Til våre ledermedlemmer

Vi har skrevet dette brevet til dere i anledning bruddet i arbeidstidsforhandlingene i skolen.

Ragnhild Lied, leder i Utdanningsforbundet
Tore Fjørtoft, leder av sentralt lederråd i Utdanningsforbundet

Strid om lærernes arbeidstid – også et spørsmål om ledelse
Det er brudd i forhandlingene mellom KS og lærerorganisasjonene om lærernes arbeidstidsavtale. KS sitt siste tilbud så slik ut:

  • Undervisningspersonalets samlede arbeidsoppgaver utføres innenfor årsverket på 1687,5 timer fordelt på inntil 45 uker.
  • Undervisningsomfanget fastsettes på den enkelte skole etter drøftinger. Det tas utgangspunkt i årsrammene for undervisning. Det skal tas hensyn til arbeidsmengde, gruppestørrelse, erfaring, alder, oppgaver m.m.
  • Undervisningspersonalet skal gis tilstrekkelig tid til for- og etterarbeid og faglig ajourføring. 

Tilbudet betyr i realiteten at en sentral avtale nærmest generelt erstattes med rektors styringsrett. Det har skapt sterke reaksjoner blant Utdanningsforbundets medlemmer. Nå blir arbeidstidsavtalen for lærere en del av hovedtariffoppgjøret. 

Stor fare for konflikt
Vi kan dermed konstatere at konfliktfaren er stor, allerede før hovedoppgjøret har startet. Det kan innebære en konfliktsituasjon der også skoleledere blir tatt ut i streik. Som ved alle streiker, vil uttaket få konsekvenser ved at nødvendige arbeidsoppgaver ikke blir utført. Våren er en hektisk tid for de fleste skoleledere. Da skal ett skoleår avsluttes, med eksamener og vurderingsarbeid, samtidig som et nytt skal forberedes. Dette er oppgaver som ikke kan settes på vent uten at det skaper betydelige problemer. 

Også av den grunn påhviler det dem som skal avgjøre et eventuelt streikeuttak et tungt ansvar. Det er de også fullstendig, og smertelig, klar over. De gangene Utdanningsforbundet velger å gå til arbeidskamp, er begrunnelsen uten unntak at alternativet framstår som verre. Fra vårt ståsted kan derfor en streik være ytterst ansvarlig. Det skal også prege streikeuttaket.

Slik er situasjonen. Vi ønsker på ingen måte at dette skal ende i en streik. Og vi gjør, både politisk og forhandlingsveien, det vi kan for å vinne fram. Det politiske påvirkningsarbeidet kan skoleledere selv spille en svært viktig rolle i.

Et politisk spørsmål
Lærernes arbeidstidsavtale er jo også et utdanningspolitisk og ledelsesfaglig anliggende. Ingen bestrider det. KS hevder at de, med sitt tilbud, er ute etter å skape en bedre skole. Og at dette skal skje ved at rektor får styrket sin styringsrett over de innsatsressurser skolen rår over, slik at disse utnyttes best mulig for å møte utfordringer den enkelte skole har. Så blir spørsmålet om dette er troverdig.

Utdanningsforbundets analyse av dette er for det første at KS sitt tilbud har den kolossale svakheten at det vil oppheve en veldig viktig ressurssikring, ikke bare for enkeltlærere, men for hele skolen. Dersom lesepliktene oppheves, legges det på en helt annen måte til rette for at innsparingsbehov kan dekkes ved å øke lærernes undervisningstimetall. Det kommer til å skje, fordi vi vet at mange kommuners økonomi er slik at det må skjæres ned ett eller annet sted. Det vil ikke gi bedre undervisning.

For det andre peker Utdanningsforbundet på at det faktisk ikke lar seg gjøre å utvide lærernes arbeidsår uten at en samtidig reduserer den ukentlige arbeidstiden for lærerne i de ukene der også elevene er der. Ellers går ikke regnestykket opp og lærerne må arbeide mer. Det krever ikke KS. Konsekvensen blir da at lærerne må bruke mindre tid til for- og etterarbeidet. Det gir heller ikke bedre undervisning. 

For Utdanningsforbundet er ikke skoleårets lengde noe prinsipp. Det må for den del gjerne utvides. Men da for både lærere og elever.

Pedagogisk ledelse
Så har vi det ledelsesfaglige. Utdanningsforbundet er for den gode utdanningsledelse. Våre medlemmer etterlyser tilbakemeldinger på sitt arbeid. De vil ha mer pedagogisk ledelse. Våre ledermedlemmer ønsker det samme, og peker blant annet på at denne siden av ledergjerningen fort blir skadelidende når de samlede ressursene til ledelse er for knappe.

Utdanningsforbundet har fått utviklet en profesjonsetisk plattform. Den er glassklar når det gjelder lærernes forpliktelse til å spille en aktiv rolle i profesjonsfellesskapet. Vi har også, faktisk sammen med KS, laget et eget hefte om den gode utdanningsledelse, der nettopp den faglige dialogen i profesjonsfellesskapet – som lederne selv er en del av – står helt sentralt. 

Hva skal da foregå i dette profesjonsfellesskapet? Hvordan leder man der? Er det noen forskjell på hva KS mener om ledelse og hva Utdanningsforbundet mener? KS sitt tilbud tyder på det. Hvilket også er omtalt ganske presist i media i den seinere tid.

Tre utklipp fra media
«Politikere bør innse at lærere er bedre pedagoger enn dem selv. Lærerne har de beste forutsetningene for å vite hva som virker best i skolen. Det er ikke snakk om at lærerne skal låse skoledøra og be politikerne holde seg unna. Det handler om at politikere og lærere må snakke sammen om hva som virker og hva som kan gjøres for å utvikle en best mulig skole. Å tre et system som lærerne har null tro på ned over hodet på dem, er fåfengt.» (Magne Lerø i Ukeavisen ledelse 15/1-2014)

«Dei siste åra har lærarane blitt overstrødde med politikarlovord om kor viktig gode lærarar er for skulen. Statsminister Erna Solberg toppa det heile med sin nyttårstale om «drømmelæreren». Samtidig opplever svært mange lærarar at dei ikkje blir lytta til, og at krefter utanfor skulen trur dei veit mykje betre korleis undervisninga skal drivast og skulen organiserast.» (Lederartikkel i Stavanger Aftenblad 27/1-2014)

«Slik vil KS påtvinge lærerne en arbeidstidsordning som ingen ønsker. Sunn fornuft tilsier at det ikke blir en bedre skole av slikt. Tvang mot åndsarbeidere fungerer aldri. Alle er enige om at læreren er den viktigste faktoren for å skape en bedre skole. Men ingen vil snakke med lærerne om hvordan det skal gjøres, bare til dem. Det er problemet.» (Stig Ellingsen i Stavanger Aftenblad 27/1-2014)


Politisk målstyring
KS sitt siste tilbud kommer ikke i et utdanningspolitisk vakuum. Det kommer i en tid der skole og utdanning er tungt inne på den samfunnspolitiske dagsordenen, både på riks- og kommunenivå. Mange ønsker å bidra til å heve kvaliteten. Hvilket i og for seg er utmerket. Så kompliseres bildet fordi politiske og administrative aktører, med et ståsted utenfor skolen, ikke nøyer seg med å innta rollen som støttespiller og tilrettelegger. De har også presise oppfatninger om hvor man skal og hva som skal til. Det lages omfattende planer, som så vedtas politisk, om hva man skal gjøre og hva man skal oppnå. Deretter bygges det målstyringsregimer som skal tilse at resultatene blir som i vedtakene.

Utdanningsforbundet mener at dette er en farlig utvikling. Den vil, på sikt, underminere både skoleledernes og lærernes mulighet til å arbeide som profesjonelle skjønnsutøvere. Den truer med å etablere styring på områder der skolens og lærerens skjønn til nå har vært gjeldende. Det vil verken tjene ledere, lærere eller elever.

Ledelse av skjønnsutøvere
Å lede profesjonsutøvere vil si å lede realledere. Det er den enkelte lærers profesjonelle forpliktelse hele tiden å finne sitt svar på hvordan forventninger og bestemmelser kan imøtekommes i den daglige yrkesutøvelsen. Forventningene skal fortolkes, den aktuelle situasjonen skal fortolkes, og læreren må beslutte hva som bør gjøres. Så enkel og så vanskelig er lærernes profesjonsrolle. Det er dette som kalles profesjonell skjønnsutøvelse. Det er dette staten, gjennom lov og læreplan, delegerer til lærerne å iverksette. Og det er dette skoleledere skal kvalifisere og støtte sine lærere i. Da trengs en tett, ambisiøs og kritisk dialog mellom ledere og lærere. Det er helt sant at dette vil kreve tid og tilstedeværelse. Lærere er villig til begge deler. Men ikke ved at tiden fremskaffes ved at de skal jobbe mindre med eget for- og etterarbeid.

Det som ikke trengs, er at denne type profesjonell dialog – mellom leder og lærer – søkes erstattet med styring, eventuelt etter forutgående drøfting. Læreres sterkeste fundament for samspillet med sine ledere er ikke hovedavtalen. Det er selve profesjonsrollen. Når skoleledere og lærere har ulike oppfatninger om hvordan lærere bør opptre i sin profesjonsutøvelse, fins det ingen bedre løsning enn å fortsette dialogen og ta tiden til hjelp. 

Advare mot hardkjøret
Den gode begrunnelse er selvsagt avgjørende. Som profesjonsutøvere er vi alle – både lærere og ledere – forpliktet på de mål og intensjoner som ligger i lov- og læreplan og andre sentrale styringsdokumenter utledet av disse. Våre begrunnelser i den profesjonelle dialogen må hentes fra disse kildene om de skal tillegges vekt. God ledelse vil si å etterspørre og utfordre, men også å stimulere og støtte, nettopp til dette. 

Slik ledelse vil lærere ha. Slik ledelse skaper gode skoler. Utdanningsforbundet ønsker en utvikling i denne retningen. KS sitt tilbud legger etter vårt syn ikke opp til det. Det legger opp til mer styring. Få ting vil svekke deres troverdighet mer enn om mange skoleledere påpeker sitt ønske om å lede gjennom den respektfulle dialogen. Og at de nettopp av den grunn advarer mot KS sitt hardkjør overfor lærerne.