Dagsavisen har de siste ukene hatt flere debattinnlegg om koplingen mellom eierskap og kvalitet i barnehagen. Anne Cecilie Eikseth og Ina T. Eian, representanter for barnehagekjedene Læringsverkstedet og Nordlandia, mener at vi ikke bør diskutere eierskap – bare kvalitet. Aslak Versto Storsletten i Civita diskuterer imidlertid gjerne koplingen. Han mener at kvaliteten har blitt drevet fram av store og mellomstore kjeder.

Jeg mener det er absolutt nødvendig å diskutere kvalitet i barnehagen, og eiernes bidrag. Egentlig er det litt absurd å snakke om at noen «eier» offentlig finansierte utdanningsarenaer, som både private og offentlige barnehager er. Eiere har likevel fått stadig større ansvar for barnehagenes indre liv. Dette ansvaret bruker noen til å standardisere barnehagens innhold og arbeidsmåter, og dette har blitt diskutert de siste månedene.

Partier med ambisjoner om å komme inn i Kunnskapsdepartementets lokaler etter valget, bør ha svar på hva slags barnehagekvalitet de vil dyrke. Kvalitet er et begrep som har mange fasetter, jeg mener det er sunt for debatten om vi alle viser fram hvilke kriterier vi legger til grunn når vi snakker om gode barnehager. Her er fire premisser som jeg mener at er helt sentrale:

Bør vurderes ut fra barnas behov
For det første: Kvalitet i barnehagen bør vurderes ut fra barns behov. Av og til er det en konflikt mellom barns og foreldres behov. Lange åpningstider og tilleggstjenester til foreldre, blir av Versto Storsletten omtalt som kvalitet som vokser fram fordi barnehagene må konkurrere om barna. Sannheten er at slike markedsfortrinn med stor sannsynlighet reduserer kvaliteten for barn. Utvidet åpningstid gjør at man må smøre bemanningen tynnere ut over barnehagedagen, og tiden til ekstratjenester til foreldrene blir tatt fra samværet med barn.

Kvaliteten i barnehagen er avhengig av tilpasning til enkeltbarn og barnegruppe.

For det andre: Kvaliteten i barnehagen er avhengig av tilpasning til enkeltbarn og barnegruppe. Versto Storsletten mener at kvaliteten øker når flere barnehager er blitt «konsept-barnehager», men dette er vel nesten som å si at kvaliteten øker når H&M og Cubus utkonkurrerer enkeltstående butikker? De private barnehageeierne er ikke alene om å ville standardisere barnehagens arbeidsmåter og innhold, også kommunale eiere er ivrige på å innføre konsepter og programmer. Men disse bestrebelsene kan bety at kvaliteten for barna synker, fordi standardisering går på bekostning av personalets mulighet til å utøve pedagogisk skjønn og gi barn medvirkning.

For det tredje: Kvalitet i norske barnehager er noe annet enn kvalitet i amerikanske omsorgssentre. Programmer og konsepter som bringes inn i barnehagene, bygger ofte på metodikk utviklet i andre land og i institusjoner med helt annet formål enn norsk barnehage. Noe er utviklet for å drive atferdsregulering av barn og unge i spesialinstitusjoner, noe er utprøvd for å fremme språk og selvregulering i omsorgssentre for underpriviligerte barn i USA. Ny praksis som hevdes å være forskningsbasert, har aldri vist noen konsistente resultater i norske barnehager. Det store prosjektet GOBAN, som både Eikseth og Eian viser til, dokumenterer ingen sammenheng mellom barns kompetanse og trivsel - og barnehagens skår på kvalitetsvurdering.

Pedagogikk fremmes av deling
Helt til slutt: Kvalitet i barnehagen fremmes av samarbeid, diskusjon og åpenhet – ikke av konkurranse. Dette gjelder alt pedagogisk arbeid. Det bør ikke være et mål for barnehageeiere å gjøre foreldre til barnehagekunder som shopper barnehage etter tilleggstjenester eller lange åpningstider. Det faglige innholdet i barnehager kan heller ikke betraktes som en forretningshemmelighet. Pedagogikk er et fagfelt som fremmes av deling, kritikk og samarbeid. Ulike faglige perspektiver utvikler barnehagesektoren – de kan ikke betraktes som markedsføringsmekanismer.

Vi driver barnehage først og fremst for barns skyld, ikke for foreldre eller næringsliv.

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Dagsavisen 20. august.