Mellomoppgjør og konfliktfare

Vi er forberedt på tøffe tak og krever klar kjøpekraftforbedring for alle våre medlemmer.

I dagene 9. til 11. april er det mekling mellom LO og NHO. Resultatet vil foreligge når dette leses. LO har varslet plassfratredelse for 23.000 arbeidstakere i første uttak. Det er reell streikefare, for avstanden mellom partene er stor. 

Avstanden skyldes ikke at LO har fremmet skyhøye krav. Den skyldes ene og alene at NHO har satt seg som mål å svekke norske arbeidstakeres kjøpekraft. De tilbyr reallønnsnedgang. LO krever at kjøpekraften for deres medlemmer skal opprettholdes. Det er i utgangspunktet et moderat krav.

Begge parter argumenterer med hensynet til økonomien og sysselsettingen. 

NHO forsøker å mane fram et bilde av en nasjonal økonomi på kanten av stupet etter et år med pandemi. Det er sant at noen bransjer og noen bedrifter sliter tungt, men det er på ingen måte noe entydig bilde. 

Andre virksomheter opplever gode tider og stabil etterspørsel. Samlet sett har norsk økonomi greid seg relativt bra gjennom pandemien. Og en rekke av de bedriftene som sliter, gjør det fordi nedstengningen har revet vekk det nasjonale kundegrunnlaget. 

Mange av disse vil i tiden som ligger foran oss, der pandemien ebber ut og nedstengningen gradvis kan oppheves, nettopp være avhengige av den innenlandske etterspørselen for igjen å komme på fote. Da vil utviklingen i kjøpekraften spille en avgjørende rolle.

Utdanningsforbundet stiller seg selvsagt på LOs side i denne striden. Vi ønsker dem lykke til i meklingen og at de skal vinne fram med kravet om å opprettholde kjøpekraften. 

Unios egen kravsprofil er likevel noe annerledes. Våre krav er høyere enn de LO har lagt på bordet. Unio skal i forhandlinger etter at meklingen mellom LO og NHO er avsluttet. 

Vi er forberedt på tøffe tak og krever klar kjøpekraftforbedring for alle våre medlemmer. Det har vi svært gode grunner til.

En av dem handler om rekruttering. Ett år med pandemi har, bedre enn noen kampanje vi selv kunne iverksatt, illustrert hvilken betydningsfull samfunnsinnsats våre medlemsgrupper utfører. Det er ingen overdrivelse å si at uten oss stopper Norge. Vi leverer nøkkeltjenester for befolkningen. Det er snakk om svært komplekse og krevende oppgaver som krever høy kompetanse og lang utdanning. 

Likevel er det kritisk mangel på lærere i barnehage og skole. Vi må få endret på kommunenes og fylkeskommunens virkelighetsbilde og problemforståelse når det gjelder rekrutteringsutfordringer. 

I dag gis et dårligere tjenestetilbud til befolkningen enn de har rett til å forvente. Slik kan det ikke fortsette. Lønnsnivået må opp.  Det får vi ikke på plass i ett mellomoppgjør, innenfor relativt trange rammer. 

Derfor peker våre tariffambisjoner også ut over dette oppgjøret. Men noe kan vi sikre, blant annet at vi ikke skal tape terreng. 

Unios grupper fikk i fjor en lønnsutvikling i samsvar med frontfagsrammen på 1,7 prosent. Privat sektor fikk ut til dels betydelig mer, viser statistikken fra Teknisk beregningsutvalg.

I disse dager snakkes det mye om viktigheten av frontfaget. Mye av det kan vi slutte oss til. Frontfagsmodellen har hatt betydelige positive effekter for det norske samfunnet, ikke minst når det gjelder å begrense ulikhet og fremme høy samfunnsmessig tillit. 

Det vi nå ser, handler om en praktisering av modellen som hindrer lønnsutvikling for noen grupper og dermed skaper økt ulikhet og rekrutteringsproblemer. Det har aldri vært hensikten at modellen skulle praktiseres slik. 

Om vi denne gang skulle nøye oss med samme krav som LO, vil vi, sett over to år, få en reprise på akkurat det. Det vil vi ikke akseptere.


Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 5/2021.

 

Signert

Avbildet: Steffen Handal
Steffen Handal

leder av Utdanningsforbundet