykefravær i andre kvartal var på 10 prosent, mens det altså steg ytterligere i tredje kvartal.

Smittevern, kvalitet og arbeidsmiljø

Vi står nå i en situasjon hvor vi må prioritere hva vi vil at barnehagen skal bidra med. Akkurat nå er det meningsløst å konkurrere om å tilby romslige åpningstider og matlaging. Nå må vi prioritere å ivareta ungenes behov for gode og trygge relasjoner. Den største trusselen mot nettopp dette, er å gjøre de ansattes arbeidsmiljø enda dårligere. Da fortsetter den varslede økningen av sykefraværet.

Mye kan avhjelpes med penger til vikarer, men slett ikke alt. Noen jobber kan ikke løses av vikarer. En barnehageavdeling kan ikke holdes åpen med bare ukvalifiserte vikarer som verken kjenner barna eller barnehagen. Da må åpningstiden reduseres – selv om smittevernmyndighetene ikke sier at det er smitteversfaglige hensyn som taler for dette. Barnehageeiere må bruke både barnehagefaglige og arbeidsmiljøfaglige argumenter for organiseringen.

I enden av denne pandemien ligger det i ytterste konsekvens en mulighet for enda større frafall i denne sektoren, og det har vi ikke råd til.

Styrere må gis myndighet til, sammen med tillitsvalgte og verneombud, å vurdere situasjonen i sin barnehage, og på bakgrunn av dette innføre tiltak som for eksempel redusert åpningstid, eller bortfall av servering. Så må sentrale og lokale myndigheter gi en garanti for penger til bemanning, overtid og smittevern.

Ingen av oss vet helt om vi når det vippepunktet, hvor barnehager må stenge helt på grunn av manglende bemanning. Vi vil ikke dit. Vi står i en paradoksal situasjon, hvor det å redusere tilbudet kan være det som skal til for å opprettholde et tilbud til barna.