Tariff 2019

Portrettbilde av Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet
Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

I år vil forventningene til reallønnsvekst være ekstra store fra arbeidstakersiden. Det gjelder ikke minst fordi det er gode tider i norsk økonomi. Det er på tide at arbeidstakerne får sin rettmessige andel av verdiskapningen.

Publisert 15.03.2019

Mellomoppgjøret står for døren. Mellomoppgjør betyr som regel at det bare forhandles om lønnsreguleringer, og her er forpostfektningene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerpartene, og også internt i fagorganisasjonene, allerede godt i gang.

Et unntak i år er at det kanskje blir forhandlinger om tjenestepensjon i PBL-området. I tillegg skal det til høsten gjennomføres forhandlinger om særavtalene om arbeidstid både for barnehager og skoler, og forhandlinger om hovedavtalen.

Hvilke forventninger har vi? Den generelle lønnsutviklingen har vært svak de siste årene. Etter et par år med negativ reallønnsutvikling trodde man i fjor at oppgjøret ville føre til en moderat økning i kjøpekraften. Nå viser fasit at prisveksten ble høyere enn beregnet. Det er det først og fremst den høye strømprisen som har bidratt til.

I år vil derfor forventningene til reallønnsvekst være ekstra store fra arbeidstakersiden. Det gjelder ikke minst fordi det er gode tider i norsk økonomi. Det er derfor på tide at arbeidstakerne får sin rettmessige andel av verdiskapningen.

Både i Utdanningsforbundet og i Unio er det derfor en forventning om en økonomisk ramme som er vesentlig høyere enn i fjor.

Ellers bør det være et mål at vi klarer å unngå at frontfagsmodellen praktiseres slik at den anslåtte rammen for arbeidere i industrien fungerer som et diktat i stedet for norm for de andre tariffområdene. Hvis ikke, vil det føre til en stivhet i systemet som bidrar til å svekke muligheten til å rette opp skjevheter mellom tariffområdene gjennom sentrale forhandlinger. Det vil også kunne svekke oppslutningen om frontfagsmodellen.

Det er en godt dokumentert mangel på kvalifiserte lærere uten at det har gitt tilsvarende lønnsvekst som for andre yrkesgrupper det er mangel på.

Som vanlig er utgangspunktet for forhandlingene forskjellig i de ulike tariffområdene, særlig når det gjelder hvilke føringer og rammer som ble lagt for årets forhandlinger gjennom hovedtariffoppgjøret i 2018. At lønnstillegg ble gitt på ulike tidspunkt og at man brukte av årets ramme i fjorårets oppgjør, medfører at den prosentvise lønnsveksten man skal forhandle om i år, vil være forskjellig i de ulike tariffområdene.

I KS-området ble det allerede i fjorårets forhandlinger brukt penger fra årets oppgjør for å avtale økte satser for ulempetilleggene. De som nyter godt av disse økte satsene, tilhører i hovedsak Lønnsgruppe 1 i KS, det vil si ansatte med kompetanse opp til og med fagskolenivå. Og i den grad tilleggene treffer Unio-medlemmer, gjelder det i svært liten grad Utdanningsforbundets medlemmer.

Det blir derfor en utfordring å fordele de resterende lønnsmidlene i mellomoppgjøret slik at våre medlemmer minst får sin andel av lønnsveksten.

BIs undersøkelse av hvordan lokale lønnstillegg gjennom lokale pott-forhandlinger påvirker motivasjon og arbeidsklima/miljø i barnehage og skole, har gjort det enda tydeligere at lærere i liten grad opplever kriteriene og prosedyrene som ligger til grunn for disse lokale lønnstilleggene som rettferdige.

BI-rapporten konkluderer blant annet med at dette kan gi negative konsekvenser for motivasjon og arbeidsmiljø.

Diskusjonen om lokal lønnsdannelse bør i hovedsak benyttes til å rekruttere og beholde lærere og ikke for å fordele lønn etter lokale kriterier, vil derfor komme for fullt i tiden fram mot landsmøtet.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 4/2019.

Signert

Terje Skyvulstad

1. nestleder