Likestilling og diskriminering

Likestillings- og diskrimineringsloven definerer hva diskriminering er og på hvilke områder det ikke er lov å forskjellsbehandle.

I tillegg forbyr arbeidsmiljøloven diskriminering i arbeidslivet på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, midlertidig- eller deltidsansettelse og alder.

Hva menes med diskriminering?

Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling på grunn av et diskrimineringsgrunnlag. Likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6, 7 og 8 definerer hva diskriminering er.

Loven skiller mellom direkte og indirekte forskjellsbehandling. Med direkte forskjellsbehandling menes: «at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn [et eller flere diskrimineringsgrunnlag]», jf. § 7. Med indirekte forskjellsbehandling menes: «enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av [et eller flere diskrimineringsgrunnlag].

Dette innebærer for eksempel at det ikke er lov å la være å tilsette en person med funksjonsnedsettelse eller fordi en person er homofil. Arbeidsgiver vil også ha plikt til å tilrettelegge for rullestolbrukere for eksempel eller sikre et godt arbeidsmiljø uten trakassering av arbeidstakere.

Likestillingsloven tillater likevel særbehandling på grunn av et diskrimineringsgrunnlag dersom hensikten er å oppnå likestilling (positiv særbehandling). Det er derfor greit å søke etter mannlige barnehagelærere eller å velge en kvinne framfor en mann med like kvalifikasjoner når man søker etter en leder f.eks. Det er et vilkår at det aktuelle kjønn må være underrepresentert i den aktuelle stillingen i virksomheten for at positiv særbehandling skal kunne tillates.

Hva er et diskrimineringsgrunnlag?

Dette kalles for diskrimineringsgrunnlag: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder, politisk syn, midlertidig- eller deltidsansatte, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller kombinasjoner av disse grunnlagene.

Det er altså ingen lovlig grunn for å gjøre forskjell på folk ved å vise til at noen er eldre enn andre søkere til en stilling eller la være å ansette en person med et utenlandskklingende navn. Det er heller ikke lov å diskriminere noen fordi vedkommende er gravid.  Det er forbudt å stille en gravid person eller en som er ute i foreldrepermisjon dårligere enn andre arbeidstakere når det gjelder alle sider ved arbeidsforholdet, f.eks. lønn, arbeidsoppgaver, innkalling til intervju mm.

Kan man aldri gjøre forskjell på folk?

Jo, det kan man. Likestillings- og diskrimineringsloven har bestemmelser om lovlig forskjellsbehandling i §§ 9 og 10.

Forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå lovens formål, og det må være et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den som stilles dårligere. Alle vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen kan være lovlig.

Det er strengere krav til å få lov å forskjellsbehandle i arbeidslivet enn utenfor. Arbeidsgiver kan ikke bestemme fritt hva som gir grunnlag for å stille en person dårligere enn en annen. Det skal vurderes objektivt om forskjellsbehandling skal kunne skje i et gitt tilfelle.

Likestillings- og diskrimingeringsombudet om lovlig forskjellsbehandling.

Opplever du deg forbigått eller diskriminert, kan du ta kontakt med den tillitsvalgte eller med Likestillings- og diskrimineringsombudet.