Jeg innrømmer det. Jeg legger meg flat. Jeg bruker av og til mobiltelefonen min som distraksjonskilde på møter og konferanser. Jeg ser andre som gjør det også. Samtidig inntar jeg en lett moraliserende holdning overfor foreldre som lett synlig i det offentlige rom prioriterer å sjekke oppdateringer på Facebook framfor å henvende seg til sine barn som står rundt og søker oppmerksomhet.

Det skulle derfor bare mangle at bruken av mobiltelefoner og andre IKT-redskaper i barnehage og skole debatteres. Vi kjenner alle til deres distraherende potensial, hvor forholdet mellom individet og skjermen blir viktigere enn samhandling med dem som er rundt. Særlig fristende blir distraksjonen dersom den fritar oss fra vanskelige oppgaver som krever konsentrasjon og hardt arbeid, slik som i utdanning.

Hvorfor tyr vi så lett til disse distraksjonskildene? En viktig grunn er at mye av programvaren er laget for å være distraherende og vanedannende av kommersielle hensyn. Den utnytter enkle psykologiske mekanismer hos oss mennesker for at vi skal bli avhengige. Det er det som skaffer produsentene reklameinntektene som de lever av. Og ikke overraskende virker det mest vanedannende for barn og unge slik som for andre rusmidler. Det foreligger allerede en god del forskning om dette.

Tiden som barn og unge bruker på skjermbasert underholdning, har eksplodert, og fra USA meldes det at dette allerede har ført til at barn og unges sosiale ferdigheter har blitt redusert. Det finnes også indikasjoner på at i de landene hvor elevene bruker mest tid på skjerm, så er læringsresultatene dårligere.

Men utdanningssystemet kan ikke bare stikke hodet i sanden og forby hele greia. Vi som er ansatt der, er forpliktet på å gjøre barn og unge digitalt kompetente. Dette må faktisk læres gjennom praktisk bruk. Problemene oppstår når bruken ikke er knyttet til utdanningsmål, eller dersom bruken fører til en type individuell læring hvor man ikke utnytter fordelene ved å lære i et læringsfellesskap.

Derfor er det avgjørende at læreren kan styre bruken av digitale hjelpemidler på samme måten som bruken av andre læremidler.

Det skal selvfølgelig skje i et samarbeid med elevene og foreldrene, men til sjuende og sist må det være læreren som bestemmer. Samtidig er det avgjørende at dette diskuteres i det profesjonelle faglige fellesskapet. Mange skoler har gode erfaringer med at det lages noen generelle kjøreregler for dette som gjelder i alle klasserom.

Foreløpig vet vi for lite om hvordan og i hvilket omfang mobiltelefoner og andre digitale læringsressurser brukes eller misbrukes i norsk utdanning, i hvor stor grad bruken styres av lærerne og i hvilken grad det finnes felles kjøreregler eller felles strategi for bruken. Her trengs det mer forskning. Men det viktigste nå er at tema settes på dagsorden i barnehager og skoler.

Et nasjonalt forbud mot bruk av mobiltelefoner i undervisningen er neppe veien å gå i denne saken. Det viser seg at forbud, slik det er vedtatt i Frankrike, ikke egentlig er generelt forbud, men et forbud mot bruk som ikke er autorisert av lærer. Mange skoler har allerede kommet fram til løsninger på denne utfordringen som de mener fungerer godt. Men det er viktig å innrømme at dette er komplisert.

Mange hensyn skal tas. Bruken må tilpasses mulighetene i de ulike fagene, tilgjengelig programvare og digitale læremidler, lærernes kompetanse, digital infrastruktur, datasikkerhet, om alle elever har tilgang til de samme instrumentene, osv. Det er derfor liten grunn til å tro at «one size fits all».

Den kanskje aller viktigste digitale kompetansen som barn, unge og voksne trenger i dag er å forstå forskjellen på bruk av digitale instrumenter i læring og produksjon, og bruk som er underholdningsrelatert.

Begge typer bruk vil føre til former for læring, men utdanning er i hovedsak knyttet til den første.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 9/2018.