Hvem bør ha forhandlingsansvaret for lærerne?

To menn og en dame sitter ved et bord med mikrofoner.
Siden 2004 har KS hatt forhandlingsansvaret for lærerne. Bildet ble tatt ved åpningen av hovedtariffoppgjøret i 2018. Fra venstre: Steffen Handal, forhandlingsleder Unio kommune, Tor Arne Gangsø, forhandlingsleder KS og Mette Nord, forhandlingsleder LO. Foto: Eli Kristine Korsmo

Er det KS eller staten som bør ha forhandlingsansvaret for lærerne? På oppdrag fra Utdanningsforbundet har Fafo laget en grundig utredning om dette.

Publisert 08.02.2019

Siden forhandlingsansvaret for lærerne ble overført fra staten til KS i 2004, har dette vært et stadig tilbakevendende tema blant medlemmene i Utdanningsforbundet. Noen har ønsket seg tilbake til staten, mens andre mener det er best å bli i KS.

Saken var tema på landsmøtet i 2015, som fattet vedtak om at det i perioden skulle utredes hvor forhandlingsansvaret for lærere bør ligge for å sikre nasjonale standarder for lønns- og arbeidsvilkår som er nødvendig for et likeverdig utdanningstilbud for barn, unge og voksne. Resultatet av utredningen skulle legges fram for representantskapet.

Grundig utredning

Nå er altså utredningen ferdig, og den ble lagt fram for representantskapet i starten av februar. Hele rapporten kan du lese her: 

Forhandlingsansvaret for lærerne

Utredningen ble tatt godt imot av representantskapet, og skal brukes som kunnskapsgrunnlag når organisasjonen skal diskuteres dette spørsmålet videre. Fafo har vurdert og analysert de mange ulike problemstillingene som er knyttet til forhandlingsansvaret for lærere, på en grundig måte.

Fafo kommer med noen betraktninger som kan være viktige for å vurdere hvor forhandlingsansvaret skal ligge:

  • Staten som tariffområde er vesentlig endret. Overordnet sett tegner det seg et bilde av at staten framover ikke ønsker å beholde sentrale justeringsforhandlinger og heller ønsker at en større del av lønnsdannelsen skal skje lokalt i den enkelte virksomhet. Dette er ikke i tråd med Utdanningsforbundets politikk på dette området.
  • Streikerett om arbeidstidsbestemmelser er en særordning som ble avtalt da forhandlingsretten ble overført fra staten til KS. Det er ikke sikkert vi ville beholde denne retten dersom staten skulle ta tilbake forhandlingsansvaret. Den ordningen man hadde da staten var forhandlingspart, var at tvister om arbeidstid ble avgjort i særskilt nemnd. Erfaringene fra slike nemndsavgjørelser er blandede sett med lærerorganisasjonenes øyne.
  • Fafo har også identifisert noen utviklingstrekk knyttet til lønnsutvikling før og etter overføringen av forhandlingsansvaret i 2004. Etter 2008 har lønnsveksten i kommunene vært større enn i staten.

Relevante spørsmål

Hvor vi mener at forhandlingsansvaret skal og bør ligge er en politisk vurdering for Utdanningsforbundet. Relevante problemstillinger i en slik sammenheng er da:

  • I hvilken grad vil tilbakeføring til staten bidra til å få gjennomslag for at lønnspolitikken skal baseres på sentrale og kollektive avtaler, samt motstand mot individuelle og lokale forhandlinger?
  • Hvilke konsekvenser vil det ha for våre medlemmer som blir igjen i KS, dersom lærerne i skolen blir tilbakeført til staten?
  • Og tilsvarende – hvilken merverdi tror vi det kan gi våre nåværende grupper i det statlige tariffområdet dersom lærerne tilbakeføres til staten?

Om overføringen av ansvaret

Fafo har blant annet beskrevet de politiske prosessene rundt beslutningen om overføringen, og i hvilken grad sentrale forutsetninger for overføringen er fulgt opp. Utredningen viser at forutsetningene i stor grad er fulgt opp.

Overføringen av forhandlingsansvaret ble gjort med grunnlag i en tverrpolitisk enighet om å styrke det kommunale selvstyret.

Det viktigste argumentet for overføringen fra KS sin side var at kommunene og fylkeskommunene allerede hadde arbeidsgiveransvaret for lærerne, og dermed tilsettingsansvaret. KS mente derfor det var unaturlig at de da ikke også hadde ansvaret for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene.

Lærerorganisasjonene på sin side var bekymret for at de økonomiske virkemidlene som staten kunne bruke til å styre utviklingen på skoleområdet, ville forsvinne når staten ga fra seg forhandlingsansvaret. Argumenter mot overføringen var også frykt for at undervisningspersonalets rettigheter og særegenheter ville blitt svekket, og en generell skepsis mot større grad av lokale forhandlinger.