Tvilende samtale med seg selv

En smilende Terje Skyvulstad, nestleder i Utdanningsforbundet.
Terje Skyvulstad, nestleder i Utdanningsforbundet, reflekter over skjev fordeling og klimauttfordringene i denne artikkelen.Foto: Stig Weston

Hvis jeg hadde fått besøk av ti år gamle Terje i dag, ville han antakelig gjort store øyne og fått hakaslepp.

Publisert 10.06.2016 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

Jeg er absolutt for velferdsstaten. Jeg er også veldig glad i det norske trepartssamarbeidet. Jeg er kjempestolt over å være en del av den fagbevegelsen som har bidratt til et bedre samfunn i tiår etter tiår. Likevel hender det at jeg tviler. Er vi på rett kurs? Kan vi komme til å henfalle til sutring over egen privatøkonomi – i stedet for å bekymre oss over om alle får ta del i fellesskapet? Jeg ble født inn i østnorsk arbeiderklasse i 1957. Vi hadde det vi trengte, men ikke så mye mer enn det. Hvis jeg hadde fått besøk av ti år gamle Terje i dag, ville han antakelig gjort store øyne og fått hakaslepp: – Jøss, er du blitt konge eller noe sånt? Men det har jeg jo ikke, og levestandarden min er ikke veldig mye annerledes enn den til mange andre på min alder. Men sammenliknet med 1967 lever jeg «helt konge».

Ti år gamle Terje ville antakelig ha ment at materiell velstand er kult. Men noen ganger sitter en annen fyr på skulderen min og hvisker meg noe i øret. Jeg tror det er 20 år gamle Terje. Og han kan finne på å spørre: – Har du gjort verden bedre nå, da – sånn som vi tenkte? Har alle det fint? Og jeg må innrømme at det er ikke sånn. For kort tid siden leste jeg i en rapport fra Folkehelseinstituttet at i underkant av ni prosent av alle barn under 18 år i 2013, tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt. Barn med innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Familiens økonomiske situasjon har stor betydning for barns helse og velferd, sier rapporten. Da lurer Terje, 20 år, på hva jeg har tenkt å gjøre med det. Og jeg blir svar skyldig.

Selvsagt er det sånn at det å sikre velstanden til lønnsmottakere, i form av trygg og god lønn, er viktig arbeid. Når dette fungerer, legges det også et grunnlag for en skatteinngang som kan bidra til omfordeling. Vi kan hjelpe dem som ikke får en jobb. Likevel fungerer det ikke slik at alle faktisk får hjelp. Det er altså nesten 10 prosent av barna som lever i familier med et inntektsgrunnlag som medfører dårlig helse og dårligere livsutsikter.

Nå vet heldigvis ikke Jypling-Terje så forferdelig mye om klima og miljø, han er mest på sur nedbør og den slags. Men hvis han hadde visst det jeg vet, ville han antakelig ha kommet trekkende med spørsmålet: -Har du tenkt på at for hver krone ekstra du forhandler fram – så sørger du for enda litt mere minus i klimaregnskapet? Tenker du på oldebarna våre, eller tenker du bare på lærerne?

Ja, jeg tenker på fordelingsspørsmål og miljø. Og det er vanskelig – det har mange sider og det finnes ikke ett rett svar. Men ofte har jeg det såpass travelt at jeg slipper å tenke. Jeg bare handler. Jeg går fra møte til møte. Jeg leser sakspapirer. Jeg drøfter og forhandler.

Om noen korte uker er det ferie. Da skal jeg sørge for å få en skikkelig prat med Terje 20 år. Vi trenger det, begge to.

Men akkurat nå må jeg springe – for jeg skal på et møte i For Velferdsstaten.

God sommer til dere alle sammen. Vi møtes til høsten – kanskje litt klokere.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 11/2016.