Et styrkende landsmøte

Det har vært fire dager preget av sterkt engasjement og skarpe politiske debatter, skriver Steffen Handal, påtroppende leder i Utdanningsforbundet.

Publisert 13.11.2015 Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. +1år

Utdanningsforbundets landsmøte 2015, med overskriften «Sammen utdanner vi Norge», går mot slutten når dette skrives. Allerede i åpningstalen markerte Ragnhild Lied at vi som organisasjon har en forpliktelse til også å engasjere oss i de store spørsmålene som preger samfunnet rundt oss. Hun løftet fram flyktningkrisen. Landsmøtet tok den utfordringen. Vi vedtok en uttalelse der vi ikke nøyer oss med å kreve at Norge, sammen med andre europeiske land, må stille opp og hjelpe dem som nå er i nød. Vi markerer også vårt eget ansvar. Vi skal bidra til at de som kommer får tilgang til utdanning. Og vi skal bidra til at alle de lokale partene som kan gjøre en innsats, kommer sammen og planlegger hvordan de i fellesskap kan øke kapasiteten til å ta i mot flyktninger. Utdanningsforbundet skal ta solidarisk samfunnsansvar når det kreves. Vi er i pakt med det beste i lærernes historiske tradisjon når vi gjør dette.

Det har vært fire dager preget av sterkt engasjement og skarpe politiske debatter. Delegatene kom ikke tomhendte til landsmøtet. De hadde forberedt seg grundig for å sikre at den politikken som vant fram under deres lokallags- og fylkesårsmøter også skulle prege debatter og vedtak på landsmøtet. Det ene tidsskjemaet etter det andre sprakk, fordi mange hadde mye på hjertet. Det fant vi løsninger på. Og det styrket så vel debattene som vedtakene.

Vedtakene kan dere lese om andre steder. Her er tre refleksjoner jeg gjorde meg på møtets siste dag.

Den første er at jeg aldri tidligere har opplevd at alle våre medlemsgrupper til de grader har satt preg på debattene. De var på talerstolen alle sammen, med sterke og gode innlegg. Tillitsvalgte fra universitets- og høyskolesystemet, fra barnehagefeltet, fra grunnskolen, fra videregående opplæring, fra voksenopplæringen, fra det faglige og administrative støttesystemet, fra pensjonistene og, sist, men ikke minst (!), fra pedagogstudentene. Og de markerte seg i alle spørsmål, ikke bare i seg og sitt.

Den andre er at landsmøtet håndterte uenighet på en måte som må sies å være i beste fagforeningstradisjon. Det skal være slik i fagbevegelsen at det å utfordre ikke skal være forbundet med ubehag. Men det er ingen selvfølge at vi lykkes med å skape et slikt debattklima. Denne gangen gjorde vi det. Sentralstyrets forslag ble grundig og skarpt utfordret. Alle debattanter var saksorienterte, også når de spissformulerte seg. Og mange hadde så sterke argumenter at også sentralstyret sluttet seg til endringsforslagene. Denne aksepten for uenighet gjorde at vi fikk bedre vedtak. I tillegg fikk vi økt bevissthet om at der vedtakene ikke hadde et solid flertall bak seg, bør vi håndtere saksfeltet på en måte som reflekterer dette.

Den tredje er at Utdanningsforbundet, med alle våre medlemsgrupper og all vår friske uenighet, likevel er preget av samhold. Hele den sentrale ledelsen ble enstemmig valgt. Noe slikt har aldri tidligere hendt. Nå skjer det ett og et halvt år etter at dette forbundet sto midt oppe i den mest kritiske situasjonen vi har vært i noen gang. Det gir grunn til ettertanke. Det forteller om at prosessene for å bearbeide og evaluere fjorårets hendinger har hatt betydning.

«Vi har alle kommet sterkere ut etter fjoråret», sa Ragnhild Lied på landsmøtets første dag. Resten av møtet har vist at det har hun rett i. For egen del vil jeg legge til at Ragnhild selv er en av de viktigste årsakene til at vi har lykkes. Takk for tilliten jeg nå har fått til å overta etter henne. Jeg er stolt over å være nyvalgt leder i dette flotte forbundet.

Artikkelen står på trykk i Utdanning nr. 19/2015.