Mangfold og integrering

Portrettbilde av Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet
Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Et godt fellesskap betyr ikke at vi likner hverandre så mye som mulig. Det betyr at vi deler en felles verdsetting av hverandres annerledeshet, slik kong Harald så klokt formulerte det.

Publisert 10.01.2020

Når det nye året kommer, skal nye visjoner formuleres. Slik er vår tradisjon, og de som først formulerer felles visjoner for et nytt år, er kongen og statsministeren. I år snakket de begge om tillit og inkludering, og om hvorfor disse kvalitetene ved et samfunn er viktige for bærekraftig utvikling.

Kongen og statsministeren har ulike roller. De snakker begge på vegne av oss alle, men statsministeren er i tillegg bundet av regjeringens politikk. Det kan være en vanskelig øvelse for statsministeren å formulere de gode og samlende tankene.

I hvert fall var det kong Haralds tale som grep meg sterkest. I denne talen ble mangfoldet, altså erkjennelsen av at vi alle er forskjellige, det klare og positive budskapet: «Vi er blitt mindre like hverandre. Heldigvis har vi erkjent at hver og en av oss er litt annerledes», sa kongen. Og han understreket at denne kvaliteten ved Norge må bidra til at vi har tillit til hverandre, på tross av forskjellene. Dette er en inngang til integrering som er viktig, men ikke selvfølgelig.

Sammen med kollegaer i egen organisasjon har jeg deltatt i mange samtaler om integrering det siste året. Mange peker på at vi ofte forenkler integrering og tror at dette handler om tilpasning. Altså at hvert enkelt individ tilpasser seg den kulturen, og det kunnskapsidealet, som dominerer. Og til en viss grad er kanskje slik tilpasning nødvendig.

Vi trenger selvsagt noen felles kjøreregler, men disse må gi rom for variasjon. For det er, som kongen poengterer, forskjell på oss. Og det vil det fortsette å være. Derfor må vi ikke bare akseptere forskjellighet, men rett og slett verdsette mangfold.

I utdanningspolitikken vil mangfoldsidealet ha konkrete implikasjoner. Jeg vil prøve å nærme meg noen: Vi må begynne å ta bredden av fag på større alvor. Vi må granske vurderingsformene vi bruker, og vi må bli mer kritiske til når og hvorfor vi skal sammenlikne, sortere og rangere prestasjoner.

Barn, unge og voksne har ulike preferanser og forskjellige forutsetninger for å lære. Dette er beskrevet faglig, og er en erkjennelse som de fleste av oss har hverdagslig erfaring med. Å innse dette, betyr ikke at vi mangler ambisjoner for alle. Men det betyr at vi må ha respekt for at ambisjoner kan og bør være forskjellige.

Når vi har konstruert utdanningstilbudet rundt et bredt faglig spekter, er det fordi vi anerkjenner forskjellene. Alle skal kunne finne fram til sine særlige interesser i barnehage, skole og høyere utdanning.

Er det slik i dag, eller har vi fått en slagside mot noen fag og kompetanser? Når alle er forskjellige, er det grunnleggende urettferdig at alle bare vurderes ut fra de samme kriteriene.

På et seminar om fagfornyelsen møtte jeg nylig en rektor med stort engasjement. «Vi må bli mindre opptatt av å vurdere prestasjon, og mer opptatt av å vurdere progresjon», sa hun. Jeg tror 2020 vil bli det året vi kan endre vurderingsarbeidet i retning av å ivareta forskjellighet, ikke standardisering. Og i kjølvannet av slikt arbeid bør vi også kvitte oss med overflødige sammenlikninger og rangeringer.

2020 vil bli et vendepunkt for skolen, fordi fagfornyelsen skal innføres. Vi må sørge for at fornyelsen fører til større opplevelse av fellesskap og tilhørighet. Et godt fellesskap betyr ikke at vi likner hverandre så mye som mulig. Det betyr at vi deler en felles verdsetting av hverandres annerledeshet, slik kong Harald så klokt formulerte det.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 1/2020.

Signert

Steffen Handal

leder av Utdanningsforbundet