Den vanskelige vurderingen

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, Fotograf: Stig Weston

Vurdering er til for elevene, men handler likevel mye om læreres verdivalg og menneskesyn. Og dette må lærere sammen og hver for seg ta ansvaret for.

Publisert 03.05.2019

Fagfornyelsen åpner et rom for å se på vurdering i skolen på nytt. Dette rommet kan bli større, fordi det er en uttrykt politisk vilje til å vise større tillit til lærere. Debatten om elevenes psykiske helse og trivsel spiller også inn. Stadig flere kopler for eksempel egenvurdering til vantrivsel og opplevelse av stress.

Vi må bruke denne anledningen.

Jeg mener at lærerprofesjonen lenge har kjent et ubehag ved at vurderingens sorterings- og styringsfunksjon ikke enkelt lar seg forene med vurderingens læringsfunksjon. Jeg snakker av og til med lærere som sier at de driver med vurderingsarbeid som de ikke selv syns er bra.

Det er for eksempel ikke mange lærere som mener at det er en god ide at første- og andreklassinger skal sette smilefjes og surefjes på sin egen innsats. Likevel gjøres dette i mange skoler.

Ofte er vurderingsformene «implementert» gjennom en pakke fra skoleeier. Vi har undersøkelser som viser at mange lærere opplever at ferdige opplegg, introdusert utenfra eller ovenfra, begrenser deres mulighet til å drive undervisning og vurdering i tråd med egne faglige standarder.

Som faglig begrep er vurdering rammet inn av en skog av underbegreper: Sluttvurdering, prosessvurdering, resultatvurdering, vurderingskriterier og vurdering for læring er eksempler.

Kanskje har vi, i iveren etter å forstå og beherske dette mangfoldige området, kommet i skade for å kople vurderingsforståelsen vekk fra den etiske sfæren? Kanskje blir vi, med en vurderingsforskrift som er like tykk som en middels lærebok, forledet til å tro at vurdering er en objektiv, teknisk og juridisk aktivitet? Slik er det ikke.

I tillegg til de faglige, etiske og juridiske sidene er vurdering også et politisk ladet begrep. Og som i de fleste andre politiske spørsmål er det interessekonflikter involvert i vurderingfeltet.

Vurderingsformer som gir «eksakte» opplysninger til politikere, kan være helt uegnet til å rettlede og motivere elever i en læringsprosess. Vurderingsformer som er gode for sterke elever, kan være veldig uheldige for svake elever.

Før påske arrangerte vi et seminar om vurdering og fagfornyelsen, og det ble noen interessante timer i Lærernes hus.

Det vi sitter igjen med etter seminaret, er tankevekkende: Både forskere og praktikere har flere spørsmål enn svar, når de utfordres i å tegne rammer for vurderingsformer etter fagfornyelsen.

Hva gjør vi når en oppgave som lærerne har ansvaret for, er kompleks og vanskelig? Noen vil mene at det er viktig å snevre inn alternativene og lage tydeligere regler for hvordan vurderingspraksis skal foregå. Noen vil hevde at det å sikre lik vurdering i hele landet blir viktigst.

Både lærere og politikere vil kunne mene at standardisering og normering er et svar på kompleksiteten. Jeg tror ikke ensretting er veien å gå, snarere tvert imot.

Lærerarbeid utføres i kontekster som preges av ulike mennesker og forskjellig innhold. Derfor må også god vurdering omfattes av godt faglig skjønn. Vi må sørge for bedre rom for dette skjønnet.

Det er behov for noen felles rammer, men kanskje bør rammene gi større mulighet for piloter og forsøk? Vi må rigge oss slik at vi holder oss friske i hodet.

Vurdering er til for elevene, men handler likevel mye om læreres verdivalg og menneskesyn. Og dette må lærere sammen og hver for seg ta ansvaret for.

https://www.utdanningsforbundet.no/kurs-og-kompetanse/kurskalender/sem-2019/fagfornyelsen-vurdering/

 

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 6/2019.

Signert

Steffen Handal

leder av Utdanningsforbundet