I landsmøtebobla

Terje Skyvulstad, 1. nestleder, Utdanningsforbundet
Terje Skyvulstad, 1. nestleder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Les nestleder Terje Skyvulstad sine betrakninger fra inni landsmøtebobla.

Publisert 15.11.2019

Her sitter vi, i landsmøtebobla på Lillestrøm. Ledelsen i Utdanningsforbundet er nettopp blitt gjenvalgt. Jeg er takknemlig og kjenner meg privilegert som fortsatt får være en del av ledelsen i denne flotte organisasjonen i fire nye år. Det kjennes godt. Ikke bare fordi det er en anerkjennelse av den jobben vi har gjort, men først og fremst fordi det gir oss mulighet til å følge opp og fortsette arbeid og prosjekter vi er i gang med. Samtidig føler jeg på et stort ansvar.

Lærere og ledere i barnehage og skole har et stort oppdrag, og derfor er det også en stor oppgave å være med i ledelsen av denne organisasjonen.

Alvoret kom tydelig fram i Steffens innledningstale til landsmøtet. Han understreket behovet for et taktskifte i organisasjonens innsats i klima-arbeidet. Jeg tror kriseforståelsen i forsamlingen økte i takt med at talen skred fram. Og særlig da Steffen sammenliknet utfordringen som lærerprofesjonen står i nå, med den utfordringen profesjonen opplevde i 1942, da lærerprofesjonen og skolen ble forsøkt nazifisert. Han stilte også noen spørsmål som er særlig utfordrende for en fagforening:

– Hvordan kan vi være modige og toneangivende i utformingen av en klimavennlig tariff- og arbeidslivspolitikk? – Hva skal fagbevegelsens rolle være når forbruket til det store flertallet i Norge ikke er bærekraftig?

For meg, som bruker så mye av min arbeidskapasitet som forhandler i lønns- og arbeidsvilkår, er disse spørsmålene spesielt utfordrende.

Likevel er det en stor glede å sitte her i landsmøtesalen i Thonhotellet og lytte til den ene engasjerte landsmøtedelegaten etter den andre. Mange av dem er på sitt første landsmøte. De har hentet inspirasjon og mandat fra årsmøtene i lokallag og fylkeslag, og det er tydelig at de er godt forberedt. Det viser at organisasjonen lever.

Alle landsmøter lever sitt eget liv. Mye står på spill for mange. Vi skal alle ta stilling til de samme sakene. Men vi har ulik erfaringsbakgrunn og ulik kunnskap om det som foregår i en organisasjon med over 180.000 medlemmer. Derfor oppstår det både gjentakelser og misforståelser. Men først og fremst speiler debattene alt det medlemmene våre er opptatt av.

Mens dette skrives begynner jeg å bli litt bekymret for tidsbruken. Det er sikkert flere delegater som kjenner på dette. Vi ligger langt etter tidsskjema, men det er likevel vanskelig for dirigentene å få en ivrig forsamling med på kortere taletid og begrensninger i praksisen med støttereplikker.

Rundt omkring i salen sitter samtidig medlemmene i redaksjonskomiteene og tenker på jobben som skal gjøres i pauser og på nattestid. Flere hundre forslag til endringer skal vurderes og samordnes, og det skal lages begrunnelser for hvorfor Karis forslag får komiteens støtte, mens Knuts forkastes.

Jeg trøster meg med at dette har jeg opplevd før. Og likevel har vi på et forunderlig vis alltid klart å bli ferdige i tide. Landsmøtemiddagen siste kvelden er møtets absolutte punktum. Den kan hverken utsettes eller avlyses. Når den begynner, må vi være ferdige.

På fredag morgen kommer vi ut av bobla. Da begynner hverdagene igjen, med stort og smått av planlagte oppgaver og aktiviteter. Samtidig har underbevisstheten allerede begynt å jobbe med det store spørsmålet: Hvordan skal vi følge opp alle de flotte og ambisiøse vedtakene landsmøtet har fattet? Det er et stort ansvar, og et stort privilegium å få arbeide med dette de neste fire årene.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 13/2019.

Signert

Terje Skyvulstad

1. nestleder