Et oppdrag i skvis

Hege Valås, 2. nestleder i Utdanningsforbundet
Hege Valås, 2. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Samfunnet vårt har vedtatt en rammeplan og en barnehagelov som skal ivareta barnas interesser. De skal ha et pedagogisk forsvarlig tilbud. Det kan umulig ha blitt mindre viktig når samfunnet er rammet av en pandemi.

Publisert 22.05.2020

Vi driver barnehager i pandemitider. Noen har vært i virksomhet hele tiden, for å gi et tilbud til barn med spesielle behov og barn av foreldre med samfunnsviktige funksjoner – de som måtte på jobb også mens andre holdt seg hjemme. Noen er på plass etter gjenåpningen etter påske og har nå noen ukers erfaring med barnehagehverdager – alle gjør sitt beste for å ivareta godt smittevern.

Noen beskriver det som en opplevelse å ønske barna velkommen tilbake. Mange har delt historier disse dagene om glade barn som så tydelig viser at de har savnet barnehagen, de daglige opplevelsene, vennene. Vi kommer ikke til å glemme disse inntrykkene.

Oppdraget er det samme: Vårt arbeid med omsorg, danning, lek, læring, sosial kompetanse og kommunikasjon og språk skal sees i sammenheng, og samlet bidra til barns allsidige utvikling. Som det står i rammeplanen. Og vi skal realisere dette komplekse oppdraget i vår egen tradisjon, som vi med rette er stolte av. Barnehagen skal være på barnas premisser, anerkjenne barndommens egenverdi og realisere det pedagogiske oppdraget gjennom hovedvekt på leken.

Det forutsetter nærværende og årvåkne barnehagelærere, med tid til ukentlig refleksjon over aktiviteter og erfaringer og hvordan disse virker inn på så vel enkeltbarns som barnegruppas utvikling.

Barnehagen har ikke – som skolen – delt opp tiden etter fag. Det er ikke angitt noen kompetansemål som hvert barn skal nå, for eksempel i tallforståelse og begrepsutvikling. Likevel har rammeplanen klare faglige forventninger til innholdet.

Vårt oppdrag har ikke samme detaljerte rettighetsfesting som skoleoppdraget. Jeg tror at nettopp denne forskjellen er noe av årsaken til den skvisen mange barnehager i dag står i.

Nå skal vi, i tillegg til vårt omfattende pedagogiske oppdrag, ivareta et forsterket smittevernregime. Det må vaskes mer og oftere. Barnehender skal vaskes, nøye rutiner ivaretas ved måltider og toalettbesøk. Barna skal organiseres i faste kohorter, og vi skal bestrebe oss på å holde mer avstand, særlig mellom kohortene. Vi ansatte skal fordeles på kohortene på en sånn måte at vi omgås færre barn.

Alt dette krever særskilt organisering av aktiviteter og fordeling av arealer. Vi klarer ikke å ivareta alle disse hensynene og samtidig opprettholde den åpningstiden vi hadde før pandemien rammet. Dette er årsaken til at koronaforskriften eksplisitt åpner for redusert åpningstid.

Vi får i tillegg problemer med å finne tid til planlegging og refleksjon, og det blir vanskelig å finne pausetid for ansatte i en intens barnehagedag. Mange steder er disse problemene i ferd med å bli akutte.

Noen ganger kjennes det som om barnehagen står i en umulig spagat mellom den pedagogiske forventningen på den ene siden, og en forventning om å levere en service i form av oppholdstid og trygt tilsyn på den andre. Da kan det også oppleves som om selve oppdragsforståelsen kommer under press, i en retning som peker mot tilsyn.

Det er ikke nødvendigvis slik at foreldrenes behov for fleksible åpningstider er i barnets interesse. Særlig ikke i disse dager.

Samfunnet vårt har vedtatt en rammeplan og en barnehagelov som skal ivareta barnas interesser. De skal ha et pedagogisk forsvarlig tilbud. Det kan umulig ha blitt mindre viktig når samfunnet er rammet av en pandemi.


Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 7/2020.

 

Signert

Hege Valås

2. nestleder