Vi har akkurat lagt bak oss et årsskifte preget av dramatiske omstendigheter. Bildene vi ser fra skredet som rammet Gjerdrum har et nesten uvirkelig preg. Det er vanskelig å fatte omfanget av katastrofen.

Vi har sterke nødetater her i landet. Betydningen av det demonstreres i disse dager. Mange yter en formidabel innsats, i selve redningsarbeidet, som nå er avsluttet, og for å ta vare på de bergede og evakuerte. Samtidig pågår et kolossalt arbeid for å sikre at Gjerdrum kommune får reetablert alle de funksjonene innbyggerne er helt avhengige av.

Det gjelder ikke minst oppstart i Gjerdrums barnehager og skoler. Lærere, barnehagestyrere og skoleledere skal møte barn og elever som bærer på sterke inntrykk. De skal etter beste evne gi små og store rom for å bearbeide disse hendelsene. Og de skal bidra med å gjenreise den tryggheten og forutsigbarheten som gjør at unge mennesker, også under disse ekstreme omstendighetene, kan få levd noe hverdagsliv og gradvis bygge framtidstro. En enorm oppgave å gå løs på, både i betydning og i vanskegrad. Det må gjøres.

Beredskap er noe vi skal ha på plass, men ikke nødvendigvis ønsker å få bruk for. Nå trengs beredskapen i Gjerdrum. Nå trengs et tett samarbeid mellom mange ulike kompetansemiljø.

Jeg er sikker på at det lokale samarbeidet kom i sving nærmest umiddelbart og at de involverte, helsetjeneste, pedagogisk-psykologisk tjeneste, kirken, politi, ansatte i barnehager og skoler – for å nevne noen – deler av sin kunnskap og sine ressurser for å møte utfordringene.

Like sikker er jeg på at det også vil oppstå behov for ytterligere hjelp og støtte. Vi er i kontakt med våre tillitsvalgte i Gjerdrum for å høre hvordan de opplever situasjonen og hvilke behov som eventuelt burde ivaretas enda bedre.

Nettopp i tider som disse har også fagbevegelsen et ansvar, for å medvirke til at de erfaringene og de utfordringene medlemmene står i kommer fram og blir en del av beslutningsgrunnlaget for krisehåndteringen. Da blir beslutningene best, for alle.

Pandemien har også preget årsskiftet. Vaksineringen startet opp, men vi fikk samtidig strengere nasjonale smitteverntiltak, som følge av økt smitte og nye, muterte, virusvarianter. Vårt samfunn har, i det internasjonale bildet, håndtert pandemien på en god måte. Helsevesenet er ikke helt overbelastet, smitte- og dødstall er relativt lave.

Men omkostningene for å oppnå dette er samtidig svært merkbare i både barnehager, skoler, voksenopplæring og høyere utdanning.

Smittevern som kan hindre spredning av virus, medfører samtidig en betydelig økt arbeidsbelastning. Over tid blir dette så kritisk at det nettopp kan svekke det tilbudet til barn og unge som myndighetene så gjerne vil skjerme og opprettholde. Vi er der nå, i mange kommuner. Å få fram dette er blant Utdanningsforbundets viktigste oppgaver akkurat nå.

Pandemien vil prege samfunnet vårt lenge ennå, fram til sommeren og kanskje noe lenger. Det er det realistiske bildet. Da må vi også drive barnehager og skoler på måter som står seg over tid og som tar bedre hensyn til lærernes arbeidsmiljø.

Lærernes samfunnskritiske funksjon må også få betydning når vaksineringen skal gjennomføres over hele landet. Lærere står i den situasjonen at de både ivaretar samfunnskritisk arbeid og utsetter seg for smitte. Det er både nødvendig og klokt å gi lærere tilbud om vaksine raskt.

Vi vil huske dette årsskiftet. Og vi skal ta vare på framtidstroen.

Stor takk til alle lærere som gjør sitt ytterste.

Godt nyttår.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 1/2021.